Redigerer Emma Goldman (avsnitt)

=== Taktisk bruk av vold ===
Goldman, i sin politiske ungdom, vurderte målrettet vold for å være et legitimt middel for revolusjonær kamp. Goldman mente på den tiden at bruken av vold, selv om den var usmakelig, kunne rettferdiggjøres i forhold til de sosiale fordelene den kunne oppnå. Hun tok til orde for handlingens propaganda, som det ble omtalt som, herunder attentat, eller vold utført for å oppmuntre massene til å gjøre opprør. Hun støttet partneren Aleksander Berkmans forsøk på å drepe industrimannen Henry Clay Frick, og ba ham til og med om å la henne delta.<ref name="Goldman_88">Goldman (1970a), s. 88.</ref> Hun mente at Fricks handlinger under Homestead-streiken var forkastelige og at drapet hans ville gi et positivt resultat for arbeidsfolk. «Ja,» skrev hun senere i sin selvbiografi, «slutten på denne saken rettferdiggjorde midlene.»<ref name="Goldman_88"/> Selv om hun aldri ga eksplisitt godkjenning av [[Leon Czolgosz]]s attentat på USAs president [[William McKinley]], forsvarte hun hans idealer og trodde på at handlinger som hans var en naturlig konsekvens av undertrykkende institusjoner. Som hun skrev i ''The Psychology of Political Violence'': «de akkumulerte kreftene i vårt sosiale og økonomiske liv, som kulminerte i en voldshandling, ligner på atmosfærens frykt, manifestert i storm og lyn.»<ref> Goldman (1969), s. 79.</ref>

Hennes erfaringer i Russland førte til at hun endret sin tidligere oppfatning om at revolusjonære mål kan rettferdiggjøre voldelige midler. I etterordet til ''My Disillusionment in Russia'' skrev hun: «Det er ingen større feilslutning enn at troen på at mål og hensikt er én ting, mens metoder og taktikker er en annen .... Midlene som brukes blir, gjennom individuell vane og sosial praksis, en del av det endelige formålet....» I det samme kapittelet bekreftet Goldman at «Revolusjon er virkelig en voldelig prosess,» og bemerket at vold var «den tragiske uunngåeligheten av revolusjonære omveltninger ...»<ref> Goldman (1970b), s. 260–264.</ref> En del feiltolket hennes kommentarer om den bolsjevikiske terroren som en avvisning av all militant styrke, men Goldman korrigerte dette i forordet til den første amerikanske utgaven av ''My Disillusionment in Russia'':<ref> Goldman (1970b), s. 8.</ref>

<blockquote>
«Argumentet om at ødeleggelse og terror er en del av revolusjonen bestrider jeg ikke. Jeg vet at alle store politiske og sosiale endringer tidligere krevde vold. [...] Svart slaveri kan fortsatt være en legalisert institusjon i USA, unntatt for den militante ånden til de mange [[John Brown]]. Jeg har aldri benektet at vold er uunngåelig, og jeg motsier det heller ikke nå. Likevel er det én ting å bruke vold i kamp, som et forsvarsmiddel. Det er en helt annen ting å lage et prinsipp om [[terrorisme]], å institusjonalisere det, å tildele det den viktigste plassen i den sosiale kampen. Slik terrorisme avler kontrarevolusjon og blir i sin tur selv kontrarevolusjonær.»
</blockquote>

Goldman vurderte militariseringen av det sovjetiske samfunnet ikke som et resultat av væpnet motstand i seg selv, men av bolsjevikenes statistiske visjon, og skrev at «en ubetydelig minoritet som er opptatt av å skape en absolutt stat, nødvendigvis er drevet til undertrykkelse og terrorisme».<ref> [https://web.archive.org/web/20130928015428/http://ucblibrary3.berkeley.edu/Goldman/Writings/Russia/preface1.html «Preface to First Volume of American Edition»] for ''My Disillusionment in Russia'', Emma Goldman Papers Project, University of California-Berkeley.</ref>