Redigerer Angevinriket (avsnitt)

== Johans regime og sammenbrudd (1199 - 1217) ==
[[Fil:John of England (John Lackland).jpg|thumb|Portrett av Johan av England, Rikard Løvehjertes yngste bror, fra ''Historia Anglorum'' 1250-1259]]
Ved nyheten om Rikard Is død erobret Filip II August raskt [[Évreux]]. [[Johan av England|Johan]] forsøkte å ta Angevins skattekiste og festningen i [[Chinon]] for å hevde sin makt, men den lokale skikk<ref>I Frankrike hadde hver føydal stat egne lover, kalt skikker, som ofte var rådende.</ref> var sønnen til en eldre bror å foretrekke som etterfølger. Således anerkjente de [[Arthur I av Bretagne]], sønn av [[Geoffrey II, hertug av Bretagne]], som etterfølger. Kun i Normandie og i England klarte Johan å installere sitt styre. I Rouen i Normandie ble han gjort til hertug i april [[1199]], og han ble kronet til konge av England i mai ved [[Westminster Abbey]]. Han lot sin mor Eleanora styre Aquitaine.

Hans allierte, [[Aimeri av Thouars]] og tre adelsmenn fra [[Lusignan]] i [[Vienne]], ledet et angrep mot [[Tours]] i et forsøk på å ta Arthur til fange og innsette Johan som greve. Aimeri ble lovet tittelen som [[seneschal]] om han greide oppgaven. Ved denne tid dro Johan til Normandie for å forhandle fram en fredsavtale med Filip II August. Ved å utnytte dette pusterommet samlet han Rikards tidligere allierte, særlig greven av Boulogne, greven av Flandern og keiseren av det hellige tysk-romerske rike. Til slutt hadde ikke mindre 15 franske grever sverget troskap til Johan som da var i en klart sterkere posisjon enn Filip II August. En sterk tilhenger av kongen, [[William des Roches]], skiftet side overfor så mye makt og utleverte Arthur, som han var usett til å beskyte, til Johan. Arthur greide å unnslippe og flyktet til Filip II Augusts hoff. Det var på dette tidspunkt, i 1199, at greven av Flandern og mange andre riddere besluttet å dra på [[korstog]]. De forlot derfor Johans hoff og hans sterke posisjon ble av kort varighet. I [[1200]] måtte han akseptere [[traktaten av Le Goulet]]. Filip II August fikk bekreftelse at de land han tatt i Normandie ble slått sammen med ytterligere land i Auvergne og Berry. Johan ble anerkjent som overhode av Anjou mens han måtte sverge på ikke å blande seg inn om Filip II August ble angrepet, særlig av [[Otto IV av Det tysk-romerske rike]].

=== Huset Lusignans sak og avgjørende nederlag ===
[[Hugo IX av Lusignan]] tok Eleanora som gissel og Johan måtte anerkjenne ham som grev av Marche, og således utvidet Lusignan sin makt i regionen. I august 1200 fikk Johan sitt første ekteskap annullert og giftet seg deretter med [[Isabella av Angoulême]] som allerede var forlovet med [[Hugo X av Lusignan]], sønn av Hugo IX. Johan konfiskerte deretter [[La Marche]]. Familien Lusignan krevde at Filip II August tok affære, og den franske kongen innkalte Johan som sin vasall til sitt hoff. Johan nektet å møte sin konge, og Filip II August benytt sin makt som hans overherre til å konfiskere alt land som Johan hadde i Frankrike. Filip aksepterte deretter unge [[Arthur I av Bretagne]] som sin vasall, og overdro [[Poitou]], [[Anjou]], [[Maine]], og [[Tours]] til Arthur i [[1202]]. [[Raymond VI av Toulouse|Raymond VI]], greve av [[Toulouse]], gikk sammen med Filip II August, og det samme gjorde Renaud de Dammartin. De fleste av Johans andre allierte var enten i Det hellige land eller hadde sviktet ham. Av dem, kun [[Sancho VII av Navarra]], sto lojalt sammen med ham, men han var i en vanskelig situasjon og var ikke stand til å yte mye støtte til den engelske kongen.

Arthur angrep Johan i Poitou med sine allierte fra Lusignan mens Filip II August angrep [[Normandie]] og erobret mange festninger langs grensen. Johan var i [[Le Mans]] mens angripene skjedde og besluttet å dra sørover. Johans styrker tok Arthur til fange sammen med Hugo X og 200 riddere. Denne suksessen ble hurtig fulgt av pågripelse av vicomte av Limoges som Johan sperret inne i Chinon. Året [[1202]] var en triumferende tid for Johan.

Men kong Johan led av en skjebnesvanger karakterbrist; «han kunne ikke motstå fristelsen til å sparke en mann når han lå nede».<ref>Warren, W. L.: ''King John'', London, 1961.</ref> Han hadde glede av å ydmyke sine fiender. Etter at Arthur ble drept i fengselet, ganske sikkert på Johans direkte ordre, var det mange av de som hadde støttet Johan som vendte ham ryggen. Deretter raste det meste sammen for Johan og Angevin-riket.

Johans tidligere allierte, mange som nå aktivt kjempet imot ham, overga [[Alençon]] i Normandie over til Filip II August. [[Vaudreuil]] ble også overgitt uten kamp. Johan forsøkte å erobre Alençon tilbake, men ble tvunget til å trekke seg tilbake straks Filip II August kom med sin hær. Selv festningen [[Château-Gaillard]] falt i 1204 etter seks måneders beleiring. Det var et knusende nederlag. Filip II August fortsatte angrepene i Normandie og erobret [[Argentan]], [[Falaise]], [[Caen]], [[Bayeux]] og [[Lisieux]] på kun tre uker. På samme tid erobret en styrke av riddere fra Bretagne [[Mont Saint-Michel]] og [[Avranches]]. [[Tours]] falt i 1204, [[Loches]] og selv [[Chinon]] fulgte i 1205; kun [[Rouen]] og [[Arques]] sto imot franskmennenes angrep. Rouen kapitulerte til slutt og åpnet sine porter for den franske kongen. Hertugfestningen ble deretter revet og en enda større ble bestilt.

Johans mor Eleanora døde i 1204. De fleste av adelen i Poitou gikk over til Filip II Augusts side ettersom de var lojale til Eleanora, men ikke til Johan. Etter Eleanoras død krevde [[Alfonso VIII av Castilla]] regionen [[Gascogne]] som var en del av medgiften som Henrik II hadde gitt hans datter. Gascogne var en av de få franske besittelsene i det en gang så mektige Angevin-riket som forble lojale, befolkningen sto i mot Alfonso og området forble under Johans kontroll.

Istedenfor krig endte Johan opp med en fredsavtale med Filip II August i [[1206]]. Angevin-riket var da blitt redusert til Gascogne, Irland og England.

=== Felttog på De britiske øyer og tilbake til Frankrike ===
Etter at Normandie og Anjou var tapt måtte Johan gjøre sitt styre på Storbritannia ubestridt. Han angrep sørlige Wales i [[1208]], skotske grensen i [[1209]], Irland i [[1210]] og nordlige Wales i [[1211]]. Disse felttogene ble ofte møtt med suksess, og Johan samlet deretter alle de ressurser han kunne samle for å finansiere et stort felttog i Frankrike. Beskatningen av [[jødene]] genererte på kort sikt en økning i inntektene. Samtidig tok han alle eiendommene til kirken, men det førte til at han ble bannlyst.

I 1212 var Johan klar til å invadere Frankrike, men et opprør i Wales tvang ham til å utsette planene, og deretter ble situasjonen forverret ved at misfornøyde baroner i England gjorde opprør. Samtidig forberedte Filip II August på å invadere England, men hans flåte ble ødelagt av [[William Longespée, 3. jarl av Salisbury|William Longespée]], jarlen av Salisbury, mens den lå oppankret i [[Damme]]. Da Johan fikk nyhetene om det franske nederlaget ga han ordre om at alle de styrkene som lå i beredskap for forsvaret av England til å seile til Poitou. Han gikk i land i [[La Rochelle]] i [[1214]] og ble da alliert med Renaud de Dammartin, prins [[Fernando av Portugal]], greve av Flandern, og selvfølgelig Otto IV. Planen var at hans allierte skulle angripe nordøstlige Frankrike mens han selv skulle angripe fra sørvest. Johan dro til Gascogne og forsøkte å installere seg selv i [[Agens (sted i Gascogne)|Agens]], men ble slått tilbake. I motsetningen til Normandie hadde Filip II August aldri angrepet Poitou som kunne hadde byttet side. For å kunne angripe Paris fra England var det langt lettere å gå gjennom Normandie enn gjennom sørvest og kong Filip II August konsentrerte derfor sine styrker der.

Sverdet svingte to veger ettersom det var langt enklere for Filip II August å invadere England fra Normandie. Som en konsekvens ble Poitou etterlatt uten en sterk kongelig og militær tilstedeværelse. Johan forlovet sin datter Joan til Hugo X av Lusignan og overga [[Saintonge]] og øya [[Oléron]] foruten også muligheter av ytterligere besittelser i Touraine og Anjou. Dette var en stor gevinst for huset Lusignan som Johan overga for å få dem som allierte.<ref>''The Angevin Empire'', side 106: «I en rapport sendt tilbake til England skrev han triumferende at hans suksess hadde fått dem til å underkaste seg. Hva dette faktisk betydde var at han arrangerte en forlovelse mellom sin datter Joan og Hugo av Lusignans sønn, også kalt Hugo, og skjenket dem Saintes, Saintonge, og Oléron inntil en del endelige anskaffelser i Anjou og Touraine kunne bli arrangert. Noe til underkastelse! I virkeligheten hadde Lusignanene blitt overtalt til å bytte side og hadde fått en høy pris tilbake, inkludert varetekten av Joan.»</ref>

[[Pierre I av Bretagne|Pierre I]] var hertug av Bretagne på denne tiden. Han var lojal til Frankrikes konge, men hans krav på å herske over Bretagne var svak. [[Eleanora av Bretagne]] hadde et sterkere krav da hun var søster av den avdøde Arthur. Johan hadde tatt henne til fange og benyttet henne som pressmiddel mot Pierre på den ene siden samtidig som han tilbød ham [[Richmond (North Yorkshire)|Richmond]] i England på den andre siden. Pierre I avslo å endre allianse, og selv ikke at hans bror [[Robert III av Dreux]], som ble tatt til fange i nærheten av [[Nantes]], fikk ham til endre sin stilling.

[[Fil:Bataille_de_Bouvines_gagnee_par_Philippe_Auguste.jpg|thumb|right|Filip II August seiret ved Bouvines.]]
Johan gikk inn i Angers og erobret den nybygde festningen ved [[Roche-au-Moine]], men Filip II Augusts sønn prins [[Ludvig VIII av Frankrike|Ludvig]] dro i all hast fra Chinon og tok festningen tilbake ved å tvinge Johan til trekke seg tilbake. Selv om dette var et tilbakeslag hadde Johan i det minste gjort jobben for hans allierte enklere ved å skille franskmennenes hær, men i det avgjørende [[slaget ved Bouvines]] den [[27. juli]] [[1214]] var det isteden kong Filip II August som vant en overveldende seier over Johans allierte.

* Fernando av Portugal ble tatt til fange
* Otto IV ble nær tatt til fange. Hans stilling i Tyskland falt sammen da han ble veltet av sønnen til keiser [[Fredrik II av Det tysk-romerske rike|Fredrik II]], [[Filip av Schwaben]], som var alliert med Filip II August.
* Renaud de Dammartin ble tatt til fange og satt fengslet resten av livet inntil han begikk selvmord.
* William Longespée, som hadde ledet de engelske styrkene, ble også tatt til fange, og siden utvekslet med Robert III av Dreux. Sistnevntes far [[Robert III av Dreux|Robert II]] hadde også kjempet i slaget.

Johan var beseiret, økonomien til kongedømmet England var gått konkurs, og målt opp mot sin bror Rikard I og sin far Henrik II var han en fiasko. Alle de pengene han hadde samlet og av all den makt som han brukt hadde ført til ingenting, og hans allierte var enten døde eller tatt til fange.