Redigerer London (avsnitt)

== Byplanlegging og byutvikling ==
Det romerske Londinium var liten i forhold til dagens London. Den omfattet et område som omtrent svarer til City of London. Dette ble omgitt av en bymur, og på romersk vis ble det anlagt et tilnærmet rettvinklet gatenett. Den mest dramatiske hendelsen i denne perioden var nedbrenningen av byen i 61. Gjenoppbyggingen ser ut til å ha fulgt omtrent samme mønster. På denne tiden var det kun ett krysningssted over Themsen i London, en bro som ble bygget omkring år 46. 

Med romernes tilbaketrekning fra [[Romersk Britannia|Britannia]] på begynnelsen av det [[5. århundre]] kom [[angelsaksere|angelsakserne]] til makten i området. Hvor raskt forfallet av den romerske byen og fremveksten av det angelsaksiske London foregikk er uklart, men det synes klart at gatenettet ble stadig mer uregelmessig. Det kom etterhvert, særlig fra 800-tallet og utover, til mange kirker i byen. Det er verdt å merke seg at London ennå ikke hadde blitt rikets hovedstad. Med erkebispesetet i [[Canterbury (Kent)|Canterbury]] og [[Winchester (England)|Winchester]] som kongens sete var London først og fremst et handelssentrum på grunn av Themsen, og ikke maktens by. 

Etter [[normannere|normannernes]] erobring av England i 1066 endret dette seg. Tower of London ble et viktig kongelig slott, og Westminsterpalasset ble sete for regjeringen. Dermed begynte en ny fase i utviklingen av byen, med flere palasser, administrasjonssentre og kraftigere befolkningsvekst. Denne utviklingen foregikk ikke etter noen plan. De sentrale områder av London ble sterkt fortettet, med smale gater og høy befolkningstetthet. Utviklingen omfattet i liten grad de ytre deler av dagens London; inntil jernbanen kom var det fortsatt en dagsreise til [[Watford Gap]] som i dag ligger rett utenfor byens grenser. Områdene utenfor sentrum forble derfor stort sett landsbygd med noen spredte byer inntil det 19. århundre. 

[[Fil:London Plan - John Evelyn.jpg|thumb|John Evelyns plan for gjenoppbygging av London etter brannen i 1666.]]
Etter at store deler av byen brant ned i 1666 begynte man straks å legge planer for en kontrollert gjenoppbygging. Det skulle bli rette gater for å lette trafikkpresset &ndash; allerede i hestekjerrenes tid hadde London store trafikkorker &ndash; og husene skulle ha større avstand og være bygget av mindre brennbart materiale for å hindre en ny storbrann. Det skulle også gjøres noe med sanitærforholdene, det hadde pesten året før vist nødvendigheten av. Men planleggingen dro ut, og på en tid hvor reguleringslover var vage eller ikke-eksisterende begynte befolkningen å bygge opp byen etter eget forgodtbefinnende. Gatenettet i City of London er derfor like uregelmessig som det hadde vært i middelalderen, og det er ikke få smug med kort avstand mellom husene som har overlevd. Det var naturlig at det ble slik; tomtegrensene var bestemt av det gamle veinettet, og så lenge myndighetene ikke grep inn i tide med virkemidler for å rette ut grensene bygde folk på sine branntomter. 

[[Fil:Old London Bridge, River Thames, 1745.jpg|thumb|London Bridge i 1745, mens den fortsatt var eneste bro over Themsen i London.]]
Først i 1750 kom en ny bro over Themsen på plass, etter at London Bridge hadde vært enerådende siden romersk tid. På andre steder hadde man blitt rodd over av en av de mange ferjene som lå langs elvebredden. Flere broer skulle følge slik at byen ble knyttet tettere sammen. 

Den neste store utviklingen kom i det 19. århundre, da jernbanen kom. Avstander betydde plutselig mindre, og man begynte å anlegge jernbanelinjer som kunne brukes av pendlere. [[Londons undergrunnsbane]] åpnet som verdens første i 1863, og selv om rutenettet var bare en ørliten del av dagens, betød det at pendlernes tid hadde kommet. London begynte å spre seg utover, utenfor [[Middlesex]] og inn i [[Surrey]], [[Kent]], [[Essex]] og [[Hertfordshire]]. 

Etter første verdenskrig kom en ny fase i byens utvikling. I de ytre bydelene begynte man å anlegge store boligområder. Dette ble gjort særlig for å fjerne slumområdene på Londons østkant. Enkelte boligområder ble også anlagt spesifikt for å gi hjem til veteraner fra krigen. Folk ble også trukket inn til byen fra andre områder, og London vokste dermed både i areal og folketall. Denne utviklingen ble fornyet og forsterket etter andre verdenskrig, da behovet for gjenoppbygging var stort etter bomberaidene. Det er i det 21. århundre få områder innenfor Stor-Londons grenser som minner om landsbygd; inntil 1930-årene hadde man hatt flere gårdsbruk der det nå er moderne boligområder og handlegater. 

I etterkrigstiden kom også de nye byene, byer som ble grunnlagt for å avlaste eksisterende, fortettede byer. I 1965 kom [[Milton Keynes]], omkring en times kjøring nord for London, og en betydelig andel av befolkningen der har flyttet fra London. Man har også fått vekst i andre byer i takt med utflytting fra London. London hadde i den siste halvdelen av det 20. århundre et fall i befolkningstallet på omkring en million som følge av denne utviklingen. 

I sentrum har man lenge vært tilbakeholdne med å bygge i høyden, fordi man ønsket å bevare byens profil. Stort press på eiendomsmarkedet, spesielt i City, har ført til at det har blitt lempet på disse restriksjonene. Flere skyskrapere har blitt reist siden 1970-årene, og det er planer om flere. Det har også blitt utført fornyelsesprosjekter flere steder, med det tidligere havneområdet [[Docklands]] som et av de mest kjente eksemplene.