Redigerer Filosofiens historie (avsnitt)

===Historiesyn===
På [[1800-tallet]] endret noen filosofer synet på historietolkning. Tidligere hadde man sett historiske hendelser i forhold til forholdene på analysetidspunktet, mens man startet å se på historien i en større kontekst og gjennom de aktuelle forholdene og normene på hendelsenes tidspunkt. Historiefaget ble profesjonalisert. Ifølge [[historismen]] hadde enhver tidsepoke sin egenart. Dersom en fortiden skulle forstås, måtte en forsøke å undersøke tidsepoken så fordomsfritt som mulig. Dette skulle skje ved å forsøke å skille ut hva som var sant fra hva som var usant i primærkilder. Målet var å rekonstruere «hva som faktisk skjedde», ikke å moralisere over fortidens dumskap som ofte var motivet i opplysningstiden. Historiefilosofene Herder og Hegel var viktige i denne utviklingen.

====Herder====
[[Johann Gottfried von Herder]] var en tysk dikter, filosof og teolog som ønsket å formulere en filosofi som ivaretok alt det unike ved kulturer. Han ble forløper for den såkalte [[historismen]], som innebar at man ikke kunne se historien når man selv var midt i den. Det vil si hans ideer var en forløper til at alt måtte settes inn i en kontekst for at å se den hele sannheten.

Individet er ikke noen ensom øy, men en del av en større helhet. Med dette mener han at mennesket er hva det uttrykker seg.

====Hegel====
Den tyske filosofen [[Georg Wilhelm Friedrich Hegel]] formulerte en system for historisk og ekspressiv forståelse av mennesket. Georg Wilhelm Friedrich Hegel var av en litt mer [[metafysisk]] art en Herders. Hegel mente nøkkelen til å forstå verden var gjennom hans system som han kalte [[dialektikk]]. Dette innebar at man dannet er dialektisk forståelse av verden gjennom ''teser'' som måtte sees opp mot ''antiteser''. Om man kunne se begge disse motpartene kunne man komme opp på et nytt nivå i forståelse, ''syntese''. Finner man så en antitese til denne syntesen, kan man komme enda nærmere sannheten i en nye syntese.