Redigerer Barokken (musikk) (avsnitt)

====Italiensk opera====
Italiensk opera dominerte ikke bare i Italia, men også i mange flere land. Både Wien og London hadde latt seg inspirere kraftig av den italienske operaen, da særlig den fra Napoli.

Etter at den napolitanske skole hadde tatt over, var Napoli også langt på vei dominerende innen produksjon av opera. Byen hadde også klart klassedelte operaer. For adelen var opera assosiert med fester, som navnedager, bryllup eller andre omstendigheter.<ref>Side 97, Gianturco</ref> Operaene benyttet seg ofte av venetianske librettoer. Librettoene hadde i tidligere tider ofte hatt en blanding av romantikk, drama og komedie, men ved århundreskiftet ble komediedelen fjernet og plassert som et nummer mellom aktene i den mer tragiske opera seria.<ref>side 103, Gianturco</ref> Napolitansk opera seria ble definert av [[Apostolo Zeno]] og [[Pietro Metastasio]] (se ''Wien''), og vektleggingen av den dramatiske fortellingen ble viktigere.<ref>Side 105, Gianturco</ref> Musikalsk var det store variasjoner i instrumenteringen, blant annet kunne generalbassen spilles av [[erkelutt]], lutt, kontrabass og gambe i tillegg til cembalo. Til tider fikk blåserinstrumenter som trompet, obo og horn, gjerne to av hver, slippe til sammen med strykere. I tillegg var den musikalske stilen også annerledes enn tradisjonell barokkmusikk, i stedet for å gjenta små motiver var napolitansk musikk opptatt av ikke å gjenta dem, men heller å strekke ut ikke-gjentatte motiver til strofer. Bruk av pauser som dramatisk effekt hjalp til med å skape en lettere og mer bevegelige melodier. I tillegg var det ofte svært virtuose vokaldeler.<ref>Side 109-110, Gianturco</ref>

Mer folkelig opera hadde tatt tak i den komiske operaen redusert til pausemusikk hos adelen og satset på den. Det hadde vært en lang tradisjon i Napoli for humor i musikken, og flere operaer ble oppført både i napolitansk dialekt og med humor. Der den seriøse operaen gjerne valgte overnaturlige og kompliserte verdener, var de komiske operaene som oftest lagt til dagligdagse temaer og historisk nærliggende hendelser, og med spøker på den seriøse operaens bekostning.<ref>Side 119-120, Gianturco</ref> Fra 1710-årene ble imidlertid seriøse komponister mer opptatt av å levere gode komiske operaer, delvis på grunn av kunstneriske friheten. De komiske operaene ble laget både for folk flest og som intermezzoer for adelen.<ref>Side 120, Gianturco</ref> I tillegg til å bruke dagligdagse temaer, ble latinske komedier erstattet med ''[[commedia dell'arte]]''-komedier med de dertil hørende forutsigbare figurene og motsetningene: ung mot gammel, mann mot kvinne, rikdom mot fattigdom og godtroende mot kløktige. Populariteten økte, og i 1733 nådde [[Giovanni Battista Pergolesi]]s ''[[La serva padrona]]'' internasjonal oppmerksomhet.<ref>Side 104-105, Gianturco</ref>

Etter Napoli var sannsynligvis [[Wien]] en av de største sentrene for italiensk opera. Mange av operaene ble komponert av kapellmester [[Antonio Caldara]] og med libretto av Pietro Metastasio, om enn begge samarbeidet med andre. I Wien var librettistene Metastasio og hans forgjenger Apostolo Zeno ansvarlige for en reform av operaen slik at historien, plottet og rollefigurene passet mer sammen. Slik fikk dramaet en bedre effekt, og i tillegg ble ariaene det emosjonelle fokuset mens resitativene fortalte handlingen.<ref>Side 333-336, Susan Wollenberg: «Vienna under Joseph I and Charles VI», i George J. Buelow (red.) ''The Late Baroque Era From the 1680s to 1740'', MacMillan, London, 1993</ref> Et annet karakteristikk ved operaen i Wien var fokuset på instrumentalmusikk, og særlig klangen, noe som medførte at instrumentalsoloer ble skrevet inn både i overturen, i ballettene og av og til også i ariaene.<ref>Side 338, Wollenberg</ref> Enda dette i og for seg var vanlig i operaer andre steder, var det spesielt mye bruk av kontrapunkt i melodistemmen, i tråd med smaken til de østerrikske keiserne, og fordi de var sterkt inspirert av Händel.<ref>Side 340, Wollenberg</ref>

I [[Roma]] var operatradisjonen oppstykket som resultat av den sittende pavens meninger og innfall.<ref>Side 53, Malcolm Boyd: «Rome: The Power of Patronage» i George J. Buelow (red.) ''The Late Baroque Era From the 1680s to 1740'', MacMillan, London, 1993</ref> I tillegg satte konflikter som [[den spanske arvefølgekrigen]] begrensninger på operaen, slik at Roma var uten opera mellom 1698 og 1711. Til gjengjeld kom da operaer fra Alessandro Scarlatti, Antonio Caldara og Antonio Vivaldi, blant flere. Det var også her librettoene til Metastasio debuterte i 1724. Dette var året før Scarlatti døde, noe som i første omgang medførte at [[Leonardo Vinci]] samarbeidet med Metastasio helt til Vinci dødde i 1730. Vinci var fra Napoli, og den napolitanske skole fikk også godt tak på operaen i Roma – når den var tillatt.<ref>Side 55-56, Boyd</ref> I [[Venezia]] var det mindre lokal nyskapning i perioden. Først var det etablerte operakomponister som [[Francesco Gasparini]] og [[Carlo Francesco Pollarolo]], og senere var det napolitanske komponister som Leonardo Vinci.<ref>Side 87-88, Eleanor Selfridge-Field: «Venice in an Era of Political Decline» i George J. Buelow (red.) ''The Late Baroque Era From the 1680s to 1740'', MacMillan, London, 1993</ref> Unntaket fra denne regelen var Antonio Vivaldi, som skrev flere operaer og oratorier, og sannsynligvis var byens mest populære operakomponist.<ref name="tosøtten">Side 217, Taruskin</ref>