Redigerer Karl III Johan (avsnitt)

=== Krig med Norge, fredsslutning i Moss ===
{{Utdypende artikkel|Den svensk-norske krigen (1814)}}
I slutten av mai 1814 var Karl Johan tilbake på svensk jord i Karlskrona, og den 10. juni ble han feiret i Stockholm.<ref name="AlanPalmer261-265">Alan Palmer 1992, s. 261-265</ref> For Karl Johan var feiringen kortvarig. Unionen med Norge var ikke gjennomført, og på tross av sendebud fra koalisjonen i Christiania nektet nordmennene under kong [[Christian Frederik]] å godta en forening med Sverige.<ref name="AlanPalmer261-265" /> I motsetning til de fleste svensker tok Karl Johan den norske motstanden mot unionen alvorlig. For ham og Sverige var det avgjørende å få unionen på plass før [[Wienerkongressen|fredskongressen i Wien]] skulle tre sammen høsten 1814.<ref name="AlanPalmer261-265" /><ref name="HojerKronprinstiden308-313">Torvald T:son Höjer 1943, s. 308-313</ref> Norsk motstand gjorde en fredelig unionsinngåelse umulig, og begge parter innså i løpet av sommeren at en krig var uunngåelig. Men Karl Johan var også klar over at en svensk invasjon ikke måtte føre til varig fiendskap. Sverige måtte unngå å bli ansett som okkupasjonsmakt, og derfor måtte Norge tilbys en union som ga landet utstrakt selvstyre.<ref name="ErikBjornskau474-475">Erik Bjørnskau 1999, s. 474-475</ref> Med tanke på opinionen i utlandet, og særlig i Frankrike, og en mulig posisjon for ham som statssjef der, var det også viktig at unionen med Norge måtte oppfattes som en forening mellom to likeverdige stater.<ref name="HojerKronprinstiden308-313" />

{{Sitat|Viktigere enn noe annet er hvordan Deres foretagende i Norge forløper. (...) Jeg drister meg til å gjengi hva opplyste folk her mener. Man tror det ville være klokt av Dem ganske enkelt å godta den forfatning som nordmennene har gitt seg selv. Og ikke kreve annet enn at kongen av Sverige inntar Christian Frederiks plass.|[[Germaine de Staël]] i brev til Karl Johan datert 12. juli 1814.<ref>Kjell Arnljot Wig 1998, s. 83</ref>|right}}

Da Karl Johan gikk til angrep på Norge 26. juli 1814, trakk de norske styrkene i Østfold seg generelt tilbake uten kamp.<ref name="ErikBjornskau481-485">Erik Bjørnskau 1999, s. 481-485</ref> På Kongsvinger-fronten ble invasjonen møtt med væpnet motstand, fremst ved [[Lier skanse]] og i [[slaget ved Matrand|Matrand]] 5. august.<ref name="ErikBjornskau481-485" /> Samtidig var den svenske fremrykkingen forsiktig, og styrkene var nøye instruert om å respektere norske uniformerte soldater og privat eiendom.<ref>Kjell Arnljot Wig 1998, s. 82</ref> Ettertidens dom er at både Christian Frederik og Karl Johan handlet klokt i forhandlingene som fulgte og som resulterte i våpenstillstand 14. august ved [[Mossekonvensjonen]]. Christian Frederik aksepterte det uunngåelige - Norges union med Sverige og hans egen abdikasjon. Til gjengjeld godtok Karl Johan i hovedsak [[Norges Grunnlov]] og aksepterte at unionen skulle inngås på Mossekonvensjonens vilkår, ikke på Kiel-traktatens.<ref name="AlanPalmer261-265" /><ref name="ErikBjornskau486-487">Erik Bjørnskau 1999, s. 486-487</ref> Til tross for intern svensk motstand ga Karl Johan nordmennene så gode vilkår at de frivillig kunne gå i union med Sverige som selvstendig stat, ikke som erobret land.<ref>Torvald T:son Höjer 1943, s. 330-331</ref><ref>Kjell Arnljot Wig 1998, s. 85-88, 97</ref><ref>Hobson 2015, s. 61, 65, 69</ref>

Sveriges stilling var således raskt endret siden bunnåret 1810.<ref>Torvald T:son Höjer 1943, s. 1</ref> Karl Johan hadde bidratt til å løfte landet etter statskuppet mot Gustav IV Adolf, og tross alle vanskeligheter gjennomførte han sitt mål for 1812 års politikk, Norges union med Sverige.<ref name="NorskUtenrikspolitikksHistorie245-247">Narve Bjørgo 1995, s. 245-247</ref>