Redigerer Iran (avsnitt)

== Historie ==
{{Irans historie}}
{{utdypende artikkel|Irans historie}}
Iran kan spore sin nasjonale opprinnelse tilbake til Persia, avledet fra ''Persis'', det [[antikken|antikke]] greske navnet for Iran, som dukket opp i det 6. århundre f.Kr. under [[Akamenide dynastiet|akamenidenes]] dynasti og imperium mellom [[India]] og [[Hellas]]. Det ble nedkjempet av [[Aleksander den store]] etter tre forsøk, men kort tid etterpå gjenvant Persia sin uavhengighet i form av [[Partia|partherenes]] og [[sasanide-dynastiet|sasanidenes]] imperium. Det siste ble slått av [[islam]]ske [[arabere|arabiske]] styrker på 600-tallet.

Irans språklige og etnisk mangfold skriver seg fra før islam ble innført. Det var begrenset arabisk kolonisering i forbindelse med arabernes erobring og innføring av islam. Store avstander og vanskelig topografi har medvirket til at etniske skillelinjer har blitt opprettholdt. I moderne tid har samferdsel og kommunikasjon lagt til rette for nasjonalfølelse.<ref name="Aghajanian">{{Kilde artikkel|tittel=Ethnic Inequality in Iran: An Overview|publikasjon=International Journal of Middle East Studies|url=http://www.jstor.org/stable/162990|dato=1983|fornavn=Akbar|etternavn=Aghajanian|serie=2|bind=15|sider=211–224|issn=0020-7438|besøksdato=2020-06-28}}</ref>

===Under Safavidene===
{{se også|Safavidene}}
Safavidene var et persisk dynasti av [[aserbajdsjansk]] opprinnelse som hersket fra 1501 til 1736 i Persia og som etablerte [[sjiaislam]] som Persias offisielle religion.  Dette var trolig et politisk tiltak for å markere grenser overfor [[det ottomanske riket]] som var safavidenes rival. Ismail inviterte [[Ulama (Islam)|islamsk lærde]] fra arabiskspråklige områder som Irak, Bahrain og [[Jabal Amel]] ([[Libanon]]).<ref>{{Kilde artikkel|tittel=The Ulama of Jabal ‘Amil in Safavid Iran, 1501–1736: marginality, migration and social change|publikasjon=Iranian Studies|doi=10.1080/00210869408701822|url=https://doi.org/10.1080/00210869408701822|dato=1994-01-01|fornavn=Rula Jurdi|etternavn=Abisaab|serie=1-4|bind=27|sider=103–122|issn=0021-0862|besøksdato=2020-06-29}}</ref> Under [[safavidene|safavid-dynasitet]] var aserbajdsjansk utbredt og ble brukt ved hoffet, i offisiell korrespondanse og i hæren, samt litterært også av forfattere som ellers brukte persisk.<ref name="doi.org"/><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Urban planning and development in Tehran|publikasjon=Cities|doi=10.1016/j.cities.2006.08.002|url=http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0264275106000722|dato=2006-12-01|fornavn=Ali|etternavn=Madanipour|serie=6|språk=en|bind=23|sider=433–438|issn=0264-2751|besøksdato=2020-06-14}}</ref> [[Afsharid-dynastiet|Afsharidene]] tok over da Safavidenes rike gikk i oppløsning tidlig på 1700-talle.<ref>Karamustafa AA. The Hero of “the Noble Afshar People”: Reconsidering Nader Shah’s Claims to Lineage and Legitimacy. ''Iranian Studies''. 2022;55(2):423-437. doi:10.1017/irn.2021.10</ref><ref name=":22">Perry, J. R. (1971). The Last Safavids, 1722–1773. ''Iran'', ''9''(1), 59–70. https://doi.org/10.1080/05786967.1971.11834805</ref>

===Krig med Russland og med Storbritannia===
Tidlig på 1800-tallet avsto Persia besittelser i Kaukasus blant annet Armenia, [[Nakhitsjevan]] og deler av [[Aserbajdsjan]] til Russland.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1983 | tittel = Verdenshistoriens hvem hva hvor | isbn = 8251609615 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Schibsted | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013060506084 | side = }}</ref> Persia måtte akseptere Afghanistans uavhengighet etter krig med Storbritannia 1856. Tap av landområder ført til frykt for at landet kunne ble overtatt av mektige naboer.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Picturing the homeland: geography and national identity in late nineteenth- and early twentieth-century Iran|publikasjon=Journal of Historical Geography|doi=10.1006/jhge.1998.0099|url=http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0305748898900998|dato=1998-10-01|forfattere=|fornavn=Firoozeh|etternavn=Kashani-Sabet|via=|serie=4|språk=en|bind=24|hefte=|sider=413–430|issn=0305-7488|besøksdato=2020-06-23|sitat=The Treaty of Turkmanchay,signed in that year following Russo-Persian wars, transferred Persian provinces in theCaucasus to Russia, marking the closing of Iran’s north-western frontier.[4]This was tonettle  Iranian  patriots  for  years  to  come.  The  Treaty  of  Turkmanchay  seemed  tounderline the territorial vulnerability of the country and the relative weaknesses of theyoung  Qajar  state.  To  make  matters  worse,  Qajar  kings  embarked  on  two  abortivemilitary campaigns to Herat in 1837 and again in 1856, which ended with the collapseof  Persian  control  over  the  city  as  well  as  over  outlying  Afghan  lands.}}</ref>

===Olje (1901–)===
Fra 1901 begynte et britisk selskap prøveboring i et vanskelig tilgjengelig område i [[Khuzestan]]. Utvinningen ble drevet av [[Anglo-Persian Oil Company]] (BP), og det ble anlagt rørledning til eksporthavnen [[Abadan]].<ref name="urn.nb.no">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1986 | tittel = Olje: det store spillet | isbn = 8202108918 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013102308092 | side = }}</ref> Etter 1925 fikk amerikanske oljeselskaper konsesjoner nord i landet som motvekt mot den britiske dominansen. Oljeproduksjonen ble nasjonalisert av [[Muhammed Mossadegh|Mossadegh]] i 1951. Etter Mossadeghs fall ble oljeproduksjonen og drift av raffineriet i Abadan overlatt til et konsortium ledet av BP. I 1973 overtok den iranske staten oljeproduksjonen mens konsortiet mottok olje til gunstige priser. Landet var i 1978 verdens fjerde største oljeprodusent. Etter revolusjonen i 1979 stoppet produksjonen nesten opp. I 1989 hadde Iran omtrent dobbelt så stor oljeproduksjon som Norge, og oljen sto for 95&nbsp;% av eksporten og 80&nbsp;% av statens inntekter.<ref name="storeleksikon" />

===Forfatningen av 1906===
[[File:AhmadShahQajar2.jpg|thumb|left|upright=0.7|Ahmad var den siste sjahen i [[Qajar-dynastiet]], han flyktet i 1924.]]
Iran hadde ingen forfatning før 1900. Sjahen fikk i 1906 utarbeidet en grunnlov i stor grad basert på [[Belgia|Belgias]] fra 1831, og dermed ble det slutt på [[Qajar-dynastiet|Qajar-dynastiets]] enevelde. Forfatningen innebar opprettelsen av et parlament som møttes samme år. Grunnloven gjorde sjiaislam til statens religion, en komite skulle føre tilsyn med at lover var i samsvar med islam, og innbyggerne fikk visse [[Borgerrettigheter|borgerretter]].<ref name="storeleksikon" /><ref name=":21" />  

I 1908 brøt det ut borgerkrig, og Muhammad Ali sjah rømte fra landet i 1909, og sønnen Ahmad gjeninnførte forfatning og sammenkalte nasjonalforsamlingen på nytt. Etter russisk press og militær intervensjon i grenseområdene ble nasjonalforsamlingen oppløst i 1911.<ref name="storeleksikon" /><ref name=":21">Shevlin, N. (1998). Velayat-e Faqih in the constitution of Iran: The implementation of theocracy. ''U. Pa. J. Const. L.,'' 1, 358.</ref> 

I 1908 oppdaget britiske selskap oljeforekomster i landet, og Iran ble interessant for omverdenen. Iran ble en slags koloni dominert av Storbritannia og Russland.<ref name="CAPlex" /> Av frykt for [[bolsjevik]]ene inngikk Iran i 1919 en traktat som gjorde landet til et britisk [[protektorat]]. [[Reza Pahlavi|Riza khan]] gjorde militærkupp i 1921, traktaten med Storbritannia ble opphevet, og Riza (Reza) gjorde seg selv til sjah i 1925.<ref name="storeleksikon" />

===Moderniseringen fra 1925===
[[File:A map of the countries between Constantinople and Calcutta including Turkey in Asia, Persia, Afghanistan and Turkestan.tif|thumb|Iran og omgivelser i 1912, med grenser mot [[Det osmanske riket]], [[Det russiske keiserdømmet|Det russiske imperiet]] og [[Britisk India]] samt [[Afghanistan]].]]
Rundt 1900 var Iran et typisk jordbruksland med rundt 10 millioner innbyggere (20-30&nbsp;% av disse var trolig [[nomader]]) og uten en sterk sentralmakt. Iran sto svakt overfor press fra Russland og Storbritannia. På 1930-tallet forsøkte regjeringen å begrense nomadenes bevegelser. I 1900 var opp mot 90&nbsp;% av befolkningen knyttet til jordbruk eller nomadisk liv, og 10&nbsp;% drev håndverk, handel og annen tjenesteyting. Fra rundt 1940 ble jorden omfordelt på bekostning av store jordeiere. Staten ble en stor arbeidsgiver ved utbygging av hæren, byråkratiet, utdanningssektoren og statlige foretak.<ref name="folk" /><ref name="Halliday">{{ Kilde bok | forfatter = Halliday, Fred | utgivelsesår = 1979 | tittel = Iran - diktatur og revolusjon | isbn = 8253010486 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Pax | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062104020 | side = }}</ref>

Historisk førte naturlige samferdselshindringer til at mesteparten av handelen var lokal eller regional. På 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet kunne det være like enkelt å reise fra Teheran via en serie andre land som å reise tvers over Irans eget territorium. Reisende fra gulfen til Teheran reiste til tider med båt gjennom Suezkanalen til Russland, med jernbane til det kaspiske hav, videre med båt og til slutt landeveien til Teheran. På 1920-tallet gikk fortsatt en stor del av varetransporten over land med muldyr eller kamel. [[Den transiranske jernbane]] ble anlagt fra 1927 til 1938, hvor godskapasiteten ble økt da [[De allierte (andre verdenskrig)|de allierte]] tok kontroll i 1941.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Knitting Iran Together: The Land Transport Revolution, 1920-1940|publikasjon=Iranian Studies|url=http://www.jstor.org/stable/4310856|dato=1993|fornavn=Patrick|etternavn=Clawson|serie=3/4|bind=26|sider=235–250|issn=0021-0862|besøksdato=2020-06-23}}</ref>

[[SI-systemet|Det metriske systemet]] ble innført i 1933.<ref name="storeleksikon" /> Sjahen åpnet [[Universitetet i Teheran]] i 1935.{{Sfn|Goldschmidt|2006|s=240}}

==== Pahlavi-dynastiet ====
Offiseren [[Reza Pahlavi]] kom til makten i 1925 og utropte i 1926 seg selv til [[sjah]] (konge eller keiser) av Persia. Han opprettet et [[Diktatur|militærdiktatur]] og slo ned alle tendenser til opprør.<ref name="storeleksikon" /><ref name=":27" /><ref name="Heradstveit" /> 

På samme måte og på samme tid som i Tyrkia ville Pahlavi modernisere Persia ovenfra. Pahlavi ville sentralisere den relativt løst sammenknyttede staten blant annet ved å integrere og assimilere de ikke-persiske folkegruppene gjennom det persiske språket. [[Atatürk]] var forbildet, og Pahlavi gjennomførte en streng [[sekularisering]], og landet skulle bindes sammen ved nasjonalismen i stedet for religion. Til forskjell fra Tyrkia hadde presteskapet en mye sterkere stilling i Iran, og det ble ikke gjennomført noe offisielt skille mellom stat og religion. Det var fra 1960-tallet av sterk motvilje i Iran mot den påtvungne sekulariseringen, og [[Ruhollah Khomeini]] sto i spissen for motstanden.<ref name="storeleksikon" /><ref name=":27" /><ref name="Heradstveit" />

===Andre verdenskrig===
{{utdypende|Den anglo-sovjetiske invasjonen av Iran}}
Iran var i utgangspunktet nøytralt under [[andre verdenskrig]], men regjeringen var tyskvennlig. Etter Tysklands [[Operasjon Barbarossa|invasjon av Sovjetunionen 22. juni 1941]] var Iran en av de få åpne forsyningsrutene inn til Sovjetunionen. [[Den anglo-sovjetiske invasjonen av Iran|Storbritannia og Sovjetunionen]] tok kontroll over Iran i slutten av august 1941 og avsatte den tyskvennlige regjeringen. Reza Pahlavi ble tvunget til å abdisere til fordel for sin sønn. Hensikten var å sikre oljefeltene og forsyningslinjen til Sovjetunionen, særlig via [[Den transiranske jernbane]]. To dager etter angrepet gikk den iranske regjeringen under Ali Mansur av, og den nye regjeringen innstilte motstanden. Britiske styrker tok kontroll over en sørlig sone, sovjetiske en nordlig sone, og områdene i midten ble ansett som nøytrale. Iran inngikk 28. desember 1941 en allianse med [[De allierte (andre verdenskrig)|de allierte]]. Amerikanske styrker kom inn i 1942.<ref name=":0" /><ref name="storeleksikon" /><ref>{{Kilde artikkel|tittel=The Iranian Crisis of 1945-46 and the Cold War|publikasjon=Political Science Quarterly|doi=10.2307/2148118|url=http://www.jstor.org/stable/2148118|dato=1974|fornavn=Gary R.|etternavn=Hess|serie=1|bind=89|sider=117–146|issn=0032-3195|besøksdato=2020-06-14}}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Piekalkiewicz, Janusz | utgivelsesår = 1988 | tittel = Den annen verdenskrig | isbn = 8240105238 | utgivelsessted = Oslo | forlag = P. Asschenfeldts bokklubb | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017030948505 | side =124 }}</ref>
[[File:Hashemi Rafsanjani Prison 01.jpg|thumb|[[Ali Akbar Hashemi Rafsanjani]] fotografert i 1963 etter arrestasjon for motstandsarbeid mot sjahen. Han var president fra 1989 til 1997.]]
Iran gikk inn i krigen på alliert side i 1943 og erklærte krig mot Tyskland.<ref name="storeleksikon" /> Den sovjetiske ambassaden i byen ble ansett som et trygt sted å avholde møte mellom de allierte topplederne.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Stalin at the Tehran, Yalta, and Potsdam Conferences|publikasjon=Journal of Cold War Studies|doi=10.1162/jcws.2007.9.4.6|url=https://www.mitpressjournals.org/doi/10.1162/jcws.2007.9.4.6|dato=2007-10-01|fornavn=Geoffrey|etternavn=Roberts|serie=4|bind=9|sider=6–40|issn=1520-3972|besøksdato=2020-06-14}}</ref> [[Teherankonferansen i 1943|Teheran-konferansen]] mellom de allierte under verdenskrig ble avholdt i slutten av november 1943.<ref>{{Kilde bok | utgivelsesår = 1990 | tittel = Caplex: Cappelens ettbinds leksikon : leksikon, atlas, tabellverk | isbn = 8202091829 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012082825002 | side = }}</ref>

Sentralregjeringen ble svekket i forbindelse med og etter andre verdenskrig.<ref name=":28" />

===Mossadeq og sjahen===
{{se også|Kuppet i Iran i 1953}}
Etter krigen ble forfatningen fra 1906 utfylt og Iran ble et [[konstitusjonelt monarki]] i 1949.<ref name="storeleksikon" /> Landets selvstendighet ble styrket under statsminister [[Muhammed Mossadegh]] fra [[1951]]. Mossadegh ble fjernet fra makten i et komplisert [[Plott (handling)|plott]] iscenesatt av [[MI6|britiske]] og [[CIA|amerikanske etterretningsorganisasjoner]]. Kuppet mot Mossadegh var motivert av britisk og amerikansk misnøye med Mossadeqs forsøk på å nasjonalisere Irans [[Petroleum|olje]]. Mossadegh ble støttet av de arabiske regjeringene i Midtøsten. Irans oljeeksport og dermed valutainntektene stanset nesten helt opp etter nasjonaliseringen. Mossadeghs politikk var populær blant iranere. Kuppet provoserte iranske liberalere fordi Mossadegh ble betraktet som det nærmest landet hadde hatt av demokratisk valgt leder. USAs myndigheter nektet lenge for at de hadde noe med kuppet å gjøre og dokumenter om operasjonen ble ikke offentliggjort før i 2013.<ref name="CAPlex" /><ref>{{Kilde www|url=https://foreignpolicy.com/2017/06/20/64-years-later-cia-finally-releases-details-of-iranian-coup-iran-tehran-oil/|tittel=64 Years Later, CIA Finally Releases Details of Iranian Coup|besøksdato=2020-06-23|forfattere=|dato=20. juni 2017|fornavn=Bethany|etternavn=Allen-Ebrahimian|språk=en-US|verk=Foreign Policy|forlag=|sitat=Known as Operation Ajax, the CIA plot was ultimately about oil. Western firms had for decades controlled the region’s oil wealth, whether Arabian-American Oil Company in Saudi Arabia, or the Anglo-Iranian Oil Company in Iran.}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=CIA admits role in 1953 Iranian coup|url=https://www.theguardian.com/world/2013/aug/19/cia-admits-role-1953-iranian-coup|avis=The Guardian|dato=2013-08-19|besøksdato=2020-06-23|issn=0261-3077|språk=en-GB|fornavn=Saeed Kamali|etternavn=Dehghan|fornavn2=Richard|etternavn2=Norton-Taylor|side=|sitat=The CIA has publicly admitted for the first time that it was behind the notorious 1953 coup against Iran's democratically elected prime minister Mohammad Mosaddeq, in documents that also show how the British government tried to block the release of information about its own involvement in his overthrow.}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://archive.nytimes.com/www.nytimes.com/library/world/mideast/041600iran-coup-timeline.html|tittel=Timeline of Iranian Coup|besøksdato=2020-06-23|verk=archive.nytimes.com}}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Friedemann, Jens. | utgivelsesår = 1975 | tittel = De rike araberne: verdens nye maktsentrum | isbn = 8203067263 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013040807040 | side = }}</ref>
[[File:2500 year celebration (2).jpg|thumb|Fra 2500-års feiringen i [[Persepolis]], 1971. En rekke statsledere og regjeringssjefer var til stede.<ref>{{Kilde avis|tittel=Public Record Office: Shah's party was too tacky for the Queen|url=https://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/middleeast/iran/1337487/Public-Record-Office-Shahs-party-was-too-tacky-for-the-Queen.html|dato=2001-08-14|besøksdato=2020-06-30|issn=0307-1235|språk=en-GB|fornavn=Neil|etternavn=Tweedie}}</ref>]]
Iran inngikk forsvarsavtale med USA i 1954.<ref name="storeleksikon" /> Etter Mossadeqs fall ble sjah [[Muhammed Reza Pahlavi]] mer og mer diktatorisk. Med sterk støtte fra [[USA]] og Storbritannia fortsatte sjahen moderniseringen av iransk industri. Hans autoritære styre, som systematisk gjorde bruk av [[tortur]] og forbrøt seg på [[menneskerettighetene]] på andre måter.{{tr}} 

Kvinnene fikk stemmerett i 1962. Sjahen satte i gang arbeid med å lære innbyggerne å lese og skrive (70&nbsp;% analfabeter i 1966 og 53&nbsp;% i 1976). Landets infrastruktur ble bygget ut blant annet med strøm og innlagt vann. Før den iranske revolusjonen i 1979 var landet inne i omfattende omstilling. Landet ble industrialisert og myndighetene gjennomførte jordreformer.<ref name="storeleksikon" /><ref name="Aghajanian" />

Khomeini reiste i eksil i Irak i 1963. Statsminister [[Hassan Ali Mansur]] ble drept av sjia-ekstremister i 1965 og sjahen selv ble utsatt for et attentat samme år.<ref name="storeleksikon" />

I 1971 avholdt sjahen en storstilt feiring av Irans 2500 år jubileum.<ref>{{Kilde avis|tittel=First Party of Iran's 2,500‐Year Celebration|url=https://www.nytimes.com/1971/10/13/archives/first-party-of-irans-2500year-celebration.html|avis=The New York Times|dato=1971-10-13|besøksdato=2020-06-26|issn=0362-4331|språk=en-US|fornavn=Special to The New York Times|etternavn=Charlotte Curtis}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.spiegel.de/geschichte/schah-von-persien-1971-die-groesste-party-auf-erden-a-1089955.html|tittel=Schah von Persien 1971: Die größte Party auf Erden - DER SPIEGEL - Geschichte|besøksdato=2020-06-26|forfattere=|dato=14. februar 2017|fornavn=|etternavn=|språk=de|verk=www.spiegel.de|forlag=|sitat=So viel Prunksucht war nie: 1971 veranstaltete Mohammad Reza Pahlavi ein gigantisches Fest in Persepolis. Dieser Größenwahn trug am Ende zum Schah-Sturz bei und ebnete der Islamischen Revolution den Weg.}}</ref> Opposisjonen mot sjahen tiltok etter jubileumsfeiringen.<ref name="storeleksikon" />

Iran var en viktig leverandør av [[olje]] til Vesten og hadde lenge vært en nær alliert av USA. Iran var en av grunnleggerne av [[OPEC]] i 1960. Iran deltok ikke i [[Oljekrisen|oljeboikotten fra 1973]]<ref>Garavini, G. (2011). Completing decolonization: The 1973 ‘oil shock’and the struggle for economic rights. ''The International History Review,'' 33(3), 473-487. «At the peak of production cuts, in February 1974, world crude-oil production had declined only by an average of 5 per cent. This was due to the fact that the decline in Arab production was counterbalanced by substantial production increases in non-Arab countries such as Iran or Nigeria.»</ref> og tjente godt på økte priser som følge av oljeboikotten. Sjahen brukte oljeinntektene blant annet til å utvikle Iran til en militærmakt.<ref name="urn.nb.no" /><ref>{{Kilde artikkel|tittel=The 1973 Oil Crisis and After|publikasjon=Journal of Post Keynesian Economics|doi=10.1080/01603477.1978.11489099|url=https://doi.org/10.1080/01603477.1978.11489099|dato=1978-12-01|fornavn=Charles|etternavn=Issawi|serie=2|bind=1|sider=3–26|issn=0160-3477|besøksdato=2020-06-24}}</ref>

=== Den islamske republikken ===
{{Se også|Irans politikk}}
Sjahens autoritære styre og brudd med tradisjonell normer medvirket til den [[iranske revolusjonen]].<ref name="storeleksikon" /> I [[1978]] brøt det ut opptøyer med stadige demonstrasjoner særlig blant studenter og med støtte fra konservative religiøse, og sjahen forlot landet i januar [[1979]]. En islamsk republikk ble med folkelig støtte etablert under [[ayatollah Khomeini]] som vendte tilbake fra eksil. Det nye [[teokrati]]ske politiske systemet satte i gang noen konservative islamske reformer, og gikk inn på en anti-vestlig kurs, særlig mot USA. Republikkens første fase var under Khomeinis leveår og krigen med Irak. Den andre fasen var under [[Ali Akbar Hashemi Rafsanjani]] preget av gjenoppbygging og økonomisk vekst. Den tredje fasen knyttes til reformisten [[Muhammed Khatami|Muhammed Khatamis]] regjeringstid (1997-2005); i Khatamis tid ble de store barnekullene etter 1979 voksne og utfordret regimet. [[Mahmoud Ahmadinejad|Mahmoud Ahmadinejads]] regjeringstid (2005-2013) markerte en konservativ vending med vekt på velferd og likhet samtidig med politisk undertrykking. Den moderate, dialogorienterte [[Hassan Rouhani]] representerte en bred koaliasjon.<ref>Aras, B. (2001). Transformation of the Iranian political system: Towards a new model?. ''Middle East'', ''5''(3), 13.</ref><ref name=":45" />

==== Den iranske revolusjon ====
{{utdypende|Den iranske revolusjon}}
[[File:Imam Khomeini in Mehrabad.jpg|thumb|[[ayatollah Khomeini]] ankommer med fransk fly, 1. februar 1979.]]
[[Mehdi Bazargan]] ble statsminister og leder for en ikke-religiøs overgangsregjering. Det oppsto konflikt mellom Bazargans regjering og Khomeini om hvem som hadde øverste myndighet i landet. Bazargan la frem et grunnlovsforslag der de geistliges rolle var sterkt avgrenset. En komite av religiøse ledere omarbeidet forslaget der ''velayat-e faqih'', en ordning der en religiøs rettslærd har rang over presidenten, var innarbeidet. ''Velayat-e faqih'' ble den iranske revolusjonens grunnlagsdogme. [[Gisselkrisen i Iran|Gisselaksjonen i USAs ambassade]] medvirket til å felle Bazaragans regjering og den 444 dager lange okkupasjonen av ambassaden ble av Khomeini utnytte til å sikre seg makten.<ref name="Heradstveit" /> [[Irans revolusjonsgarde]] ble stiftet av stiftet av Khomeini 5. mai 1979.

Det teokratiske regimet ble konsolidert i løpet av 1980-årene og forholdet til vestlige land ble forverret. Den iranske revolusjonen inspirert sjiagrupper i andre land.<ref name="storeleksikon" /> Venstreorienterte og liberale som hadde medvirket i opprører mot sjahen forventet å få en vesentlig rolle etter revolusjonen, men ble presset ut fra politikk og administrasjon fra 1980 til 1983.<ref name=":55" />

==== Iran-Irak-krigen ====
{{utdypende|Iran-Irak-krigen}}
Forholdet til Irak var lenge anstrengt. I 1973 ble de diplomatiske forbindelsene gjenopprettet og i 1975 inngikk landene en grenseavtale.<ref name="storeleksikon" /> I [[1980]] ble Iran angrepet av naboen [[Irak]] og den ødeleggende [[Iran-Irak-krigen]] fortsatte inntil [[1988]]. Bakgrunnen var strid om vannveien [[Shatt al-Arab]] der Irak ensidig opphevet avtalen fra 1975 og okkuperte iranske områder.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1983 | tittel = Fakta om krig og fred | isbn = 8253012942 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Pax | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060400210 | side = }}</ref>

==== Etter 2000 ====
Den [[demokrati]]ske strukturen har ført til valget av mange reformvennlige politikere, inkludert president [[Muhammed Khatami]], samtidig har tautrekking mellom reformister og konservative fortsatt.[[File:Funeral of Qasem Soleimani, Tehran, Mehr 01.jpg|thumb|Fra [[Qasem Soleimani]]s gravferd gjennom Teheran, 6. januar 2020. {{byline|Mehr News Agency}}]]
[[Mahmoud Ahmadinejad]], en religiøst konservativ lekmann, var president fra 2005 til 2013. Han regnes som en populist med skarp retorikk mot USA og Israel. Han holdt fast ved Irans atomprogram.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Mahmoud Ahmadinejad|url=http://snl.no/Mahmoud_Ahmadinejad|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2020-02-25|besøksdato=2020-06-29|språk=nb}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Profile: Mahmoud Ahmadinejad|url=https://www.bbc.com/news/world-middle-east-10866448|avis=BBC News|dato=2010-08-04|besøksdato=2020-06-29|språk=en-GB|sitat=His strong rhetoric against the United States and Israel and unbending stance on Iran's nuclear programme has proved popular at home but has enraged the West.}}</ref> Ved hans gjenvalg i 2009 (der han vant over reformisten [[Mir-Hossein Mousavi|Mirhossein Mousavi]]) trakk opposisjonen valgresultatet i tvil og det utløste omfattende protester i Teheran.<ref>{{Kilde avis|tittel=Protests Flare in Tehran as Opposition Disputes Vote|url=https://www.nytimes.com/2009/06/14/world/middleeast/14iran.html|avis=The New York Times|dato=2009-06-13|besøksdato=2020-06-29|issn=0362-4331|språk=en-US|fornavn=Robert F.|etternavn=Worth|fornavn2=Nazila|etternavn2=Fathi}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Ahmadinejad's victory greeted by Tehran protests|url=https://www.reuters.com/article/us-iran-election-idUSEVA14340720090613|avis=Reuters|dato=2009-06-13|besøksdato=2020-06-29|språk=en|etternavn=|fornavn=|side=|sitat=The protests were a rare direct challenge to Iranian authorities. The result and its violent aftermath raised fresh questions about the direction of Iranian policies at a time when U.S. President Barack Obama wants to improve relations with Iran.}}</ref>

=== General Soleimani ===
General [[Qasem Soleimani]] ble i januar 2020 drept av et amerikansk droneangrep etter ordre fra president [[Donald Trump]]. Han var fra 1998 sjef for [[Quds-styrken]], en divisjon primært ansvarlig for internasjonale militære og hemmelige operasjoner.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/urix/slik-var-_irans-militaere-mesterhjerne_-1.14844600|tittel=Slik var «Irans militære mesterhjerne»|besøksdato=2020-01-04|dato=2020-01-03|fornavn=Martin H. W.|etternavn=Zondag|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.vg.no/i/naPKzJ|tittel=Slik ble avgjørelsen om Soleimani-drapet tatt|besøksdato=2020-01-05|forfattere=|dato=5. januar 2020|språk=nb|verk=www.vg.no|forlag=|sitat=}}</ref> Han tilhørte den innerste krets av Irans ledelse.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/urix/slik-kan-iran-sla-tilbake-etter-drapet-pa-sin-mektige-general-1.14846309|tittel=Slik kan Iran slå tilbake etter drapet på sin mektige general|besøksdato=2020-01-05|dato=2020-01-05|fornavn=Sidsel|etternavn=Wold|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref> Flere hundre tusen møtte opp da Soleimanis kiste ble paradert gjennom tre irakiske og fem iranske byer.<ref name="Economist9jan2020">{{Kilde avis|tittel=How Iran can respond to the killing of Qassem Suleimani, How Iran can respond to the killing of Qassem Suleimani|url=https://www.economist.com/briefing/2020/01/09/how-iran-can-respond-to-the-killing-of-qassem-suleimani|avis=The Economist|besøksdato=2020-01-12|issn=0013-0613|etternavn=|fornavn=|dato=9. januar 2020|side=|sitat=According to Mike Pompeo, America’s secretary of state, President Donald Trump ordered the killing because the general was organising a plot which posed an imminent threat to American citizens. Compelling evidence for this has not been forthcoming; but a secondary justification—that among the tens of thousands of people killed by General Suleimani’s forces were at least 600 Americans—has also been widely used and appears to satisfy many Americans.}}</ref>

=== Kvinnenes stilling ===
Etter revolusjonen ble alle kvinner i Iran, uavhengig av religion og etnisitet, pålagt å være kledd i henhold til regler med utspring i sjaria. Det innebærer å dekke hud (unntatt ansikt og hender), hår og «kvinnelige former». Antrekket skal ifølge presteskapet ha nøytrale/mørke farger og sminke skal brukes minimalt. Det tradisjonelle antrekket er ''[[chador]]'' som dekker hele kroppen unntatt ansiktet. I praksis bruker mange kvinner fargerike antrekk blant annet i Teheran. For menn anses kort bukser som upassende, mens T-skjorte eller kortermede skjorter akseptabelt. En del offentlige områder er kjønnsdelte.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Å gjøre det tradisjonelle utradisjonelt|publikasjon=Norsk antropologisk tidsskrift|doi=10.18261/issn.1504-2898-2019-02-05|url=https://www.idunn.no/nat/2019/02/aa_gjoere_det_tradisjonelle_utradisjonelt|dato=2019|fornavn=Kjersti|etternavn=Simonsen|serie=02|språk=no-NO|bind=30|sider=151–164|issn=1504-2898|besøksdato=2020-06-28}}</ref>

Kvinners deltakelse i offentlig liv er begrenset og det er straffer for upassende antrekk.<ref name=":44" /><ref name=":23" /> Andelen kvinnelige studenter har økt siden revolusjonen,<ref name=":46" /> passerte 50 % tidlig på 2000-tallet (i doktorgradsutdanninger var en tredjedel kvinner) og nådde 63 % i 2011.<ref name=":47" /><ref name=":48" />