Redigerer Det tysk-romerske rike (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:Otto the Great.jpg|mini|Detalj fra ''Magdeburger Reiter'' («Magdeburg-rytteren»): en [[sandstein]]-statue fra rundt 1240, tradisjonelt antatt å være et portrett av den første keiseren, [[Otto I av Det tysk-romerske rike|Otto den store]]]]
Med kroningen av frankerkongen [[Karl den store]] til [[keiser]] av pave [[Leo III (pave)|Leo III]] i Roma i år [[800]] ble forbindelsen knyttet til det gamle [[Romerriket|romerske keiserriket]],<ref>http://www.historyworld.net/wrldhis/PlainTextHistories.asp?historyid=aa35</ref><ref>{{Kilde www |url=http://history-world.org/charlemagne.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2010-11-19 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20101120091302/http://history-world.org/charlemagne.htm |arkivdato=2010-11-20 |url-status=død }}</ref><ref>{{cite book | last= Pagden | first = percy | title = World's at War: The 2,500-Year Struggle Between East and West | url= https://archive.org/details/worldsatwar2500y00pagd | publisher = Random House | year = 2008 | edition = First | page = [https://archive.org/details/worldsatwar2500y00pagd/page/147 147] }}</ref> hovedsakelig for han hadde blitt innsatt gjennom den tradisjonelle keiserlige kroningen av [[pave]]n. Dette forble en viktig institusjon innen Det tysk-romerske rike fram til 1500-tallet.<ref>{{cite book | last= Bryce | first = James | title = The Holy Roman Empire | publisher = Macmilan | year = 1968}}</ref> Karl den stores politikk om «renovatio Romanorum imperii» (gjenoppliving av [[Romerriket]]) fortsatte i det minste i teorien som den offisielle posisjonen i riket fram til det ble oppløst i 1806.

=== Dannelse ===
Den karolingiske keiserlige kronen ble utfordret av herskerne i både det vestlige [[Frankerriket]] (Frankrike) og det østlige Frankerriket (Tyskland). Både den vestlige [[Karl II av Det tysk-romerske rike|Karl den skallede]] og den østlige [[Karl den feite]] prøvde å nå denne kronen. Men etter at Karl den fete døde i [[888]], brøt [[karolingerne|det karolingiske dynastiet]] sammen og kom aldri tilbake. Ifølge [[Regino av Prüm]] prøvde hver av partene uten hell å velge ny hersker. Den siste med slik arverett til den tysk-romerske keiserkronen var [[Berengar av Friuli]] som døde i [[924]].

Stamhertugdømmene [[alamannerne|Alemannia]], [[Bayern]], [[Franken]] og [[Stamhertugdømmet Sachsen|Sachsen]] valgte den frankiske [[Konrad I av Tyskland|Konrad]] som deres leder i 911, i stedet for en karolinger. Hans etterfølger, sachseren [[Henrik I av Sachsen|Henrik fuglefangeren]] styrte fra 919 til 936, Han utnevnte sin sønn Otto som sin etterfølger, og han ble valgt til konge i 936. Otto lot seg krone i [[Aachen]], som hadde vært Karl den stores hovedstad. Dette var et bevisst valg med den hensikt å knytte bånd til [[Frankerriket]] i dets storhetstid. Gjennom giftemål fikk Otto også kontroll over store deler av det nordlige Italia. Han ble senere valgt som [[Otto I av det tysk-romerske rike|Otto I]] den store i [[962]]. Etter seieren i [[Lechfeldslaget]] i 955 hadde han allerede sikret seg kontrollen over store områder i dagens Ungarn før han ble kronet.

=== Middelalderen ===

Tidlige på 1000-tallet ble riket ikke primært oppfattet som «tysk», men som en «[[konføderasjon]]» av gamle tyske stammer av bayere, alemannere, frankere og sachsere. Riket som en politisk union overlevde først og fremst som følge av den sterke personlige innflytelsen til personligheter som Henrik fuglefangeren og Otto den store. Selv om de selv var valgt av de germanske stammene, klarte de å selv få utpeke deres etterfølgere blant sine egne arvinger.

Dette ble endret i 1024 da [[Henrik II av Det tysk-romerske rike|Henrik II]] døde uten arvinger, og [[Konrad II av det tysk-romerske rike|Konrad II]] ble valgt til ny keiser som den første i [[Salier-dynastiet]]. På denne tiden ble motsetningene mellom de tradisjonelle stammene og de mer territorielle kongen/keiserne mer synlige. Kongen hadde fram til dette tidspunktet tilbrakt tiden hovedsakelig i sine tradisjonelle hjemland, og dette endret seg noe under [[Otto III av Det tysk-romerske rike|Otto III]] som etablerte flere residenser og utnevnte underlagte hertuger rundt i riket. Dette ble videreført under hans etterfølgere Henrik II, Konrad II og [[Henrik III av Det tysk-romerske rike|Henrik III]]. På denne tiden ble det av denne grunn mer vanlig å referere til riket som et tysk rike («regnum Teutonicum»).

==== Investiturstriden ====
{{utdypende |Investiturstriden|Kanossagang}}
Forholdet til kirken var av helt avgjørende betydning for de første keiserne, men fra 1070-årene ble dette forholdet mer vanskelig da kirken selv ønsket en mer selvstendig kirke i forhold til de verdslige makthaverne. Også paven ble en del av denne endringen, og fra pave [[Gregor VII]] ble pavens keiserens største motstander. Konkret dreide striden seg om hvem som skulle utnevne biskoper – paven eller keiseren., og ble kalt [[Investiturstriden]] (av ''investitur'', den symbolske høytidelige innsettingen av en person i et kirkelig embete). Den ble utløst da pave Gregor VII insisterte på å gjøre dette selv, mens keiser [[Henrik IV av Det tysk-romerske rike|Henrik IV]] svarte med å utfordre pavens legitimitet, blant annet ved å omtale paven som ''Hildebrand'' siden keiseren ikke hadde vært med på pavevalget, noe som tidligere hadde vært vanlig. Paven svarte med å [[Ekskommunikasjon|bannlyse]] Henrik IV, samtidig som at han ble ydmyket av at de tyske hertugene valgte [[Rudolf av Rheinfelden|Rudolf av Schwaben]] som ny konge i riket. Henrik IV måtte da i første omgang gi seg, gjennom den senere kjente [[Kanossagang]]en.

Striden pågikk i årene fra [[1075]] og varte fram til [[Wormskonkordatet]] i [[1122]].  Her fikk keiseren beholde en grad av kontroll over valget, mens paven i siste instans innsatte personen som biskop.

Men denne striden fikk en varig virkning da keisernes gudegitte autoritet ble varig ødelagt, men enda viktigere var de at kirken hadde fått en uavhengig rolle innen rikets politiske system og ikke var underlagt den som til enhver tid var keiser.

==== Hohenstauferne ====
{{utdypende|Huset Hohenstaufen}}
Forholdet til paven skulle etter hvert like mye dreie seg om hvem som skulle ha makt i Italia, mer enn bispeutnevnelser. Videre var det hele tiden et spørsmål om ideologi og prestisje.

Men under det lange styret til [[huset Hohenstaufen]] (1138–1254) i Italia ble de tyske prinsene stadig sterkere og la til rette for en vellykket, fredelig innflytting østover av tyske bønder, handelsmenn og andre til området som var tynt befolket av [[Slavere|vestslavere]] eller ubebodd. Denne langsomme germaniseringen av områdene østover kom ikke på grunnlag av en ekspansiv, bevisst tysk imperialisme, men førte til at Det tysk-romerske rikes innflytelse østover etter hvert økte, blant annet i områder som [[Pommern]] og [[Schlesien]], også gjennom giftemål med den vestlaviske befolkningen. [[Den tyske orden]] ble invitert av Preussen ved hertug [[Konrad av Masovia]] til å kristne [[gammelprøysserne]] i 1226. [[De tyske riddernes ordensstat]] (tysk: Deutschordensstaat) og deres senere tyske etterfølgere i Preussen var imidlertid aldri en formell del av Det tysk-romerske rike.

=== Renessansen===
{{utdypende|Renessansen|Religionsfreden i Augsburg}}
Under keiser [[Karl V av Det tysk-romerske rike|Karl V]] (1500–1558) var det både konflikter med hensyn til arvefølgen til den spanske tronen, men det var særlig stridigheter knyttet til religion. Allerede før Karl V ble keiser hadde [[Martin Luther]] i [[1517]] satt i gang prosessen som førte fram til [[reformasjonen]]. På denne tiden så mange lokale hertuger reformasjonen og endringen i trosretningen som en mulighet til å utfordre den sterke stillingen til keiser Karl V. Dette første til at Det tysk-romerske riket ble splittet langs religiøse linjer, hvor særlig nord og øst, med mange av de viktige byer som [[Strasbourg]], [[Frankfurt am Main]] og [[Nürnberg]] ble protestantiske, mens sør og vest forble hovedsakelig katolske.

=== Barokken ===
[[Fil:Holy Roman Empire 1648.svg|mini|Det tysk-romerske riket etter [[freden i Westfalen]], 1648]]
Allerede på [[1600-tallet]] var prosessen mot oppløsning av riket på gang, både [[tredveårskrigen]] og ikke minst den etterfølgende [[freden i Westfalen]] i 1648 ga områdene innen riket tilnærmet full uavhengighet. Traktatene som omtales som freden i Westfalen var både avtaler som avsluttet krigen, men dannet også forfatningen til Det tysk-romerske rike.<ref name=":1">Hobson 2015, s. 76</ref> Avhengig av hvordan man summerte sammen de ulike delene av Det tysk-romerske rike, så var antallet stater totalt rundt 350.<ref name=":0" /> Formelt ble Habsburgerne valgt til keiser av ni kurfyrster, reelt arvet de stort sett tittelen, men uten å kunne benytte det som grunnlag for å etablere en felles stat.<ref name=":2" />

[[Sveits|Den sveitsiske konføderasjonen]], som allerede i 1499 hadde fått en delvis uavhengighet, samt [[Nederland|Det nordlige Nederland]] under [[Filip IV av Spania]] forlot Det tysk-romerske rike. Fra dette tidspunktet eksisterte den keiserlige overbygningen i realiteten kun i navnet og statene internt opptrådte fritt i forhold til hverandre, og blant de få restriksjonene som eksisterte var at de ikke kunne danne allianser mot keiseren. I denne situasjonen valgte [[Huset Habsburg|habsburgerne]] å konsolidere sine områder i både Østerrike og andre steder.

Freden i Westfalen markerte slutten på en katastrofal tid for Sentral-Europa. Før tredveårskrigen (i 1620) hadde befolkningen innen Det tysk-romerske rike vært på rundt 20 millioner mennesker. Krigens herjinger førte til at det ble halvert, og det nådde først samme antall innbyggere i 1750. Fredsavtalen inngått i Westfalen ledet til en 150-år relativt fredelig periode, frem til [[revolusjonskrigene]] (1792–1799).<ref name=":1" />

Habsburgerne posisjon ble styrket etter [[slaget ved Wien]] (også kjent som ''slaget ved Kahlenberg'') den [[12. september]] [[1683]] da [[Det osmanske rike|osmanene]] under [[Kara Mustafa]] ble knust av en tysk-polsk styrke under ledelse av [[Jan III Sobieski av Polen|Jan III Sobieski]]. Slaget gjorde slutt på tyrkernes beleiring av [[Wien]], og markerte slutten på osmanenes ekspansjon i Europa og starten på habsburgernes hegemoni i [[Sentral-Europa]].<ref>Hobson 2015, s. 82–83</ref>

=== 1700-tallet ===
Etter hvert som Frankrike, særlig under [[Ludvig XIV av Frankrike|Ludvig XIV]] fikk en økende innflytelse i Sentral-Europa, ble habsburgerne stadig mer avhengige av at erkehertugen av Østerrike kunne utbalansere Preussen som hadde store territorier liggende innenfor riket. Gjennom 1700-tallet ble Habsburgerne involvert i en rekke europeiske konflikter, slike som [[den spanske arvefølgekrigen]], [[den polske tronfølgekrig]] og [[den østerrikske arvefølgekrig]]. Fra [[syvårskrigen]] (1756–1763) og frem til oppløsningen i 1806, ble det stadig økende krav om reform av Det tysk-romerske rike.<ref name=":1" />

Gjennom hele perioden fra 1740 og fram til oppløsningen ble Det tysk-romerske rike preget av den tyske rivaliseringen mellom Østerrike og Preussen.<ref name=":0" /> Presset ble øket fra [[1792]], da [[revolusjonskrigene]] også førte til større endringer internt i riket, blant annet gjennom [[Reichsdeputationshauptschluss]].

=== Oppløsning ===
Da Napoléon Bonaparte kom til makten i Frankrike og invaderte Tyskland, for deretter å okkupere en stor del av de keiserlige landene, falt det tysk-romerske rike sammen.<ref>Hobson 2015, s. 74, 76</ref> [[Franz II av det tysk-romerske rike|Keiser Frans II]] la i 1806 ned kronen som tysk-romersk keiser. Samtidig utropte han seg til keiser av Østerrike.<ref name=":2">Hobson 2015, s. 82</ref>