Redigerer Hilmar Reksten (avsnitt)

== Konkursoppgjøret ==
Dødsboet etter Hilmar Reksten ble slått konkurs 17. november 1980.<ref>Mats Stensrud m.fl: ''Reksten-saken. Rapport til den norske regjering'' (Oslo, 1983), s. 142</ref> Bakgrunnen var et skattekrav, etter salget av T/T «Clementine Churchill», som myndighetene hadde fremmet da Reksten lå på dødsleiet og ikke lenger hadde krefter til å bestride kravet. Rederiet Johan Reksten ble fra nå av i realiteten styrt av jurister. Forsøkene på å redde rederiet og å tilføre kreditorene de utestående beløpene hadde heller ingen produktiv virkning. Rederidriften viste seg snarere som et stadig økende tapssluk for staten. De bedre tidene i skipsfartsnæringen uteble. I 1981 stanset staten sine lånegarantier til rederiet. Gjelden var da på 1,5 milliarder kroner. 8. november året etter ble Johan Reksten slått personlig konkurs, på konkursboets begjæring. Rederiet ble da tvangsavviklet, og omtrent 300 rederiansatte mistet arbeidet sitt.<ref>Bergens Tidende, 20. november 1982</ref> Rederiflåten ble solgt av kreditorene, til bunnpriser ettersom markedet da var på sitt laveste. Tankskip som var verdt oppimot 400 millioner kroner i 1973, hadde nå en verdi på 15–20 millioner kroner. De fleste av de solgte skipene gikk til opphugging. Like etter konkursen gjenoppstod [[Johan Reksten]] som skipsreder og drev, sammen med en håndfull av sine gamle rederimedarbeidere, shippingvirksomheten gjennom disponentfirmaet Reksten Management. Også noen av Hilmar Rekstens forhenværende skip hørte innledningsvis til rederiets flåte, men i 1986 var det siste av dem, T/T «Sir Charles Hambro», blitt solgt. Staten og konkursboet brukte i tidsrommet [[1980]]&ndash;[[1990]] mer enn 250 millioner kroner på å finne pengene de mente Reksten hadde gjemt i utlandet. Til slutt ble omtrent 300 millioner kroner bragt tilbake til Norge. 240 millioner ble utbetalt til konkursboet allerede i [[1981]] fra Hambros Bank, som var anklaget for å ha bistått Reksten med forvaltningen av utenlandsformuen og som valgte å inngå et uventet forlik for å slippe videre rettsprosesser. Banken benektet etter forliket at pengesummen stammet fra Rekstens utenlandsformue og innrømmet heller ingen skyld. De 240 millionene gikk i sin helhet med til å finansiere konkursboets jakt på Rekstens utenlandsmidler. Justert for renter brukte følgelig konkursboet flere penger enn de fikk inn. Imidlertid hadde konkursboets overskudd i 2003 steget til godt over en milliard kroner, ettersom de hjemførte beløpene ble satt på en høyrentekonto med et uvanlig sjenerøst rentenivå,<ref>Aftenposten, 20. januar 1990. I 1990 var f.eks. renteinntekten per døgn på {{formatnum:200000}} kroner</ref> foruten at konkursboet hadde innkassert først 80 millioner og dernest 300 millioner kroner etter nye forlik med henholdsvis Hambros Bank og Garantiinstituttet i midten av 1990-årene.<ref>{{Kilde bok| forfatter= Kristian Ilner
| redaktør= | utgivelsesår= 2006| artikkel=| tittel= Reksten| bind=| utgave=| utgivelsessted= Bergen| forlag= Vigmostad & Bjørke| side= 270| isbn= | kommentar=| url=
}}</ref>

Kunstsamlingen som Reksten møysommelig hadde bygget opp, ble trukket inn i konkursoppgjøret og tvangservervet av konkursboet etter en kjennelse i Høyesterett i 1988. Både byretten og lagmannsretten hadde tidligere enstemmig avvist konkursboets krav. Høyesterett felte sin dom til tross for at Reksten juridisk sett hadde donert kunstsamlingen til offentligheten i 1972, på et tidspunkt da Reksten stadig var milliardær.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Arild Haaland
| utgivelsesår= 1996
| tittel= Reksten-eventyret: En økonomisk tragikomedie i syv akter og en epilog
| utgave=
| utgivelsessted= Bergen
| forlag= Vigmostad & Bjørke| side= 98-99
| isbn= 82-7674-146-0
| kommentar=
| url=
}}</ref> Konkursboet hadde derimot gjort et poeng av at deler av kunstsamlingen ble fysisk overført til sine nye utstillingslokaler først i årene 1974–1979, da Reksten var insolvent, og argumenterte for at den opprinnelige overdragelsen ikke var legitim. Hver enkelt kunstgjenstand ble i virkeligheten fysisk overført etterhvert som de ble  katalogisert. Dette arbeidet, som ble tatt hånd om av Rekstens datter Bjørg, en utdannet kunsthistoriker, ble fullført i 1979 og kunstkatalogen over samlingene ble da publisert.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Sidsel Helliesen, Roald Ellefsen og Hilmar Reksten
| utgivelsesår= 1979
| tittel= Hilmar Rekstens samlinger : billedkunst, tepper, sølv
| utgave=
| utgivelsessted= Bergen
| forlag= Hilmar Reksten Almennyttige Fond
| isbn= 
| kommentar=
| url=
}}</ref> Kunstsamlingen, som var den største privateide i Norge og verdsatt til 160 millioner kroner, ble etter dommen splittet opp og auksjonert bort i utlandet. Norske myndigheter unnlot å forhindre at kunstverkene forsvant ut av landet. Bare deler av sølvsamlingen, samt de antikke persiske teppene, forble værende i Bergen. At det skulle gå slik med kunstsamlingen etter Rekstens død, var stikk i strid med de forventningene han selv hadde hatt. Kunstsamlingen skulle ifølge statuttene bevares og forvaltes som en samlet enhet. Selv skrev Reksten i 1979: «For meg er kunstsamlingene toppen av alt. Skip og aksjer er forgjengelige verdier. Men innholdet i mitt «kunsttempel» har evig verdi. De gjenstander som finnes der, er samlet med kjærlighet og interesse gjennom nær et halvt århundre.»<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Hilmar Reksten
| redaktør= 
| utgivelsesår= 1979
| artikkel=
| tittel= Opplevelser
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted= Oslo
| forlag= Aschehough
| side= 173
| isbn= 
| kommentar=
| url=
}}</ref> 

Konkursboets advokater hadde tidligere hevdet at utenlandsformuen omfattet en milliard kroner, men den langvarige og nitide jakten på utenlandsformuen bragte ikke for dagen funn som tydet på at denne påstanden stemte. Revisjonsfirmaet Ernst & Young hadde på oppdrag fra boet beregnet størrelsen på utenlandsformuen, og kom da frem til at den i august 1975 hadde vært på cirka 213 millioner kroner.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Kristian Ilner
| utgivelsesår= 2006
| tittel= Reksten
| utgave=
| utgivelsessted= Bergen
| forlag= Vigmostad & Bjørke| side= 259
| isbn= 
| kommentar=
| url=
}}</ref> Funnene som ble gjort utover i 1980-årene var også langt mer beskjedne enn dette. Et endelig forlik i 1990 mellom boet og Rekstenfamilien ved enearving Grace Reksten avsluttet jakten på de skjulte midlene: 60 millioner kroner ble overført til boet, sammen med et helsesenter på [[Lanzarote]] verdsatt til 10–12 millioner kroner.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Arild Haaland
| redaktør= 
| utgivelsesår= 1996
| tittel= Reksten-eventyret: En økonomisk tragikomedie i syv akter og en epilog
| utgave=
| utgivelsessted= Bergen
| forlag= Vigmostad & Bjørke| side= 95
| isbn= 82-7674-146-0
| kommentar=
| url=
}}</ref>