Redigerer Blodveien (avsnitt)

==Avvikling og hjemsendelse==
[[File:Frigjort krigsfange fra arbeidsleir i Saltdal.jpg|thumb|Frigjort russisk krigsfange fra Bjørnelva fangeleir i Saltdal.{{byline|[[Leiv Kreyberg]], 1945}}]]
[[File:Release of Botn POW camp.JPG|thumb|Våren 1945 ble fangeleiren i Botn frigjort. Bygdefolk har møtt opp for å se at leiren åpnes og avvikles. Det siste året var leiren fylt med sovjetrussiske krigsfanger.{{byline|Ingard Marcussen, Saltdal kommune/Nordlandsmuseet}}]]

En oversikt utført av overlege Simon Frostad (1903&ndash;1984) viste at det totalt var {{formatnum:7465}} krigsfanger i Saltdal per 14. mai 1945. Dette tallet er et minimum.<ref name="NP48">[[#NP|Nils Parelius: ''Tilintetgjørelsesleirene for jugoslaviske fanger'' side 48.]]</ref> Det store antallet fanger utgjorde mer enn en fordobling av kommunens befolkning. Leirene ble avviklet og mange trengte rehabilitering, slik at hjemsendelsen tok tid. Etter tre måneder var alle leirene tømt.<ref name="OS18"/>

Kildene gir forskjellige opplysninger om antallet fanger totalt i Botn-leiren. Cveja Jovanović oppgir i sin bok en del tall, nemlig at det kom 463 fanger til leiren den 25. juli 1942. Av disse var 276 døde innen april 1943. Den 11. april samme år ble ytterligere 400 partisanfanger overført til Botn. Senere samme måned tok ''Wehrmacht'' over vaktholdet, og under deres ledelse ble totalt 18 skutt, 60 døde av andre årsaker, samt at 23 greide å rømme. 105 personer ble senere sendt til sykeleiren på [[Øysand]] utenfor Trondheim. Den 1. juni 1944 ble Botn-leiren avviklet og alle de gjenværende 381 fangene ble sendt til Pothus-leiren lenger opp i Saltdalen.<ref name="CJ95"/> Disse tallene avviker som nevnt fra andre kilder (primærkilden er vitneforklaringer), men gir et bilde av størrelsesordenen.

De russiske fangene som ble frigitt ble enten henrettet ved ankomst i [[Murmansk]], eller sendt til [[Gulag]]leirer, fordi de etter sovjetisk straffelov var landssvikere ved at de hadde latt seg ta til fange.<ref>[[#OD|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 20.]]</ref>