Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

==== Midtøsten, osmansk angrep på Suezkanalen slås tilbake, ententemaktenes tap ved Gallipoli ====
{{Utdypende|Felttoget i Mesopotamia (første verdenskrig)|kampene i Sinai og Palestina|slaget om Gallipoli}}
[[Fil:Map of Turkish forces at Gallipoli April 1915.png|miniatyr|alt=Osmanske styrker ved Dardanellene|Osmanske styrker ved Dardanellene i april 1915]]

Osmanske styrker under tysk ledelse, forsøkte i januar 1915 et fremstøt mot den strategisk viktige [[Suezkanalen]] fra det sørlige Palestina. [[Angrepet på Suezkanalen]] ble imidlertid slått tilbake 4. februar av britiske styrker, uten store tap for britene.<ref>Keegan 1998, s. 219-221</ref> Dels var de osmanske styrkene underlegne (19 tusen osmanske soldater, mot 70 tusen britiske soldater), dels var forsyningslinjene lange og hadde begrenset kapasitet.<ref>Strachan 2001, s. 734</ref> For tyskerne var Suezkanalen målet, selv uten å lyktes ville det trekke britiske tropper fra andre frontavsnitt. Hvis angrepet lyktes, ville britisk handel rammes sterkt, følgelig var fremstøtet knyttet til den videre utvikling av krigen. For osmanerne var ønsket om å få tilbake tapte områder det sentrale, både [[Khedivatet Egypt]], og Libya, sistnevnte ble tapt til Italia så sent som i 1912.<ref>Strachan 2001, s. 729</ref> For å lykkes var det osmanske angrepet avhengig av at innbyggerne i Egypt gjorde opprør, noe som heller ikke skjedde.<ref>Strachan 2001, s. 742</ref>

I januar 1915 ba den russiske overkommandoen de andre ententemaktene om et avledende angrep for å lette presset på fronten i Kaukasus. Britene og franskmennene ble enige om å forsøke å trenge gjennom [[Dardanellene]] til [[Bosporus]] og [[Istanbul|Konstantinopel]] (dagens Istanbul) med sjøstridskrefter. Det var et smalt løp, minelagt, befestet med kystartilleri og forsvart av infanteri. Den 19. februar 1915 begynte en britisk-fransk flåtestyrke å beskyte osmanske kystartilleristillinger. Det ble snart klart at det var nødvendig å sette inn større styrker for å kunne trenge gjennom, og 18. mars forsøkte en flåte med blant annet tolv britiske og fire franske slagskip, støttet av mindre fartøy og minesveipere. Det begynte bra, men dels klarte ikke slagskipene å slå ut alt osmansk artilleri, dels ble flere av slagskipene [[mine]]sprengt. Styrken måtte etter hvert trekke seg tilbake etter tapet av tre slagskip.<ref>Keegan 1998, s. 236-239</ref><ref>Strachan 2013, s. 115–119</ref>

Etter det mislykkede forsøket med sjøstridskrefter, ble det klart at en invasjon av halvøya var nødvendig, om ententemaktene skulle kunne seile inn Dardanellene til Konstantinopel. Den 25. april 1915 ble franske og britiske styrker (sistnevnte for det meste bestående av soldater fra Australia og New Zealand) satt i land. Terrenget på halvøya var krevende, og de osmanske forsvarerne hadde fordelen av å beherske høydene. I tillegg var de ledet av den dyktige generalen [[Mustafa Kemal Atatürk|Mustafa Kemal]] (senere Tyrkias president, kjent som Atatürk). Han hadde den tyske generalen [[Otto Liman von Sanders]] som rådgiver. Ententestyrkene klarte ikke å trenge videre inn på halvøya. Utover sommeren og høsten fortsatte stillingskrigen med store tap. Mot slutten av desember begynte ententestyrkene evakueringen, og de siste forlot halvøya 8. januar 1916. Mens de osmanske styrkene tapte rundt 300 tusen (døde, sårede og savnede), var ententemaktens tap på rundt 265 tusen. Forholdsmessig hadde de australske og newzealandske styrkene svært store tap, og i ettertid har invasjonen den 25. april blitt markert i Australia og New Zealand som [[ANZAC-dagen]].<ref>Keegan 1998, s. 240-248</ref><ref>Strachan 2013, s. 119-123</ref><ref group="note">Historikeren David Stevenson hevder at planen om å angripe den osmanske hovedstaden Konstantinopel fra sjøsiden, var basert på strategi som ikke holdt. Dels var osmanerne mer utholdende enn hva ententemaktene håpet, dels hadde britene og franskmennene selv problemer med å produsere nok granater og kunne uansett ikke sendt store partier til russerne om stredet ved Bosporos ble åpnet. Britisk prestisje som imperium bidro også til det mislykkede angrepet på Dardanellene, og førte til at operasjonen ble avsluttet senere enn den burde vært.

I tillegg undervurderte admiralitetet hvor vanskelig det var å fjerne minefelt og slå ut batterier på land med skipsartilleri. Invasjonen var dårlig koordinert, overraskelsesmomentet ble avslørt og for små styrker ble satt inn. Som en av de drivende bak operasjonen fikk [[Winston Churchill]] i etterkant avskjed som marineminister. Se Stevenson 2012, s. 117-121, 125</ref>

I oktober 1915 ble den tyske feltmarskalken [[Colmar von der Goltz]] gitt kommando over de osmanske styrkene i Mesopotamia. Irak og Persia skulle anses som ett frontavsnitt, og Persia skulle sikres for sentralmaktene, deretter skulle en krig mot [[Britisk India]] forberedes.<ref>Strachan 2001, s. 784</ref> I november 1915 forsøkte tyske agenter å gjennomføre et kupp i Persia, så regjeringen gikk over til å støtte sentralmaktene, men kuppforsøket mislyktes, og russerne og britene fortsatte sin [[de facto]] kontroll med landet.<ref>Strachan 2001, s. 787-788</ref>