Redigerer Adolf Hitler (avsnitt)

==== Krigsforløpet ====
[[Fil:Teleki & Hitler Tripartite-pact.jpg|thumb|Hitler og Ungarns statsminister [[Pál Teleki]] i Wien i november 1940, da Ungarn sluttet seg til [[Tremaktspakten]] mellom [[aksemaktene]] Japan, Italia og Tyskland, en avtale som ble undertegnet 27. september samme høst.]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-2006-0315-500, Berlin, Reichstagssitzung.jpg|thumb|Hitler taler i [[Riksdagen (Nasjonalsosialistisk)|den nasjonalsosialistiske Riksdagen]] i Berlin sommeren 1941.{{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
[[Fil:Adolf Hitler meets Ante Pavelić.1941.jpg|thumb|Adolf Hitler tar imot [[Ante Pavelic]], [[marionetteleder]]en i [[Den uavhengige staten Kroatia]], på sitt landsted [[Berghof]] ved [[Berchtesgaden]] i Bayern [[1941]].]]
[[Fil:Bundesarchiv B 145 Bild-F051673-0059, Adolf Hitler und Eva Braun auf dem Berghof.jpg|thumb|Hitler og kjæresten [[Eva Braun]] på Berghof i Obersalzberg sommeren 1942.{{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-E0406-0022-011, Russland, deutscher Kriegsgefangener.jpg|thumb|Soldat fra [[Den røde armé]] med [[Wehrmacht|tysk]] [[krigsfange]] under [[Slaget om Stalingrad]] 17. juli 1942 til 2. februar 1943 da over {{formatnum:90000}} overlevende tyskere måtte overgi seg.{{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
Det tok 18 dager å knekke polakkenes motstand, og i henhold til Hitler-Stalin-paktens tilleggsprotokoll marsjerte [[Den røde armé]] inn i landet fra øst den [[17. september]]. Kort etter gikk Stalin til angrep på [[Finland]]. De pinlige nederlag som de tallmessig underlegne finnene gang på gang påførte sovjeterne under [[vinterkrigen]] 1939/40, styrket Hitler i den antagelse at det ikke skulle bli alt for vanskelig å beseire sovjetarméen.

Sine største triumfer kunne Hitler feire i første halvdel av [[1940]], da Wehrmacht i kortvarige «blitzkriger» okkuperte [[Danmark]], [[Norge]], [[Nederland]], [[Belgia]] og [[Luxembourg]], og til og med nedkjempet Frankrike på kort tid. Men allerede om sommeren led han sitt første varige nederlag – under [[Slaget om Storbritannia|luftslaget om Storbritannia]]. I London var Chamberlain imens blitt avløst av [[Winston Churchill]], som allerede siden [[1933]] hadde ivret for større fasthet mot Tyskland. Hitler så på sin side England som en mulig forbundsfelle, og tilbød britene frie hender i sitt kolonirike i gjenytelse for at de anerkjente Tysklands dominans på det europeiske kontinent.<ref>Ian Kershaw: ''Hitler''. 1936–1945. Stuttgart 2000, s. 411.</ref><ref>Teksten til Hitlers Reichstagstale om dette av 19. juli 1940 hos Max Domarus: ''Der Reichstag und die Macht''. Würzburg 1968, s. 1540–1559.</ref> Til tross for Storbritannias svake stilling militært avviste Churchill enhver forståelse med Hitler.<ref>Innen én time etter talen ble holdt gjengav [[BBC]] [[Storbritannia]]s kategoriske avvisning av fredstilbudet. Reaksjonen i Hitlers omgivelser var preget av skuffelse. Jfr. Ian Kershaw: ''Hitler''. 1936–1945. Stuttgart 2000, s. 411.</ref> Etter at luftkrigen over England hadde slått feil konsentrerte Wehrmacht seg om en invasjon med flåtestyrker. Men «[[Operation Seelöwe]]» ble lagt til side av Hitler tidlig [[1941]], fordi han ikke betraktet britene som noen alvorlig trussel og nå heller ville vende seg mot sitt egentlige mål.

Men først måtte han komme [[Mussolini]] til unnsetning: Den italienske [[Balkankrigen (1940–1941)|Balkankrigen]] gikk dårlig, særlig så det alvorlig ut i [[Hellas]]. Men den tyske erobring av [[Balkan]] tjente også til å sikre sørflanken. Imidlertid forsinket det angrepet på [[Sovjetunionen]], kalt [[Operasjon Barbarossa]], som ikke kom i gang før [[22. juni]] 1941. I forkant av angrepet stod Hitler bak [[kommissærordren]] og så lignende ordre om henrettelse av sovjetiske ledelseskrefter ved fronten, og om at partisanaksjoner skulle bekjempes med gjengjeldelsesaksjoner mot sivilister.{{Tr}}

Den nasjonalsosialistike propaganda forklarte angrepet som antikommunismens, antibolsjevismens og den vesterlandske kulturs kamp mot det «asiatiske barbari» og den «jødiske bolsjevisme». Men det dreide seg snarere om et rov- og erobringstokt. Det hadde som hensikt å erobre «[[Lebensraum]]» (livsrom) for det «[[Arier|ariske]] herrefolk» og trykke de erobrede områders befolkning ned i slavekår, eller etterhvert utrydde også dem, likesom jødene.

Etter innledende store seirer kom Wehrmachts angrep til opphør i desember 1941, like foran [[Moskva]]. Den 7. desember angrep Tysklands allierte [[Japan]] de amerikanske basene ved [[Angrepet på Pearl Harbor|Pearl Harbor]] på [[Hawaii]], og dro dermed USA inn i konflikten. Hitler erklærte krig mot USA den [[11. desember]] 1941 i en tale i Riksdagen.<ref>For tekst til Hitlers riksdagstale av 11. desember 1941, se Max Domarus: ''Der Reichstag und die Macht''. Würzburg 1968, s. 1794–2111.</ref>
Den [[19. desember]] [[1941]] overtok Hitler den direkte overkommando over hæren. «Det lille stykke operasjonsledelse kan da enhver klare», mente han.<ref>Ian Kershaw: ''Hitler. 1936–1945''. Stuttgart 2000, s. 607, Anm. 372.</ref>
Etter at Wehrmacht i [[1942]] igjen kom på offensiven, førte Hitlers militære feilgrep til et knusende nederlag tidlig i  [[1943]] med [[slaget ved Stalingrad]]. Dette anses som krigens viktigste vendepunkt.{{tr}} Det er tegn på at Hitlers popularitet i befolkningen og blant hans nærmeste var fallende etter Stalingrad. [[Operasjon Gomorrah|Bombingen av Hamburg i juli 1943]] svekket også Hitlers status i folket. Anti-Hitlervitser som tidligere var sjeldne, ble vanlige i de siste årene av krigen.<ref name="Kater" />{{rp|side=271}}

Samme år vant de allierte bombeflyene luftherredømmet over Tyskland. Mange tyske byer gikk til grunne i ruiner og aske. Den [[6. juni]] [[1944]] kom den allierte invasjon av [[Normandie]]. Til tross for alle nederlag, enorme sivile tap i alle deltagende land og voldsomme ødeleggelser, og selv om Hitler selv allerede i [[1943]] hadde ytret at det ikke lenger var mulig å oppnå en militær seier, lot han krigen fortsette i to år til, helt til det endelige nederlag. Hans personlige inngripen, blant annet med å forby utsatte troppeenheter å trekke seg tilbake mens det ennå var mulig, førte til massive tap på Wehrmachts side.

Den [[16. desember]] [[1944]] begynte tyskernes [[Ardenneroffensiven|siste offensiv i Ardennene]] i Belgia og Luxembourg. En slik offensiv krever stor styrkeoverlegenhet, men her var det reelle styrkeforholdet mindre enn én til én, i tysk disfavør. Offensiven var dømt til å mislykkes, og betydde en ytterligere svekkelse av Østfronten, som hadde trengt de troppene som nå ble sendt vestover. Hitlers insistering på denne militært meningsløse manøvren kan kanskje skyldes at han hadde gjennomskuet tyskernes håp om fred med vestmaktene. I øst flyktet befolkningen fortvilt for Den røde armé; i vest derimot, ble de hvor de var, hengte lakner og duker ut vinduene som tegn på overgivelse, og bad inntrengende tyske offiserer om å avstå fra å forsvare hjemstedet, så det ble spart for å unngå flere ødeleggelser. De fleste tyskeres mål var nå å stenge for russerne og slippe inn vestmaktene.

Med Ardenner-offensiven satte Hitler stopp for muligheten for fredelig overgivelse. Hvis denne analysen er korrekt, passer Hitlers tankemåte som hånd i hanske med den såkalte «[[Nero-forordningen]]» som kom noen måneder senere. Den [[18. mars]] [[1945]] ga han ordre om øyeblikkelig evakuering av samtlige innbyggere i de vestlige områder. [[Albert Speer]] forteller at Hitler fikk opplyst at det ikke fantes transportmidler til en så omfattende evakuering. ''«Så får de gå til fots!»'' slo Hitler fast. Når tyskerne ikke frivillig ville følge ham inn i katastrofen, skulle de utleveres til russernes hevn østpå.<ref>Speer gjengir Hitler slik: «Wenn der Krieg verloren geht, wird auch das Volk verloren sein. […] Es sei nicht notwendig, auf die Grundlagen, die das Volk zu seinem primitivsten Weiterleben braucht, Rücksicht zu nehmen. Im Gegenteil sei es besser, selbst diese Dinge zu zerstören. Denn das Volk hätte sich als das schwächere erwiesen und dem stärkeren Ostvolk gehöre dann ausschliesslich die Zukunft. Was nach dem Kampf übrigbliebe, seien ohnehin nur die Minderwertigen; denn die Guten seien gefallen». IMT: ''Der Nürnberger Prozess gegen die Hauptkriegsverbrecher …'', fotomech. Nachdruck München 1989, Bd. 41 (=&nbsp;Dok-Bd. 17), S. 428 (Dok. Speer-24).</ref> Dagen etter, den [[19. mars]] [[1945]] beordret han ved det som er blitt betegnet som Nero-forordningen at Wehrmacht etter hvert som det ble drevet tilbake skulle ødelegge Det tyske rikes infrastruktur. Men rustningsminister Speer satte ikke noen av ordrene ut i livet. Ordren samsvarte med Hitlers tanker om «seier eller undergang». De østlige folk hadde vist seg å være de sterkere, og Hitler mente at det tyske folk ved sitt nederlag hadde forspilt sin eksistensberettigelse.

Dette var ingen flyveidé fra Hitlers side: Allerede [[27. november]] [[1941]] hadde han uttalt til den danske utenriksminister [[Laurids Scavenius|Scavenius]] og den kroatiske utenriksminister [[Mladen Lorković|Lorković]], da den sovjetiske motoffensiven ikke engang var påbegynt: «''Hvis det tyske folk ikke er sterkt og offervillig nok til å gi sitt blod for sin eksistens, skal det forgå og tilintetgjøres av en annen, sterkere makt. Jeg skal i så fall ikke felle en tåre for det tyske folk''» (Sitat fra Haffner: ''Notater om Hitler'').