Redigerer Danmarks historie (1660–1814) (avsnitt)

== Christian VII ==
Det var innledningen på en turbulent periode da [[Christian VII av Danmark og Norge|Christian VII]] etterfulgte sin far på tronen i [[1766]]. Mange mener han led av [[schizofreni]] og med årene satte sykdommen ham ut av spill som regent. Sammen med den prostituerte Anna Cathrine Benthagen – «[[Støvlett-Cathrine]]» – turet den unge kongen rundt på byens vertshus og bordeller. Kongen og hans drikkekamerater var alltid parat til slagsmål, selv med ordensmakten. [[Statsråd]]et grep inn og fikk tvunget gjennom at «Støvlett-Cathrine» ble deportert til [[Wandsbek|Wandsbeck]] i [[Holstein]], hvorfor hun mottok en årlig ytelse på 400 riksdaler.

[[Fil:Christian 7 of Denmark.jpg|mini|[[Christian VII av Danmark og Norge|Christian VII]]]]

Fra starten av den nye kongens regjeringsperiode forekom det en del ministeravskjedigelser og de nye ministrene satt ganske kort tid. Det var tydelig at kongen hadde til hensikt å regjere, og han var utsatt for intriger. Avskjedigelsene gjorde det vanskelig å finne et egentlig program for kongens regjering, da politikken ble bestemt av den ministeren som i øyeblikket hadde kongens gunst. De fire excellenser fra farens tid; [[J.H.E. Bernstorff]], [[Otto Thott]], A.G. Moltke og [[Christian Ditlev Frederik Reventlow|Ditlev Reventlow]] var enige om at et sivilt styre med konseilet som sentrum var det riktige. De fire herrenes maktbase var blitt svekket under Frederik V blant annet på grunn av ekstraskatt og innføringen av utenlandsk arbeidskraft. Økonomien ble styrt ved ansettelse av den pommerske finansmannen [[Heinrich Carl von Schimmelmann|H.C. Schimmelmann]] for å få ned den store utenlandsgjelden.

Deres største problem var ikke utilfredse borgere, men de reformtankene som hadde vunnet gehør i selve administrasjonen i form av [[Claude Louis de Saint-Germain|grev Saint-Germain]]. Han ønsket en reform av militærvesenet som forutsatte både sosiale og økonomiske konsekvenser, da den var betinget av en endring av landbrukets struktur. Derfor var godseierne imot den. Problemet ble løst ved tronskiftet, for den nye kongen ble overbevist om at Saint-Germain måtte fjernes. Hans avløser ble [[Karl av Hessen]], som var en direkte motstander av Saint-Germains ideer. Karl av Hessen var oppvokst ved hoffet og kongen og han var gode venner og snart ble han på vårparten 1766 utnevnt til både generalløytnant, sjef for garden til fots, medlem av konseillet, stattholder og visekonge i Norge samt sjef for Generalkrigsdirektoratet, som i den anledning ble døpt om til ''Vort høje krigsråd''.

Dessverre for Karl ble han en brikke i et større politisk spill, da han beilet til Christian VIIs yngre søster [[Louise av Danmark|prinsesse Louise]]. Det spilte medlemmene av konseilet ut mot hverandre og ble utnyttet av bl.a. enkedronning [[Juliane Marie av Danmark og Norge|Juliane Marie]]. Da det ikke lyktes å hindre ekteskapet, falt først Moltke og senere Bernstorff i unåde ved hoffet. Senere viste kongens flyktige gunst seg igjen, da prins Karl så seg distansert av to prøyssere som hadde arbeidet i Generalkrigsdirektoratet under Saint-Germain.

Nedsettelsen av en ny landvesenkommisjon i 1766 og opprettelsen året etter av det nye ''Generallandvæsenskollegiet'' betydde at det nye styret ville ta fatt på problemene i landbruket. De fortsatte den praksis som var innført under A.G. Moltke, da de oppfordret undersåttene til å sende inn forslag til landbruksmessige forbedringer. Hoveriet var steget støtt de siste 30 årene og som resultat var det kommet en økning i organiserte bondeprotester samt festere som likefrem oppsøkte medlemmer av den politiske ledelsen og klaget sin nød. Staten forsøkte å løse problemet ved å innføre regler for godseierne; et hoverireglement som fastla den enkelte bondes hoveri, slik at han unngikk de glidende økningene i fremtiden. Disse reglementene skulle så fremvises for staten og godseierne ble oppfordret til frivillig å nedsette hoveriet.

For eneveldet og militæret var det viktig å vite hvor stor befolkningen var. Det hadde innvirkning på de skattene man kunne inndrive, samt på hærens og flåtens forsyning av mannskap. Derfor var interessen for å fremme landbruket nettopp viktig, da man gjennom forbedringer her kunne understøtte en større befolkning. Økningen i befolkningen kunne sees av de kirkebøkene som prestene var begynt å føre på [[1600-tallet]]. Men det var først i [[1735]] at landets [[biskop]]er fikk plikt til årlig å innberette hvor mange personer det ble begravet og døpt i stiftet. Det var ikke en særlig presis opptelling og først i [[1769]] kom en riktig [[folketelling]], da alle sogneprester fra [[15. august]] 1769 ble satt til å føre opp [[sogn]]ets befolkning på spørreskjemaer. Resultatet ble 797&nbsp;584 sjeler, men ettersom militæret ikke ble talt med, var det riktige tallet nok nærmere 810&nbsp;000.<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=182–183.}}</ref>

=== Struensee ===
{{Utdypende artikkel|Johann Friedrich Struensee}}
I mai 1768 reiste Christian VII til Slesvig som forberedelse til en lengre utenlandsreise som skulle komme til å vare resten av 1768. Den 5. april 1768 ble den tyske legen [[Johann Friedrich Struensee]] engasjert som lege for kongen under den store reisen. Under reisen fikk kongen tillit til Struensee og da reisen tok slutt i januar 1769, ble Struensee ansatt som kongens livlege og året etter begynte omgivelsene å ane at legen var i ferd med å få en ekstraordinær posisjon i hoffet. Utpå vårparten 1770 ble det en offentlig hemmelighet at legen var dronning [[Caroline Mathilde av Danmark og Norge|Caroline Mathilde]]s elsker og at hun på slutten av året ventet hans barn.<ref>{{Harvnb|Bech|1989|s=.}}</ref>

[[Fil:Struensee by Juel.jpg|mini|Struensee malt av [[Jens Juel (maler)|Jens Juell]]]]

Sommeren 1770 oppholdt hoffet seg i Holstein og her lyktes det Struensee å isolere kongen fra andres innflytelse og få utnevnt sin barndomsvenn [[Enevold Brandt]] til en rekke hoffstillinger som gjorde ham i stand til å holde oppsyn med kongen. Utnevnelsen var skrevet av Struensee og underskrevet av kongen. På slutten av 1770 fikk Struensee på denne måten også underskrevet to kabinettordre som dels innskrenket tildelingen av ordener og titler, dels avskaffet all [[sensur]] og innførte innskrenket [[Trykkefrihetstiden|trykkefrihet]].<ref>{{Harvnb|Bech|1989|s=167–196.}}</ref> Den 10. desember fikk Struensee avskjediget alle [[statsminister|statsministre]] og dermed var [[gehejmekonseil]]et reelt avskaffet. Åtte dager senere ble Struensee utnevnt til ''maître des requêtes''. Tittelen betydde at alle administrasjoner skulle fremlegge sine saker for Struensee, som så ville fremlegge dem for kongen. Dermed var sjansen for at andre enn Struensee kunne fremlegge ting for kongen minimal og 27. desember ble gehejmekonseilet formelt avskaffet og all makt samlet i gehejmekabinettet, dvs. hos Struensee.<ref>{{Harvnb|Bech|1989|s=211–213.}}</ref>

Våren [[1771]] begynte Struensee å utstede kabinettordre kun med hans egen underskrift. Han hevdet at han hadde fått kongens muntlige samtykke til utstedelsen av ordrene. Mange av de over 600 forordningene som ble utstedt på grunnlag av disse kabinettordrene var allerede blitt forberedt av de forskjellige administrasjoner i 1760-årene, men Struensee utstedte dem raskt og det ble negativt mottatt hos adelen og de hoffolkene som var satt utenfor innflytelse. Slik ble innskrenkingen av [[helligdag]]ene sett på som et anslag mot [[religion]]en og forargelsen ville ingen ende ta da det ved [[Den kongelige Fødselsstiftelse]] ble satt opp en kasse hvor enslige mødre kunne legge sine uønskede barn. Selv ikke avskaffelsen av [[tortur]] som middel til å oppnå tilståelser ble godt mottatt hos alle.

Struensees plan var å systematisere alle samfunnsplaner og derfor tok han også fatt på landbruket og bystyret i København. Bystyret i København ble omorganisert med en ny overpresident, den tidligere amtmannen i [[Tønder]], U.A. Holstein. Hoverireglementene sendt inn fra godseierne var blitt gjennomgått og hadde avslørt hvor omfattende hoveriet var: bl.a. hadde bøndene på de sjællandske gods ytet hoveri på 265 dager i året. Her skar Struensee igjennom og fastsatte det maksimale antall hoveridager på en gjennomsnittlig festegård til 48 spanndager og 96 gangdager. Ved Struensee og dronningens datter [[Louise Augusta av Danmark|Louise Augusta]]s dåp i juli 1771 lot Struensee seg tildele rang og tittel som passet med hans faktiske stilling. Han lot seg utnevne til [[lensgreve]], en tittel Enevold Brandt også fikk, samt gehejmestatsminister.<ref>{{Harvnb|Bech|1989|s=230–245.}}</ref><ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=186–187.}}</ref>

[[Fil:Struensees arrestation.jpg|mini|300px|Arrestasjonen av [[Johann Friedrich Struensee|Struensee]]]]

Alle disse handlingene innebar at Struensee laget større avstand til de menneskene han burde bygget sin makt på. Den ubegrensede trykkefriheten medførte at det ble utgitt atskillige smedeskrifter om ham, og først for sent endret han det til trykkefrihet under ansvar. Sentraladministrasjonen var blitt redusert til et ekspedisjonskontor og ved reorganiseringen av bystyret i København hadde den fungerende [[magistrat]]en og [[Københavns borgerrepresentasjon|borgerrepresentasjon]] bare i en administrativ skrivelse fått vite at deres tjeneste var opphørt. På den måten var Københavns borgere blitt underlagt et mer direkte og eneveldig styre, som ikke falt i smak hos den voksende borgerlige selvfølelsen i [[hovedstad]]en. En planlagt nedskjæring i hærstyrken vendte også militæret imot ham. Ettersom Struensee var tysker og kun snakket og skrev tysk, fikk han en nasjonal harme mot seg, og samtidig spredte det seg i København det ryktet at dronningen og han planla å kvitte seg med kongen og regjere i hennes og hennes sønn [[Frederik VI av Danmark og Norge|Frederik]]s navn.<ref name="Scocozza99-187-188">{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=187–188.}}</ref>

Motviljen mot Struensee kulminerte i begynnelsen av [[1772]] og et kupp iverksatt av utilfredse offiserer i samarbeide med enkedronning Juliane Marie ble satt i verk natten mellom [[16. januar|16.]] og [[17. januar]] etter et stort [[Maskeball|maskeradeball]]. Enkedronningen klarte å få Christian VIIs underskrift på arrestordrer på Struensee, dronning Caroline Mathilde, Brandt og flere av deres tilhengere og de ble alle bokstavelig talt tatt på sengen og ført til [[Kastellet (København)|Kastellet]]. På grunn av sin stand ble dronningen ført til [[Kronborg slott]]. Hun levde sine siste år i den tyske byen [[Celle]] i sin brors arveland, [[Hannover]], mens Struensee og Brandt ble stilt for en kommisjonsdomstol anklaget for majestetsforbrytelse. Etter at de begge ble dømt skyldige, ble de 28. april 1772 brakt til [[Fælledparken|Østre Fælled]] og i henhold til [[Danske Lov]] ble deres adelige skjold ødelagt, deretter ble først høyre hånd hugget av og så hodet. Likene ble partert i fire deler og lagt på [[steile og hjul]]. På denne måten fremviste de nye makthaverne en demonstrasjon av sin makt.<ref name="Scocozza99-187-188" /> Blant de få av Struensees reformer som ble beholdt var likhet for loven.<ref name="Hobson 2015, s. 63"/>

=== Høegh-Guldbergs styre ===
[[Fil:O H Guldberg.jpg|mini|[[Ove Høegh-Guldberg]]]]
[[Fil:En skribent får ris 1772.jpg|mini|«En skribent får ris», satirisk tegning fra 1772 mot den nylig innførte sensuren]]
Den [[13. februar]] 1772 lot kongen opprette et gehejmestatsråd som erstatning for konseilet, som Struensee hadde nedlagt to år tidligere. Den nye herskerkretsen besto av enkedronning Juliane Marie, hennes sønn, kongens halvbror, [[arveprins Frederik]] og dennes huslærer [[Ove Høegh-Guldberg]]. De hadde ikke større [[legitimitet]] enn Struensee, men de forsto seg på politikk. I forbindelse med opprettelsen av gehejmestatsrådet gjorde de det derfor til en betingelse at Christian VII skulle være til stede og at han dér og kun dér kunne underskrive lovgyldige dokumenter. Dette gjorde det umulig for hoffolk eller folk i administrasjonen å skaffe seg kongens underskrift på tomannshånd.

Likeledes ble arveprins Frederik gjort til statsrådets formann. Av kollegienes sjefer kunne bare utenriksministeren ha sete i rådet. På denne måten sikret herskerkretsen seg at hoffet bevarte makten over statsrådet og det sørget for kun å utnevne ministre, hvis lojalitet lå hos kongehuset. Etter å ha lært av Struensees feiltakelser bygget Høeg-Guldberg i de kommende årene opp en maktbase ved å knytte folk til seg ved tildelinger av titler, ordener og pengebeløp. Mange av Struensees forordninger ble opphevet og en mer godseiervennlig linje ble fremmet. Blant annet ble Struensees hoverireform trukket tilbake i [[1773]].

Høeg-Guldberg tok ikke selv sete i statsrådet, men han lot seg utnevne til arveprinsens gehejmekabinettsekretær i [[1774]], noe som svarte til den posisjonen som A.G. Moltke og Struensee tidligere hadde hatt. I likhet med Struensee styrte han for det meste gjennom kabinettordrer som han selv utformet og fikk underskrevet av kongen, og så ble de sendt til formell godkjennelse og underskrift i statsrådet. Dermed hadde statsrådet ikke noen reell makt og det pinte utenriksministeren, [[Andreas Peter Bernstorff|A.P. Bernstorff]], som forgjeves prøvde å få mer makt til statsrådet. Den eneste grunnen til at Høegh-Guldberg beholdt Bernstorff, var hans faglige kompetanse. Dessuten utgjorde han ingen risiko, da han ikke hadde makt til å forandre noe etter styrereformen. Etter dronning Caroline Mathildes tidlige død i 1775 og det forhold at kronprins Frederiks var mindreårig, gjorde at det bare var mulig å føre et legitimt styre i arveprins Frederiks navn.

A.P. Bernstorff hadde vist sin verdi i 1773 da han endelig klarte å løse det gottorpske spørsmål i forståelse med Russland. Forliket ble oppnådd kort tid etter at Peter III av Russland ble myndig. Peter III hadde arveretten til de gottorpske delene av [[Hertugdømmet Slesvig|Slesvig]]-[[Holstein]] etter sin far. Ved forliket anerkjente den gottorpske hertugslekten inkorporasjonen fra 1721 og overlot de gottorpske delene av Holstein til den danske konge i hans egenskap av hertug av Holstein. Til gjengjeld overlot den danske konge sine arveland Oldenburg og Delmenhorst til gottorperne. Forliket var samtidig et uttrykk for de to lands aktpågivenhet overfor Sverige, hvor kong [[Gustav III av Sverige|Gustav III]] året før hadde latt seg utrope til eneveldig konge. Dette skapte frykt hos både Danmark og Russland for at Sverige hadde planer om å annektere enten Norge eller Østfinland. Derfor undertegnet Danmark og Russland kort etter makeskiftet den «evige allianse», hvor de to landene lovet hverandre gjensidig hjelp i tilfelle av et svensk angrep.

Høegh-Guldberg-styret hadde også lært av andre av Struensees feiltakelser og var svært opptatt av danskheten. Dette utkrystalliserte seg den [[15. januar]] [[1776]] i utstedelsen av innfødtrettsloven, som betydde at statsembeter for fremtiden var forbeholdt folk som var født i kongens land. Den likestilte dansker, nordmenn samt holsteinere og var derfor ikke en nasjonalistisk lov utelukkende basert på dansk språk og kultur. Den ga allikevel anledning til festligheter i de danske borgerlige kretsene da man her i mange år hadde sett seg forbigått til fordel for utlendinger i statsapparatet.<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=188–190.}}</ref> Mot slutten av 1700-tallet var det en økende nasjonal bevissthet blant de ulike provinsene av kongeriket, og økte motsetninger blant folkegruppene. I Norge viste økt nasjonal bevissthet seg ved kravet om eget universitet, og egen bank, som ble avvist av styresmaktene i København.<ref>Hobson 2015, s. 64–65</ref>