Redigerer Englands historie (avsnitt)

== 1600-tallets England ==
=== Unionen mellom kronene ===
[[Fil:James VI unite 1609 662019.jpg|miniatyr|Mynt preget i 1609-1625, kong Jakob av England og Skottland, bærer den skotske krone, rikseple og septer.]]
Den skotsk-engelske kongen Jakob I & VI, som han formelt ble benevnt, ble den første monark som hersket over hele øya [[Storbritannia (øy)|Storbritannia]], skjønt det var en union mellom de selvstendige nasjonene England og Skottland, og begge land forble adskilte politiske enheter fram til 1707.

Det ble gjort flere forsøk på å myrde kong Jakob, blant annet [[Maine-komplottet]] i nærheten av dagens [[Le Mans]] i Frankrike av engelske katolikker, og [[Bye-komplottet]], også i [[1603]]. Det som ble mest berømt var [[kruttsammensvergelsen]] i [[1605]], av en gruppe katolske konspiratører ledet av [[Guy Fawkes]] og det førte til stor antipati i England mot den katolske tro. Da Jakob ble konge inngikk han øyeblikkelig fred med [[Spania]], og i løpet av den første halvdelen av [[17. århundre|1600-tallet]] forble England stort sett ikke deltagende i europeisk politikk.

=== Englands kolonier ===
[[Fil:Historic Jamestowne.jpg|thumb|En statue i Jamestown som minnes den første faste bosetning i Den nye verden. {{byline|National Park Service, Colonial National Historic Park}}]]
I [[1607]] grunnla England en bosetning ved [[Jamestown]] i [[Den nye verden]]. Det ble begynnelsen på den engelske koloniseringen av [[Nord-Amerika]]. Mange engelskmenn bosatte seg i Nord-Amerika av religiøse eller økonomiske grunner. Rundt 70 prosent av utvandrerne fra England som kom i tiden mellom [[1630]]–[[1660]] var [[kontraktstjener]]e. Ved år [[1700]] hadde plantasjeeiere i [[Chesapeake Bay]] innført omtrent 100&nbsp;000 kontraktstjenere,<ref>[http://www.pbs.org/race/000_About/002_04-background-02-03.htm «Africans, Slavery, and Race»]. ''Public Broadcasting Service (PBS)''.</ref> mer enn 75 prosent av alle europeiske innvandrere til [[Virginia]] og [[Maryland]].<ref>[http://www.virtualjamestown.org/essays/horn_essay.html «Leaving England: The Social Background of Indentured Servants in the Seventeenth Century»], ''The Colonial Williamsburg Foundation''.</ref> Engelske handelsmenn som holdt plantasjer i de varme sørlige delene av Amerika benyttet først [[indianere]] som [[Slaveri|slave]]r, men gikk raskt over til å benytte seg av importerte [[afrika]]nere for å kultivere plantasjene og selge råmateriale (særlig [[bomull]] og [[tobakk]]) til Europa. Engelske handelsmenn som var involvert i kolonisering oppsamlet formuer tilsvarende den rikdommen som de aristokratiske landeierne hadde i England, og deres penger, som ga vekst til en voksende mellomklasse, endret for alltid den politiske maktbalansen i England.

De amerikanske koloniene ble i det lange løp ikke inntektsgivende for moderlandet. [[Pennsylvania]] og [[Delaware]] ble hjem for en stor befolkning av selvforsynte bønder fra ulike deler av Europa, særlig [[Tyskland]]. [[New York]] handlet med [[pirat]]er og smuglere, og koloniene i [[New England]] frustrerte stadig den engelske regjeringens forsøk på å utnytte områdets skoger for skipsbygging. Kun områdene i Virginia og [[Chesapeake Bay]] produserte en nyttig salgbar avling, tobakk, men den utarmet raskt jorda. Ved slutten av 1700-tallet hadde tobakksindustrien i Virginia blitt fullstendig ruinert ved utmagring av jorda og lave priser. Faktisk var de små sukkerproduserende øyene i [[Karibien]] mer verdt enn alle de 13 koloniene i Amerika samlet.

De engelske koloniene hadde ikke en selvstendig utenrikspolitikk, men på alle andre områder var de overlatt til å håndtere sine egne anliggender. Dette var svært forskjellig fra den autoritære kontrollen som Frankrike og Spania håndhevet for sine kolonier. Det var gradvise inngrep i rettighetene til koloniene på begynnelsen av 1760-årene som førte til [[den amerikanske uavhengighetskrigen]], noe som ikke var mulig i de franske og spanske koloniene.

=== Den engelske borgerkrigen ===
{{Utdypende artikkel|Den engelske borgerkrigen}}

[[Fil:English civil war map 1642 to 1645.JPG|thumb|Kart over de områdene som ble holdt av rojalistene (rødt) og parlamentets hær (grønt) i løpet av [[den engelske borgerkrigen]] (1642–1645)]]
[[Den engelske borgerkrigen|Den første engelske borgerkrigen]] brøt ut i [[1642]], hovedsakelig grunnet en rekke konflikter mellom Jakobs sønn [[Karl I av England]] og [[Det engelske parlamentet]]. Da den kongelige hæren ble beseiret av parlamentets hær, [[New Model Army]], i [[slaget ved Naseby]] i juni [[1645]] overga Karl I seg til den skotske hæren ved Newark og ble til sist overgitt det engelske parlamentet tidlig i 1647. Han flyktet og det ble utbruddet av den andre engelske borgerkrigen, skjønt det ble en kortvarig konflikt da parlamentshæren raskt sikret landet. Pågripelsen og den påfølgende rettssak mot kongen førte til at han ble halshugget i januar [[1649]] ved [[Whitehall|Whitehall Gate]] i London, og det gjorde England til en [[republikk]]. At det engelske folk kunne henrette sin egen konge sendte sjokkbølger gjennom resten av Europa. Kongen selv argumenterte til det siste at kun Gud kunne dømme ham.

New Model Army, under kommando av [[Oliver Cromwell]], vant avgjørende seirer mot de rojalistiske hærene i Irland og Skottland. Cromwell ble gitt tittelen [[Lord Protector]] eller riksforstander i [[1653]], noe som gjorde ham til «konge i alt unntatt navnet» i henhold til hans motstandere.<ref>Encyclopedia of World Biography: [http://www.notablebiographies.com/Co-Da/Cromwell-Oliver.html «Oliver Cromwell»]</ref> Etter at han døde i [[1658]] ble han etterfulgt av sin sønn [[Richard Cromwell]], men han manglet sin fars stridighet og glød, og ble tvunget til å abdisere innen et år. For en tid lå det an til en ny borgerkrig da New Model Army delte seg i ulike fraksjoner. Tropper stasjonert i Skottland under ledelse av [[George Monck, 1. hertug av Albemarle|George Monck]] marsjerte til sist til London og gjeninnførte orden og kontroll.

=== Gjenopprettelsen av monarkiet ===
Monarkiet ble gjeninnført i [[1660]] da kong [[Karl II av England]] kom til London. Etter nederlaget for Cromwell hadde han levd i eksil i Frankrike.

[[Fil:Charles II of England cropped.jpg|mini|[[Karl II av England|Karl II]].]]
I [[1665]] ble London [[Pesten i London 1665|herjet av en pestepidemi]], og i [[1666]] ble hovedstaden hardt skadet av [[Bybrannen i London 1666|den store brannen]]. Den raste i fem dager, og ødela rundt 15&nbsp;000 bygninger.

Etter at monarkiet var gjeninnført var kronens makt blitt redusert, og ved 1700-tallet var England bortimot like fritt som Nederland for folket, de lavere klasser unntatt. Karl II ble populært kjent som «Merrie Monarch», den lystige monarken, med referanse til både det glade livet og [[hedonisme]]n ved hans hoff, åpningen av teatrene og en friere presse, og den generelle lettelse å kunne vende tilbake til det normale etter det mørke eller gledeløse styret til Cromwell og [[Puritanisme|puritanerne]]. Dronningen fødte ham ingen barn, men Karl II anerkjente minst 12 barn utenfor ekteskap med ulike elskerinner. Kongen selv var sympatisk innstilt til katolisismen, og da kongens bror [[Jakob II av England|Jakob, hertug av York]], var katolikk utløste det en politisk krise i årene [[1678]]–[[1681]] for å få ham ekskludert fra arveretten til tronen. Krisen førte til opprettelsen av de politiske partiene, [[Tory (historisk britisk parti)|toriene]], som motsatte seg ekskluderingen, og [[Whig (historisk britisk parti)|whigene]], «landpartiet», var tilhenger av ekskluderingen.

=== Den ærefulle revolusjonen ===
{{Utdypende artikkel|Den ærerike revolusjon}}
[[Fil:King William III of England, (1650-1702).jpg|miniatyr|[[Vilhelm III av England|Vilhelm av Oranien]] sto for den siste vellykkede invasjon av England.]]
I [[1680]] oppsto [[Den engelske arvefølgekrisen|arvefølgekrisen]] på grunn av de omfattende protestene mot at en katolikk skulle bli konge av England da Jakob, hertug av York, var den åpenbare arving til kong Karl II. Ved kongens død i [[1685]] ble likevel kongens katolske bror kronet som kong [[Jakob II av England|Jakob II & VII]]. Kongens eneveldige ambisjoner, opprettelsen av en stor stående hær, og ansettelse av katolikker i ledende stillinger førte til at ulike politiske fraksjoner presset på for at den [[De sytten nederlandske provinsene|holland]]ske protestantiske prins [[Vilhelm III av England|Vilhelm av Oranien]] skulle erstatte kong Jakob II. Vilhelm av Oraniens berettigelse var at han var gift med protestantiske [[Maria II av England|Maria]], datter av Jakob II. Hun var også hans fetter. Denne prosessen ble kjent som [[den ærerike revolusjon]].<ref name="Hobson2015_98">Hobson 2015, s. 98</ref>

I november [[1688]] gikk Vilhelm i land i England med en invasjonsstyrke på rundt 40&nbsp;000 mann (omtrent det dobbelte av [[den spanske armada]]). Det kom til to avgjørende slag, og store antikatolske opptøyer i flere byer, blant annet London. Det var tvil om lojaliteten til kong Jakobs soldater. En av hans kommandanter, [[John Churchill, 1. hertug av Marlborough]], deserterte til Vilhelm av Oranien. Jakob II tilbød frie valg og amnesti til opprørerne, men i virkeligheten hadde han allerede tatt beslutningen om å flykte fra England da han fryktet å bli halshugget. Natten mellom 9. og 10. desember 1688 forsøkte kongen og hans sønn, prinsen av Wales, å flykte til Frankrike, men ble tatt til fange av noen fiskere. Da Vilhelm ankom London ble han feiret av befolkningen med [[oransje]] bånd. Det ble gitt ordre om at hvis Jakob ønsket å reise skulle ingen hindre ham, og således ikke skape en martyr for den katolske saken. Den 23. desember 1688 dro den avsatte kongen til Frankrike.

Maria ble kronet sammen med sin mann Vilhelm III som dronning og konge, og etter hennes død fortsatte han som konge. Deres felles regjeringstid refereres ofte til som Vilhelm og Marias tid. Selv om hun var regjerende dronning, og ikke bare gemalinne, var det i realiteten Vilhelm som fungerte som monark det meste av tiden.

[[Fil:BattleOfBoyne.png|miniatyr|I [[slaget ved Boyne]] i 1690 ble den katolske Jakob II endelig beseiret.]]
I desember 1689 ble et av de viktigste konstitusjonelle dokumenter i engelsk historie, ''[[Bill of Rights av 1689|Bill of Rights]]'', Loven om rettigheter, godkjent. Loven som endret og bekreftet mange tidligere forskrifter etablerte restriksjoner for kongelig forrett. Loven sikret blant annet at kongen ikke kunne utsette lover som var blitt godkjent av parlamentet, pålegge skatter uten parlamentets godkjennelse, innskrenke retten til å protestere, holde en stående hær i fredstid uten parlamentets godkjennelse, nekte protestanter retten til å bære våpen, urimelig innblanding i valg til parlamentet, straffe medlemmer av enten overhuset eller underhuset for hva som blir sagt i politiske debatter, kreve utilbørlige kausjoner eller påføre grusomme og uvanlige straffer.<ref name="Hobson2015_98"/><ref>Davies, Norman: ''The Isles: A History'' (1999) ISBN 0195134427, s. 614.</ref> Vilhelm var ikke velvillig til å godkjenne slike begrensninger i monarkens makt, men valgte å ikke gå inn i en konflikt med parlamentet og sa seg enig i å følge lovene.

Jakob II gjorde forsøk på å gjenerobre tronen med makt gjennom krigen på Irland, referert til som både [[Vilhelmittkrigen]] og Jakobittkrigen, eller Striden om de to konger. Katolikkene ble kalt for jakobitter ved at de var lojale til Jakob II. Den avsatte kongen ble endelig beseiret av Vilhelm III i [[slaget ved Boyne]] i [[1690]], et slag som fortsatt blir feiret av protestantene i [[Nord-Irland]].

I deler av Skottland og Irland forble katolikkene lojale til Jakob II og ga ikke opp håpet om at han skulle gjeninnsettes som konge. Det fulgte flere blodige opptøyer. Som et resultat av disse ble enhver som nektet å sverge lojalitet til den seirende kong Vilhelm III straffet strengt. Det mest beryktede eksempelet på denne politikken var [[Glencoemassakrene]] i [[1692]]. Jakobittenes opprør fortsatte fram til midten av [[18. århundre|1700-tallet]] inntil sønnen til den siste katolske fordringshaveren til tronene, [[James Francis Edward Stuart]] (Jakob VIII og III), satte i gang det siste felttog i [[1745]] fra Skottland. Jakobittstyrkene til prins [[Charles Edward Stuart]], som også huskes av skottene som «Bonnie Prince Charlie», ble endelig beseiret i det blodige [[slaget ved Culloden]] i [[1746]].