Redigerer Marinens historie (avsnitt)

===[[Kanon]]en===
[[Fil:CMM - Przekrój moździerza.JPG|thumb|right|200px|En ladet munningsladekanon. 1. Tennsats (krutt), 2. primærladning (krutt), 3. Isolasjon, 4. Kule, 5. Isolasjon. Isolasjonen var en måte å hindre [[gass|avgassene]] fra kruttdetonasjonen å trenge forbi kulen på. Den bestod vanligvis av [[tekstil|tøy]] eller [[papir]].{{Byline|Jan Mehlich}}]]

Noen av hovedproblemene med de glattløpede kanonene en kjente fra tidlige tider var unøyaktigheten og den relativt korte rekkevidden. Kanonkulene måtte nødvendigvis være mindre enn kanonløpet for å komme inn i kanonløpet, men ofte var kanonkulene altfor små i forhold til kanonløpet. Dette førte til en glipe mellom kulen og løpet hvor avgassene fra kruttdetonasjonen bak kulen kunne slippe gjennom. All energien fra eksplosjonen ble dermed ikke overført til kulen – mye gikk tapt, og kulen fløy derfor ikke så langt som den kunne ha gjort. Kanonene ble betegnet som 12-pundere, 24-pundere og så videre, og dette var målt etter vekten på den massive jernkulen som passet i løpet. Løpets diameter, [[kaliber]]et, ble bestemt av kulens diameter, med et lite tillegg slik at kulen kunne passere uhindret. Nettopp dette tillegget var det som ofte ble litt for stort. Med 3° elevasjon kunne en lang 24-punds kanon rekke rundt 1300 meter. 
[[Fil:Grand Turk(28).jpg|right|thumb|200px|En skipskanon montert på en rappert. Dette tillot kanonen å rulle litt bakover av sin egen rekyl, før den ble stoppet av tauet som er festet i skipssiden. {{Byline|Georges Jansoone}}]]

På grunn av de tunge kulene, trengte kanonene store mengder krutt for å skape det trykket som skulle til. Den store kruttmengden førte igjen til en voldsom [[rekyl]], som ble stoppet av kraftige tau festet til skipssiden og bak på kanonen. Kanonens rekyl var også praktisk, siden det førte til at kanonmunningen kom innenfor skipssiden, og kanonen dermed kunne lades om igjen. Kanonene var forladekanoner, hvor krutt og kuler måtte dyttes ned i løpet gjennom munningen.

'''Karonader''' var korte kanoner med tynt løp, og kunne derfor bare bruke små kruttladninger. De hadde kort rekkevidde, men var til gjengjeld svært effektive på kort hold, og kunne smadre treverk med dødbringende effekt. Det er en kjensgjerning at de fleste døde ombord på krigsskip (som døde under kamp) døde av tresplinter fra smadrede skipssider og lignende.

'''[[Svingbass|Falkonetter]]''' var små 1-3-punds kanoner, svært korte og med tynt løp. De ble, sammen med '''[[haubits]]er''', brukt på korte avstander mot personell og mindre båter. Haubitsene var fra 3-12-pundere.

[[Fil:Mallet's mortar.JPG|thumb|right|200px|En stor, landmotert morter, med kuler plassert i stabel ved siden av. Kulene inneholdt (i dette tilfellet) 217 kg krutt.]]
'''[[Bombekaster|Morter]]e''' var kortløpede, og hadde ofte bare såvidt plass til en kule og kruttladningen i det korte løpet. De avfyrte bomber, som ble kastet i en høy og krum bane mot målet.

Kanonene var støpt i [[jern]] som massive stykker og løpet ble boret ut etter støping.

Det var disse kanontypene som var i bruk på begynnelsen av 1800-tallet. Kanonene og kulene her til lands ble støpt ved jernverkene i [[Moss]], [[Fritsø]] og [[Froland]]. Krutt ble produsert ved [[Alvøen]] og [[Kongsberg]] kruttmøller.

Spesielt for Norges [[kanonjolle]]r og [[kanonsjalupp]]er var det at kanonen (en 24-punds kanon) var plassert mindre enn 1 meter over vannlinjen. Når kulen ble skutt ut, var kulebanen såpass horisontal, at om den traff sjøen etter en stund, ville den [[rikosjett]]ere bortover vannet, og således få en mye større rekkevidde. Kulen ville også etter all sannsynlighet treffe et fiendtlig skip ved vannlinjen, som var det ideelt for å skade og senke et skip. Slik kunne de små rofartøyene oppnå stor skade, selv med bare én kanon.

====[[Ammunisjon]]====
[[Marine nationale|Franskmennene]] begynte å eksperimentere med kruttfylte kuler til vanlige skipskanoner i [[1824]]. Forsøkene vakte oppsikt: Den ødeleggende virkningen av granatene var stor, mye større enn ved bruk av tradisjonelle jernkuler. Kruttet i kulen ble brakt til å sprenge av en jevnt brennende sats som var slått ned i kruttet, og granaten [[eksplosjon|eksploderte]] derfor ikke av seg selv. Satsen måtte tilpasses avstand, slik at granaten sprengte i det den traff målet. Dette førte til at behovet for en ordentlig [[avstandsmåler]] nok en gang meldte seg. Nøyaktig avstandsmåling hadde vært et uløst problem siden kanonen ble oppfunnet. Sprang granaten før den traff målet, var effekten borte. Sprang den etter at den hadde truffet, gjorde den ofte ikke like stor skade. I stedet for en ordentlig avstandsmåler, fant den norske tøymester og kaptein Michael Fredrichsen opp et brannrør som automatisk antente granaten når den traff målet. Det var montert fire slike brannrør på granaten, og om granaten traff et fast objekt, knuste ett eller flere brannrør, knallsatsen i dem ble tent og granaten eksploderte.

Med innførelsen av disse granatene, eller bomber som de også ble kalt, var effekten av en 24-punds kanon ganske liten. Som nevnt ble kaliberet angitt etter vekten på den ''massive'' jernkulen som fylte løpet, men jernkulen var ikke lenger massiv - en 24-punds kule kunne ikke inneholde nok krutt til at brannrøret til kaptein Fredrichsen var effektivt. En måtte dermed gå opp i kaliber, og det ble derfor i 1835 støpt 60-punds kanoner, som hadde plass til en granat på 41,75 pund (=20,7&nbsp;kg)<ref>Omregnet fra norske pund til kilo, 1 norsk pund = 498 gram</ref>, hvor sprengladningen utgjorde 1,25&nbsp;kg krutt. Kanonløpets diameter var her 16,9&nbsp;cm. Disse ble først og fremst montert på kanonsjaluppene. Korvettene og de andre, større fartøyene beholdt sine konvensjonelle kanoner, men fikk ofte montert et par bombekanoner i tillegg til den vanlige bestykningen. I disse nye, 60-punds kanonene ble det ikke anvendt mer enn 4 kilo krutt til lading og dette gav kanonen en maksimal rekkevidde på rundt 1300 meter.

====Riflet skyts==== 
[[Fil:Canon rayé première guerre mondiale img 1967.jpg|thumb|right|200px|Riflet løp i en fransk kanon fra 1897.]]
Den virkelige revolusjonen innen skipsartilleri, og artilleri generelt, kom ved innføringen av riflet skyts. Ved å bore rifler i kanonløpene og innføre granater med riflede spor, kunne en bringe granatene til å rotere hurtig rundt sin egen akse, og dermed gå i en stabil bane, på grunn av den [[gyroskop]]iske effekten. Sammen med baklademekanismen, som tillot lading av kanonen bakfra og strømlinjeformede granater som minsket luftmotstanden, skapte dette kanoner med en inntil da ukjent rekkevidde og presisjon. Det ble ikke lenger en kamp om å treffe fienden med flest mulig kanonkuler for å få slått hull på skroget: Én velskutt granat kunne gjøre det av med et helt skip.

Man forsøkte i Norge å rifle opp gamle kanoner, men uten særlig gode resultater. Det ble også laget også helt nye kanoner, fremdeles i støpejern, men heller ikke dette gav noe adekvat økning av rekkevidden i forhold til det man hadde ventet. I forbindelse med byggingen av de norske fregattene [[«St. Olaf» (fregatt)|«St. Olaf»]] og [[«Kong Sverre» (fregatt)|«Kong Sverre»]] ble det derfor i 1865 anskaffet kanoner fra ''Armstrong'' i England, tre stykk 20&nbsp;cm, riflede kanoner. Dette var også forladekanoner, og de siste av dette slaget ble anskaffet til kanonbåten [[«Vidar» (kanonbåt) (1882-1945)|«Vidar»]] i 1882.

Samtidig med innføringen av riflet skyts, var ikke lenger den tidligere måten å angi kanonens størrelse etter prosjektilets vekt brukbar. I stedet ble kanonløpets indre diameter oppgitt som [[kaliber]], og slik er det fremdeles.