Redigerer Kulturrevolusjonen (avsnitt)

=== 1968: Persondyrkelse, rødegardistenes fall ===
[[File:Chinese revolutionary art.JPG|thumb|Kinesisk hverdags-brukskunst fra 1960-tallet med fokus på Mao]] 
[[Fil:Forbidden_City_Gate_of_Heaven_3.jpg|thumb|Persondyrkelsen av Mao nådde nye høyder]]
Våren 1968 begynte en kampanje som tok sikte på å ytterligere øke persondyrkelsen av Mao. Han skulle oppnå en nærmest gudelik status. Den egen [[lojalitetsdans]], som hadde vokst frem i de tidligere årene av kulturrevolusjonen, ble mer og mer vanlig, slik at man to ganger daglig på arbeidsplassene skulle fremføre den og deklamere sin kjærlighet til Formann Mao. Til og med flyvertinner fikk legge inn slike in-flight opptrinn foran  maoportrettet som hang fremst i alle passasjerflykabiner.

Et uttrykk var nå blitt godt innarbeidet: «Om lojal eller illojal, se på ens handlinger» (''Zhong bu zhong, kan xingdong''). Det var tre prøvestener: For det første: Kan du lojalitetsdansen? For det andre: Har du Maos lille røde, og kan du sitere fra den? Og for det tredje: Har du på deg noe Mao-jakkemerke?

Den 27. juli 1968 ble rødegardistenes myndighet over hæren offisielt opphevet, og sentralregjeringen satte inn troppestyrker for å beskytte en rekke områder som fortsatt var blant rødegardistenes målområder. Dette omskifte kan, dersom man holder seg til den snevrere forståelse av kulturrevolusjonen, betraktes som begynnelsen på kulturrevolusjonens avslutning; nå ble motkrefter satt inn mot kaoskreftene som var blitt satt fri i 1966.

Konkret begynte tiltakene mot rødegardistene at grupper nyorganiserte arbeidere (om lag {{Formatnum:30000}} ansatte ved 60 fabrikker i Beijing var blitt organisert i «Hovedstadens Mao Zedongs Tanker arbeiderpropagandagrupper») ble sendt til byens universiteter for å stanse urolighetene rødegardistene der anstilte. Den gruppen som kom til [[Tsinghuauniversitetet]] den 27. juli ble møtt med steinkasting og skuddsalver på ordre fra rødegardistlederen [[Kuai Dafu]]. Fem medlemmer av arbeidergruppen ble drept, mange ble såret. Gruppen trakk seg tilbake.<ref>MacFarquhar og Michael Schoenhals: ''Mao's Last Revolution'', Harvard University Press, 2006, s. 249</ref>

Men dagen etter innkalte Mao Zedong personlig hovedstadens viktigste rødegardistledere til et møte i [[Folkets store hall]]. Rødegardistlederne var de to kvinnene [[Nie Yuanzi]] fra [[Pekinguniversitetet]] og [[Tan Houlan]] fra [[Beijings pedagogiske universitet]], og de mannlige ledere [[Han Aijing]] (Beijings aeronautiske institutt), Kuai Dafu, og [[Wang Dabin]] (Beijings geologiske institutt). Mao tok med seg [[Lin Biao]], Zhou Enlai,
[[Chen Boda]], [[Kang Sheng]], [[Jiang Qing]], Lin Biaos kone [[Ye Qun]], [[Xie Fuzhi]], [[Wu De]] og Folkets frigjøringshærs nye stabssjef [[Huang Yongsheng]]. Trass i denne storslåtte mottagelsen var dette et møte da studentene fikk høre dødsdommen over sin bevegelse. Mao sendte tropper inn på mange læresteder, og sentrale rødegardister ble sendt «opp i fjellene og ned til landsbyene» (上山下乡; ''Shàngshān xiàxiāng'').<ref>MacFarquhar og Michael Schoenhals: ''Mao's Last Revolution'', Harvard University Press, 2006, s. 250-251</ref>
 
Mao lot sin støtte og sitt fremme av den nye linje bli alminnelig kjent ved å la en av hans «høyeste anvisninger» om dette bli kjent blant massene. Ett år etter var alle rødegardistenes grupperinger blitt oppløst; Mao fryktet at det kaos de hadde skapt, og fremdeles var i stand til å skape, kunne skade selve kommunistpartiets fundamenter. Uansett hadde de allerede gjort sin nytte for Mao, som nå hadde konsolidert i sin makt.

Tidlig i oktober begynte Mao en kampanje for å utrenske embedsfolk som han mente ikke var lojale mot ham. De ble sendt til arbeidsleirer på landet. Samme måned, under det 12. plenum av den 8. partikongress, ble Liu Shaoqi «ekskludert fra Partiet for alltid», og Lin Biao ble gjort til Partiets viseformann og til Maos «tiltenkte etterfølger». Hans status og berømmelse i Kina var nå så stor at bare Maos ry var større.<ref>{{Kilde www |url=http://www.shulu.net/js/wdx/wang01.htm |tittel=Wang Dongxing's Memoirs |besøksdato=2007-11-10 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20070928201611/http://www.shulu.net/js/wdx/wang01.htm |arkivdato=2007-09-28 |url-status=død }}</ref>

I desember 1968 utropte offisielt Mao kampanjen «[[Ut på landet-bevegelsen]]». Denne kampanjen, som varte i ti år, innebar at unge intellektuelle i byene ble beordret ut på landsbygda. Ordet «intellektuell» ble benyttet i meget vid forstand, ettersom denne politikken også ble gjort gjeldende for ungdom etter hvert som de ble uteksaminert fra de videregående skoler. Det var ikke før mot slutten av 1970-årene at disse «unge intellektuelle» kunne vende tilbake til sine hjembyer. Tiltaket var et av tiltakene for å flytte rødegardistene fra byene og ut på landet, der de ville forvolde mindre sosial uro.

I løpet av de neste syv årene ble 12 millioner byungdommer, det vil si om lag 10 prosent av bybefolkningen, sendt ut av byene. I hele perioden fra 1967 til 1979 kom tallet opp i 16.470.000. De fleste ble sendt til steder i deres egen hjemprovins, de heldigste til rike landfylker i utkanten av hjembyene. Men åtte byer – [[Shanghai]], [[Beijing]], [[Tianjin]], [[Hangzhou]], [[Nanjing]], [[Wuhan]], [[Chengdu]] og [[Chongqing]] – sendte store antall til grenseprovinser som [[Indre Mongolia]], [[Xinjiang]], [[Yunnan]] og [[Heilongjiang]].<ref>MacFarquhar og Michael Schoenhals: ''Mao's Last Revolution'', Harvard University Press, 2006, s. 251</ref>

Spredningen av tidligere rødegardister førte ikke til at det ble slutt på volden. Den fikk fortsette i nye former. En mer systematisk og omfattende terrorbølge under ledelse av nye revolusjonskomiteer fulgte, da enda flere mennesker ble torturert, lemlestet, drevet til vanvidd eller til selvmord, eller drept. Blant selvmorderne var [[Jiang Yongning]], [[Rong Guotuan]] og [[Fu Qifang]], berømte [[bordtennis]]stjerner som hadde økt Kinas internasjonale prestisje.<ref>MacFarquhar og Michael Schoenhals: ''Mao's Last Revolution'', Harvard University Press, 2006, s. 252</ref>