Redigerer Longyearbyen (avsnitt)

== Historie ==

=== De første kullkompaniene ===
Sommeren 1899 brøt ishavsskipper [[Søren Zachariassen]] fra Tromsø 600 [[Hektoliter|hl]] kull fra [[Bohemanneset]], [[Heerodden]] og [[Festningsodden]], ved [[Isfjorden på Svalbard|Isfjorden]]. Dette partiet anses som det første kullpartiet som ble solgt fra Svalbard, men allerede under hvalfangertiden kjente man til kullforekomstene på øygruppen.Noe av det første kullet Zachariassen solgte, var til en [[lystbåt]] som lå i Adventfjorden i september, eid av [[Albert I av Monaco]].<ref name="Svalbard, vårt nordligste Norge side 196" />

Zachariassen hadde fra 1862 kjent til de gode kullforekomstene, men klarte ikke å få noe økonomisk utbytte av sin innsats. Våren [[1900]] dannet han og [[Andreas Schrøder]] sammen med andre investorer, [[Kulkompaniet Isefjord Spitsbergen]] i Kristiania. Zachariassen nevnte også sine kullfunn og ga kullprøver til ishavsskipperen [[Henrik Næss]] fra Trondheim. Sammen med tre andre interesserte sendte Næss åtte mann til øygruppen for å ta «et eller andet kullfelt i besittelse».<ref name="Svalbard, vårt nordligste Norge side 196" /> De slo seg til ved Hotellneset på vegne av [[Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani]], og skjerpet kull ved der hvor «[[Trøndergruva]]» senere ble anlagt i [[1903]] under [[Platåberget]], med amerikansk kapitalbistand. Tromsø-kjøpmannen Bernhard Pedersen fikk med seg vestlandske kapitaleiere og dannet [[Bergen-Spitsbergen Kulgrubekompani]] som okkuperte kritt-kullfeltene på Revneset på andre siden av fjorden. Og kjøpmann [[Ivar Stenehjem]] fra Vardø fikk økonomisk støtte fra [[Christian Michelsen]] og startet kullskjerp på vestsiden av Adventfjorden.<ref>Gustav Rossnes, ''Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940'', Norsk polarinstitutt Meddelelser nr 127 1993, side 72.</ref> 

Senere kom også andre nasjonaliteter til og disse hadde som regel bedre kunnskaper om kullproduksjon og større økonomisk løfteevne. Ingen av de tre norske selskapene satte i gang reell produksjon ved Adventfjorden. Kampen om kullfeltene økte og anneksjonstavler ble slått opp og revet ned. Amerikanske gruveeiere som gikk inn i Trondheim-selskapet dannet etter hvert [[Arctic Coal Company]], og i 1906 solgte Henrik Næss og hans forretningspartnere ''Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani'' til dette selskapet. Bergenserne som drev skjerp på Revneset, vakte samtidig interesse i sin jakt på investeringskapital i [[London]]. De fusjonerte etter hvert med [[The Spitzbergen Coal and Trading Company]], som ble dannet i [[1904]]. De anla en gruve og taubane og brøt første sommer 500 tonn kull.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Thor B. Arlov
| utgivelsesår= 2003
| tittel= Svalbards historie
| utgave= 2. utgave
| utgivelsessted= Trondheim
| forlag= [[Tapir Akademisk Forlag]]
| side=246-247
| isbn=82-519-1851-0
}}</ref>
Neste sommer ble langt mer kapital reist og britene anla [[Advent City]] på Revneset, den første større bebyggelsen ved Adventfjorden med 30 mann i overvintring 1905/1906. Søren Zachariassen fraktet utstyret oppover, og bygningene ble prefabrikkert i Trondheim. Det ble anlagt [[elektrisitet]] i Advent City, og vinteren 1906/1907 overvintret hele 70 mann. De britiske arbeidslederne var i stadig konflikt med de skandinaviske gruvearbeiderne.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Thor B. Arlov
| utgivelsesår= 2003
| tittel= Svalbards historie
| utgave= 2. utgave
| utgivelsessted= Trondheim
| forlag= [[Tapir Akademisk Forlag]]
| side=247
| isbn=82-519-1851-0
}}</ref>

=== Amerikanertiden ===
[[Fil:J M Longyear.JPG|miniatyr|[[John Munroe Longyear]] var Longyearbyens grunnlegger]]

I 1901 reiste den amerikanske forretningsmannen John Munroe Longyear fra [[Michigan]] på cruise til Svalbard sammen med sin familie. På turen fikk han se [[Christian Michelsen]]s kullekspedisjon i [[Calypsobyen]] i [[Recherchefjorden]] sør på Spitsbergen. Longyears interesse for øygruppens kullforekomster var et faktum, og sommeren 1903 kom han tilbake til [[Adventfjorden]], hvor Longyearbyen i dag ligger<ref name="Hvordan Longyearbyen ble til side 6" />.

Det ble foretatt innsamlinger av kullprøver fra prøvefeltene til [[Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani]] i [[Blomsterdalen (Svalbard)|Blomsterdalen]] og i fjellsiden ovenfor [[Hotellneset]]. Kullprøvene ble tatt med hjem til USA hvor de ble analysert og funnet gode. 

Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani hadde i en periode prøvd å finne en kjøper til sine annekterte områder i Adventfjorden, og via en norsk mellommann kom de i kontakt med Longyear. Som gruveeier og industrimann så han mulighetene som lå i gruvedrift på Spitsbergen, men på den andre siden var han tilbakeholden med å satse penger i et område hvor rettsforholdene var uklare. Først da det norske utenriksdepartementet i mai 1904 bekreftet at Spitsbergen var et [[ingenmannsland]], startet Longyears selskap [[Ayer & Longyear]] forhandlingene med Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani om en overtagelse. I oktober 1904 ble kjøpekontrakten undertegnet, hvor Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani fikk {{formatnum:18000}} norske kroner i kontanter og {{formatnum:50000}} norske kroner i aksjer i det nystiftede selskapet [[Arctic Coal Company]] (ACC).<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Thor B. Arlov
| redaktør= 
| utgivelsesår= 2003
| artikkel=
| tittel= Svalbards historie
| bind=
| utgave= 2. utgave
| utgivelsessted= Trondheim
| forlag= [[Tapir Akademisk Forlag]]
| side=257
| isbn=82-519-1851-0
| id=
| kommentar=
| url=
}}</ref>

Den første ekspedisjonen ankom Adventfjorden 2. juni 1905 med skipet DS «Ituna» og var ledet av Longyears nevø William D. Munroe. Innslag ble gjort i fjellsiden og flere annekteringer ble foretatt i Isfjorden på vegne av Ayer & Longyear.

I slutten av mai 1906 forlot skipet «Primo» [[Trondheim]] med kurs for Adventfjorden. Om bord var William D. Munroe og hans hest, 50 mann, et skipsdekk med tømmer og treverk, samt et halvt tonn [[dynamitt]]. Skipet ankom Adventdalen 10. juni og mannskapet ble innlosjert i det gamle hotellet fra 1896 på Hotellneset og innledet det første året med ordinær gruvedrift. Det ble bygget ti hus, vanntilførsel ble etablert og taubanen som skulle frakte kull fra gruveåpningen og ned til sjøen ble påbegynt. I løpet av det første året ble gruvegangen 65 meter lang i et kullag på 1,30 meter.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Per Kyrre Reymert
| redaktør= 
| utgivelsesår= 2006
| artikkel=
| tittel= Gruvebyen gjennom hundre år
| bind=
| utgave= 
| utgivelsessted= Longyearbyen / Tromsø
| forlag= Longyearbyen lokalstyre
| side=7
| isbn=
| id=
| kommentar=
| url=
}}</ref> Skipet DS «Ituna» som gjennom høsten hadde fraktet kull ned til fastlandet, seilte ned for siste gang før vinteren 2. oktober og tok med seg de som ikke skulle overvintre. Av de 50 mennene som ble med opp, ble 22 menn igjen for å overvintre. 

Ayer og Longyear hadde opprinnelig tenkt seg som investorer i gruvedriften, men da William D. Munroe omkom i et skipsforlis i 1907, engasjerte Longyear seg i større grad i gruvedriften og ble i praksis Arctic Coal Companys faktiske leder. Han styrte gruvesamfunnet fra Boston pr. brev og telegram og de lokale gruvesjefene måtte få Longyears godkjenning i saker av stor økonomisk betydning.

I 1908/1909 var gruvegangen 500 meter lang og en jernbanelinje var anlagt ned til den nybygde kaia for direktelasting av båtene. Omkring 1910 blir begrepet «Longyear City» i økende grad tatt i bruk, men ikke som offisielt navn. Vinteren 1910/1911 overvintret 73 menn og tre kvinner.

Etter fem års drift hadde Arctic Coal Company brukt 1,5 millioner kroner, uten at produksjonen og lønnsomheten hadde nådd et tilfredsstillende nivå. Gruveselskapet var utsatt for tekniske problemer, lave kullpriser, arbeidskonflikter og stridigheter med norske myndigheter i forbindelse med skipskontroll, eiendomsskatten på selskapets eiendommer på fastlandet og striden om telegrafforbindelse. Norske telegrafmyndigheter nektet Arctic Coal Company å sette opp en lenkestasjon i [[Finnmark]] som ville opprette telegrafforbindelse mellom gruvesamfunnet og USA. I stedet satte Telegrafverket opp en egen stasjon like etterpå på [[Finneset]] i [[Grønfjorden (Svalbard)|Grønfjorden]] i 1911.<ref name="Svalbards historie side 259" />

{{Sitat|For et inngrep i denne naturs ensomme stillhet. Disse fæle arbeiderbrakkene der nede i dalen og kraftledninger oppetter dalen. Det skriker.|[[Fridtjof Nansen]] etter å ha sett amerikanergruva og Longyearbyen i 1912|right|right}}

Sommeren 1912 ble det gjennomført en omfattende streik i Longyear City hvor svenske [[Syndikalisme|syndikalister]] hadde en sentral rolle. Ledelsen motarbeidet aktivt organisering blant arbeiderne og forklarer trolig hvorfor det ikke var lokale fagforeninger under amerikanertiden. Arbeidskonflikten førte til at 238 arbeidere ble sendt tilbake til fastlandet. Det var ofte streiker i gruvene, blant annet i første driftsår og i alle årene mellom 1910 og 1913. Streikene var som regel ikke motivert av lønnsforholdene, men av dårlige levevilkår som trangboddhet, dårlig hygiene, dårlig mat og kulturforskjeller mellom norske arbeidere og amerikanske ledere.<ref name="Svalbards historie side 259" />

=== Nedleggelse av gruvedriften ===
{{Sitat|Prestasjonen av å utvikle et nytt og praktisk talt ukjent kullfelt {{formatnum:1200}} km fra Nordpolen, men som likevel var så tilgjengelig sommerstid og lett utvinnbart under den lange arktiske vinteren, hvor man kunne tilfredsstille deler av etterspørselen i Skandinavia og nordvestlig Russland, var et interessant og tilfredsstillende eksperiment.|John M. Longyear i sin introduksjon til boken ''America in Spitsbergen: The Romance of an Arctic Coal-Mine'' fra 1922|right|right}}

Sommeren 1913 hadde årsproduksjonen kommet opp i {{formatnum:30000}} tonn og anlegget var fullverdig utbygd. I tillegg var [[Gruve 2]] i ferd med å åpnes. Men gruvedriften gikk med store tap og det var ikke utsikter til overskudd innen kort tid. Gruvesjef Scott Turner hadde startet sonderinger med tanke på å få solgt hele anlegget med tilhørende annekterte eiendommer. I mellomtiden ble kun det aller nødvendigste innkjøpt og alle andre nyinvesteringer stanset. Oppfaring av nye gruver ble stanset til fordel for produksjonsdrift.

[[Første verdenskrig]] brøt ut i august 1914 og bankene stanset kreditten til Arctic Coal Company, som allerede var økonomisk hardt presset. I tillegg ble det vanskeligere å få tak i reservedeler og matprisene steg. Arctic Coal Company reduserte vinterstyrken til 120 mann og alle eiendommer på det norske fastlandet ble solgt eller overdratt til stråselskaper. I september 1915 ble gruvedriften avviklet og kun en vaktstyrke på tre mann ble igjen. Alle andre ansatte ble oppsagt, med unntak av kontorsjefen i Tromsø.<ref name="Svalbards historie side 262" />

I løpet av de ni årene Arctic Coal Company hadde virksomhet på Svalbard ble det utvunnet {{formatnum:200000}} tonn kull og investert nærmere 3,5 millioner norske kroner i anleggene. Det investerte beløpet var betydelig, til sammenligning var den norske stats totale inntekter i 1920 på 12,5 millioner kroner. På det meste overvintret 200–300 mann og i sommersesongen ble arbeidsstyrken nær doblet.<ref name="Svalbards historie side 262" />

=== Etableringen av Store Norske Spitsbergen Kulkompani ===
Etter avviklingen av driften i Longyear City startet prosessen med å selge selskapets eiendeler. Flere interesser meldte seg, blant annet [[Centralbanken for Norge]] med [[Adolf Hoel]] som geologisk ekspert. I tillegg var [[Johan Anker]] og hans selskap [[Green Harbour]] interessert sammen med en gruppe russiske investorer. Ankers gruppe fikk en kortvarig forkjøpsrett som ikke ble benyttet. I ettertid hevdet Anker at dette var for å «redde Spitsbergen for Norge», men kan også ha sammenheng med at hans bankforbindelse var Centralbanken. Direktør Kielland-Torkildsen i Centralbanken hadde gode forbindelser til statsminister [[Gunnar Knudsen]] og i januar 1916 ble [[Det norske Spitsbergensyndikat]] etablert med blant annet åtte norske banker, Elkem, Hydro og Gunnar Knudsen som aksjonærer.<ref name="Svalbards historie side 265" />

1. april 1916 aksepterte John M. Longyear Det norske Spitsbergensyndikats bud på totalt 3,5 millioner norske kroner og den formelle overtagelsen ble satt til 1. september. I løpet av 1916 fikk syndikatet også kontroll over felter i Grønfjorden og eide tilsammen 1200 km² på Spitsbergen. Kjøpet var av stor nasjonal betydning for Norge, og avgjørende for norsk næringsmessig lederstilling på øygruppen.<ref name="Svalbard, vårt nordligste Norge side 198" /> 

Syndikatet ble opprettet for å kjøpe Longyears interesser i Longyear City og hadde ikke til hensikt å drive gruvevirksomhet. Til det ble [[Store Norske Spitsbergen Kulkompani|Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S]] stiftet 30. november 1916 i [[Oslo]] for å overta syndikatets innkjøpte eiendommer.
 
Etter overtagelsen av gruvene kom Store Norske Spitsbergen Kulkompani godt i gang. Overskuddet i første driftsår var på en million kroner og utbytte ble betalt til eierne. På grunn av første verdenskrig var kullprisene høye og det aller meste ble solgt til norske statlige foretak.

De gode tidene varte frem til kullstøveksplosjonen i Gruve 1 3. januar 1920, hvor 26 gruvearbeidere omkom. Gruve 1 ble totalskadd og ble ikke senere satt i drift. Store Norske Spitsbergen Kulkompani kom i en dyp økonomisk krise. Økonomiske støttetiltak ble etter hvert nødvendig fra den norske stats side for å opprettholde produksjonen og dermed klarte man å opprettholde kontinuerlig drift.

=== Første verdenskrig ===
I årene før og etter [[første verdenskrig]] var det stor optimisme knyttet til kullproduksjonen. Delvis på grunn av politiske og økonomiske motiver, men også på grunn av utilstrekkelig kartlegging av kullforekomster og driftsforhold.

Men like etter slutten på første verdenskrig sank prisen på kull, og flere selskaper fikk lån og tilskudd av den norske stat. Norge hadde ennå ikke fått suverenitet over Svalbard og det var viktig å ha en sterk tilstedeværelse for å styrke suverenitetskravet. Etter inngåelse av [[Svalbardtraktaten]] i 1925 stanset flere norske kullselskaper driften, blant annet [[Bjørnøen A/S]] (høsten 1925) og [[Kings Bay Kull Compani A/S]] (midlertidig 1925/1926). I en periode med global økonomisk nedgangstid besluttet norske myndigheter å konsentrere virksomheten rundt Store Norske Spitsbergen Kulkompanis anlegg i Longyearbyen. Store Norske Spitsbergen Kulkompani var på den tiden et privat selskap, men var økonomisk avhengig av den norske stat.

=== Andre verdenskrig ===
[[Fil:Scharnhorst-2-A503-FM30-50.jpg|miniatyr|Slagkrysseren [[«Scharnhorst» (1936)|«Scharnhorst»]] satte Longyearbyen i brann 8. september 1943. «Scharnhorst» ble senket 26. desember 1943 ca. 60 nautiske mil nord av Nordkapp. Slagkrysseren ble truffet av 12 torpedoer. Bare 36 mann av en besetningen på {{formatnum:1800}} ble reddet.]]

Ved utbruddet av [[andre verdenskrig]] var den samlede befolkningen på Svalbard 900 nordmenn og 2000 sovjetere og frem til august 1941 foregikk det normal drift og utføring både på norsk og sovjetisk side.

Etter [[Operasjon Barbarossa|Tysklands angrep på Sovjetunionen]] den 22. juni 1941 iverksatte de allierte den 31. juli vakt ved alle gruvene. Alle sovjetiske statsborgere ble evakuert med britiske krigsskip til Russland i slutten av august, mens nordmennene ble ført til Storbritannia om bord på [[MS «Empress of Canada»|«Empress of Canada»]] 3. september. Samtidig ble alle strategiske objekter som blant annet kull- og oljelagre, kraftstasjoner og radiostasjoner destruert. Norske styrker ble stasjonert i Longyearbyen, [[Barentsburg]] og [[Sveagruva]].

Det ble fra Store Norske Spitsbergen Kulkompani og fra norske myndigheter gjort et forsøk på å kombinere garnisonsetablering med gjenopptagelse av driften, men forsøkene mislyktes. 

Tyskland angrep under operasjon "Sizilien" Longyearbyen 8. september 1943 med blant annet slagskipet "Tirpitz", slagkrysseren [[«Scharnhorst» (1936)|«Scharnhorst»]] og flere mindre skip. Både Longyearbyen og Gruve 2 ble skutt i brann. Sverdrupbyen som ligger lengst inne i Longyeardalen ble ikke truffet og var intakt etter krigens slutt. De store ødeleggelsene etter angrepet skapte en ny økonomisk krise for Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Selskapet styreformann, [[Hilmar Reksten]], mente at den norske staten måtte erstatte krigsødeleggelsene. Løsningen ble at selskapet tok opp statlige lån i 1943, 1944 og 1946, samt at staten stilte som garantist for lån i private banker i 1945. I 1948 ble Store Norske Spitsbergen Kulkompani tilkjent 16,5 millioner kroner av [[Krigsskadetrygden for bygninger|Krigsskadetrygden]].

=== Tiden etter andre verdenskrig ===
Etter andre verdenskrig begynte en fullstendig gjenoppbygging av Longyearbyen, hvor Store Norske Spitsbergen Kulkompani brukte store beløp. Produksjonen startet først opp i Gruve 1, men ble i 1951 erstattet av Gruve 2. Noen år senere startet kulleksporten til Vest-Tyskland opp, særlig finkull som det var vanskelig å finne anvendelse for i Norge. Varierende kullpriser på det europeiske markedet skapte vanskeligheter for optimal planlegging av driften og det ble derfor satset på rasjonalisering av driften. I 1963 var årsproduksjonen i de norske gruvene {{formatnum:430000}} tonn, hvor {{formatnum:170000}} tonn ble eksportert. Med en kullproduksjon i Longyearbyen i nærheten av {{formatnum:400000}} tonn i året, regnet man med at kullet ville ta slutt i løpet av 20 års tid. Det ble derfor i begynnelsen av 1970-årene startet undersøkelser av kullforekomstene i [[Sveagruva]]. 

I 1975 åpnet den første helårsflyplassen i Longyearbyen, etter at regjeringen hadde satt ned et utvalg i 1964 for å vurdere transportbehovene og mulighetene for bedre samband mellom Svalbard og fastlandet. Alternativene som ble vurdert var bygging av en [[isbryter]] eller en flyplass. Det regjeringsoppnevnte utvalget anbefalte en flyplass for å sikre helårig forbindelse, og i 1971 ble det fattet et vedtak om bygging av flyplass. Det ble sendt ut en orientering til [[Svalbardtraktaten|traktatlandene]], hvor det ble presisert at flyplassen ville være åpen for alle statsborgerne i traktatlandene og kun ville bli benyttet til sivile formål. Flyplassen ble offisielt åpnet ved 50-årsjubileet for Norges overtagelse av suvereniteten over Svalbard 14. august 1975.

=== Fra tettsted styrt av Store Norske Spitsbergen Kulkompani til folkestyre ===
[[Fil:Longyearbyen bank.JPG|miniatyr|Inngangspartiet til [[SpareBank 1 Nord-Norge]] i Longyearbyen, hvor det presiseres at det er forbudt å ta med våpen inn i banken.]]

Utover 1900-tallet ble Longyearbyen styrt av det private Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Selskapet utført mange av funksjonene som ellers i Norge ble utført av det offentlige (kommuner et.c.). Samfunnet som vokste frem var ikke bygd opp som et familiesamfunn, men som et mannssamfunn der arbeiderne bodde i brakker. For det store flertallet av ansatte var familien igjen på fastlandet. Av 141 som overvintret i sesongen 1916/1917 var det bare 12 kvinner, hvor alle var funksjonærfruer eller hushjelper. Store Norske Spitsbergen Kulkompani ansatte nesten ikke kvinner i de første årene. I 1929 ble flere kvinner ansatt, etter krav fra arbeiderforeningen. Alle fikk jobb i messen. I 1929/1930 overvintret 505, hvorav 73 var kvinner og barn.

Makt og myndighetsutøvelse lå hos selskapsledelsen, som ikke bare styrte arbeidet med å utvinne ressursene, men også boligpolitikken, forsyningene og kommunikasjonen. Årsaken var at Longyearbyen i først og fremst var et anleggssted innrettet for kullproduksjon og ikke et vanlig småsamfunn.

Det var først i 1960-årene at kravene om modernisering og normalisering begynte å melde seg. Frem til 1970-årene var samfunnsutviklingen i Longyearbyen preget av Store Norske Spitsbergen Kulkompanis behov og økonomiske evne. I 1970-årene overtok den norske stat aksjene i gruveselskapet og innledet en aktiv svalbardpolitikk. Staten overtok også styringen i Longyearbyen, som skulle utvikle seg til å bli et familiesamfunn på lik linje med andre bygder i Norge. Den statlige satsingen kostet mye og Svalbardbudsjettet ble i løpet av syv år tredoblet. I perioden fra 1971 til 1985 ble Svalbardbudsjettet syvdoblet. Longyearbyen utviklet seg til å bli et småsamfunn med en materiell standard på høyde med, og etter hvert klart over, sammenlignbare steder på fastlandet med 1000 innbyggere. 

Ut over 1970-årene begynte Longyearbyen å bli et familiesamfunn og ble forsterket i 1980-årene. Store Norske Spitsbergen Kulkompani gikk bort fra sesongkontrakter, andre private bedrifter begynte å etablere seg og de statlige ansatte hadde ikke lengre [[åremål]]sstillinger.

=== Longyearbyen i dag ===
[[Fil:Longyearbyen- cementery (js) 5.jpg|miniatyr|Taubanebukker opp til Gruve 1 i Longyeardalen.]]

Frem til 1990 var Longyearbyen en utpreget gruveby. Selv om gruvedriften i dag er mer omfangsrik enn noen gang, er ikke denne aktiviteten like synlig som før. Hovedproduksjonen av kull foregår i dag i [[Sveagruva]], og de ansatte pendler dit med fly fra Longyearbyen. Selv om gruvedriften fortsatt genererer halvparten av årsverkene i Longyearbyen, har samfunnet utviklet seg til et sted med et variert næringsliv der reiseliv, forskning og høyere utdanning også inngår.

I Longyearbyen og området rundt er det i dag bevarte rester av kullgruveanleggene fra amerikanertiden og fremover. Det meste stammer imidlertid fra tiden etter andre verdenskrig, da det meste ble brent ned av tyskerne i 1943. Daganlegg og transportsystemer som taubanebukker, strammestasjoner og vinkelstasjoner etter nedlagt gruvedrift preger Longyearbyen.