Redigerer Fransk Polynesia (avsnitt)

=== Fra europeisk rivalisering til fransk protektorat ===
[[Fil:Society kingdoms.svg|mini|Kart over riker på [[Selskapsøyene]] ved overgang til kolonitiden]]
[[Fil:M. Radiguet, Proclamation du protectorat, Tahiti.jpg|mini|Det franske protektoratet utropes. Tegning av M. Radiguet, fra ca. 1842-1848]]
I første halvdel av 1800-tallet gikk fransk politikk i Stillehavet ut på å beskytte franske handelsinteresser og misjonsvirksomhet.<ref>Newbury, s. 46.</ref> Før protektoratet ble etablert var den franske tilstedeværelsen imidlertid beskjeden. Det bodde bare en håndfull franskmenn på Tahiti.<ref name="hh21" /> Den britiske innflytelsen var stor, gjennom misjonærer og handelsmenn, og også [[Tysklands historie (1814–1871)|tyske]] handelsinteresser gjorde seg gjeldende. [[United States Navy|USAs marine]] besøkte også øyene, sammen med amerikanske hvalfangere, handelsmenn og misjonærer.<ref name="hh2" />

Den franske viseadmiral [[Abel Aubert du Petit-Thouars]] grep inn til fordel for de franske, katolske misjonærene. I 1842 tok han Tahiti med de nærmeste Selskapsøyene og Marquesasøyene i besittelse for Frankrike.<ref>«Bruat, Armand Joseph (1796-1855)», i Robert D. Craig: ''Historical Dictionary of Polynesia'', 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 42-43.</ref> Øyene ble gjort til fransk [[protektorat]] og i 1843 ble [[Armand Joseph Bruat]] Frankrikes første guvernør.<ref>«Dupetit-Thouars, Abel Aubert (1793-1864)», i Robert D. Craig: ''Historical Dictionary of Polynesia'', 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 72-73.</ref> I 1844 ble [[Gambierøyene]] gjort til fransk protektorat.<ref>Newbury, s. 48.</ref> Frankrikes videre ekspansjon støtte mot britiske, amerikanske og tyske interesser. Îles Sous-le-Vent, med Bora Bora, Huahine og Raiatea, beholdt sin uavhengighet, garantert av traktater mellom Frankrike og Storbritannia.<ref name="newb50" />

Det franske protektoratet ble møtt med motstand på Tahiti, der den britiske innflytelsen var sterk og der protestantene viste motvilje mot økt katolsk og fransk innflytelse. Mellom 1844 og 1847 utkjempet tahitiere basert i fjellene en krig mot franskmennene. Også på Marquesasøyene møtte Frankrike voldelig motstand. Da Frankrike i 1880 annekterte Îles Sous-le-Vent, måtte også disse undertvinges med makt.<ref name="hh9" /> På Gambierøyene ble franske tjenestemenn møtt med uvilje av katolske misjonærer som styrte samfunnene der.
På Gambierøyene hadde franske misjonærer etablert katolskstyrte samfunn.<ref name="hh16" />

Protektoratet medførte gradvis styrking av fransk politisk kontroll. Aristokratiet ble ikke integrert i franskmennenes nye styringsstruktur, men beholdt sin sosiale status og øvde innflytelse gjennom eierskap til jord.<ref name="hh18" /> Den europeiske kontakten medførte også at det på Tahiti vokste fram en gruppe med blandet polynesisk og europeisk bakgrunn, ofte etterkommere etter forbindelser mellom europeiske menn og døtre av tahitiske aristokrater. Personer fra denne gruppen kom til å spille er politisk viktig rolle.<ref name="hh16" />

Selv om Frankrike skaffet seg politisk kontroll, fortsatte skipsfart og handel å være dominert av britiske og amerikanske firma, som benyttet Papeete som transitthavn.<ref>Newbury, s. 47.</ref> I andre halvdel av 1800-tallet kom forsøk på å etablere plantasjer på Tahiti. Det ble rekruttert arbeidskraft fra andre steder i Polynesia, særlig [[Gilbertøyene]], samt [[Ny-Hebridene]] i [[Melanesia]] og fra [[Hongkong]]. Mens arbeiderne fra stillehavsøyene vendte hjem etter endt kontraktsperiode, ble en del kinesere værende. Videre rekruttering av arbeidsinnvandrere ble stanset av franske myndigheter på grunn av tvilsomme rekrutteringsmetoder og klager på at kinesere etablerte seg som handelsmenn og ga europeere konkurranse.<ref>Newbury, s. 49-50.</ref>