Redigerer Årsaker til første verdenskrig (avsnitt)

==Spesielle hendelser==
===Wienerkongressen===
:''Hovedartikkel: [[Wienerkongressen]]''
Etter Napoleons endelige nederlag ved [[Slaget ved Waterloo|Waterloo]], ble [[Napoleonskrigene]] konkludert i [[Wienerkongressen|Wien i 1815]]. Kongressen ble organisert av de store seierherrene i Napoleonskrigene: Storbritannia, Preussen, Russland og Østerrike. Hovedfiguren ved kongressen var Østerrikes representant, [[Klemens von Metternich]]. Metternich ønsket å gjenopprette Europa slik det var før [[den franske revolusjon]]. Han hastet etter å danne en maktbalanse, der ingen europeiske nasjoner var mektigere enn andre. Resultatet ble en enighet der stormaktene skulle hjelpe hverandre med å holde de gamle aristokratene ved makten. Ved å forhindre at et monarki falt i nasjonalismens og liberalismens klør, kunne man forhindre at hele kontinentet gikk opp i flammer under en sosial revolusjon. Hvis dette noen gang skulle skje, ville det, ifølge Metternich, føre Europa nok en gang inn i en kontinental krig, som Napoleon og den franske nasjonalismen var et bevis på. Metternich så på nasjonalismen som en kraft kapabel til å rive opp multi-etniske nasjoner som Russland og det østerrikske riket.

===Den fransk-prøyssiske krig (1870-71)===
:''Hovedartikkel: [[Den fransk-prøyssiske krig]]''
Mange av de direkte årsakene til første verdenskrig kan bli sett som resultat eller konsekvenser av den [[fransk-prøyssiske krig]]. Denne krigen la grunnlaget for etableringen av et mektig og dynamisk [[Det tyske keiserrike|tysk rike]], som forårsaket det som er betraktet som en maktforflytning: den nye og blomstrende nasjonen hadde et industrielt og militært potensial til å true Europa, særlig de allerede etablerte europeiske stormaktene. Tysklands nasjonalisme, dets ressurser, økonomiske styrke og ambisjoner om å «finne en plass i solen», satte i gang koloniale og militære konflikter med andre nasjoner, spesielt det anglo-tyske marinekappløpet.

En fiendtlig atmosfære mellom Frankrike og Tyskland vokste frem etter de tyske innlemmelser av de tidligere franske områdene ved [[Alsace-Lorraine]]. Annekteringen forårsaket en omfattende følelse av krenkelse i Frankrike. Franskmennene ønsket hevn. De franske nasjonalistene ønsket ikke bare å hevne militære og territorielle tap, men også den franske avsettelsen som den suverent største militærmakten i Europa. Det franske nederlaget i krigen hadde ført til en politisk ustabilitet som kulminerte med opprettelsen av den [[tredje republikk]]. Bismarck var veldig klar over dette i sine senere år, og prøvde å forsone seg med Frankrike ved å fremme deres oversjøiske ekspedisjoner. Det hjalp lite, for den anti-tyske holdningen vedvarte. En fransk-tysk koloniavtale i 1884, som kom av en protest mot en anglo-portugisisk avtale i Vest-Afrika, viste seg å være kortvarig da den pro-imperialistiske regjeringen under [[Jules Ferry]] ble felt i [[1885]].

===Keiser Vilhelm IIs fremgang===
[[Fil:KaiserBill2.jpg|thumb|150px|Keiser [[Vilhelm II av Tyskland]]]]
Under ledelse av sin første kansler, [[Otto von Bismarck]], sikret Tyskland sin nye posisjon i Europa ved å inngå en allianse med Østerrike-Ungarn, og en diplomatisk avtale med Russland. Bismarck begynte å oppsøke flere allianser og fredsavtaler. Han inngikk fred med så godt som alle nasjoner i Europa, bortsett fra Frankrike. Han fryktet at en krig ville ødelegge den nyfødte nasjonen han hadde vært med å danne i 1860-årene. I keiser [[Vilhelm I av Tyskland|Vilhelm I]]s siste dager, ble fred i Europa opprettholdt ved hjelp av et stort system med fredsavtaler.

Keiser [[Vilhelm II av Tyskland|Vilhelm II]] var fast bestemt på å styre politikken selv, til tross for sine raske diplomatiske avgjørelser. Etter 1890-valget, der sentrum- og venstrepartiene hadde stor fremgang, og på grunn av hans uvilje mot å følge kansleren (Bismarck) som hadde ledet hans bestefar (Vilhelm I), la Vilhelm grunnlaget for Bismarcks avgang.

Mye av Bismarcks verk ble tilintetgjort i de påfølgende tiårene. Da Vilhelm mislyktes i å fornye avtalen med Russland, åpnet det veien for en fransk allianse med Russland i 1891-94. Verre skulle det bli da Vilhelm fra 1898 dannet en tysk marine som var i stand til å true Storbritannias århundregamle herredømme på havet. Det la grunnlaget for den anglo-franske ''[[Entente cordiale]]'' i 1904, og dens utvidelse til også å gjelde Russland i 1907: Dermed var [[Trippelententen]] dannet.

===Det anglo-tyske marinekappløpet===

Som nevnt ovenfor, ønsket Vilhelm II å danne en tysk marine kapabel til å utfordre dominansen til [[Royal Navy]]. En slik marine ville støtte opp under Tysklands høye koloniale og kommersielle ambisjoner, der målet var å true britenes hegemoni på dette feltet. Keiseren ga ansvaret over til sin sjøfartsminister og nære rådgiver, storadmiral [[Alfred von Tirpitz]].  
[[Fil:HMS Dreadnought 1906 H61017.jpg|thumb|250px|[[HMS «Dreadnought» (1906)|HMS «Dreadnought»]]]]
Motivert av Vilhelm II og sin egen entusiasme for en utvidet marine, satte Tirpitz i gang, mellom 1898 og 1912, byggingen av en flåte stor nok til å utfordre britene. Det tyske programmet var nok til å sette britene i beredskap og inngå den nevnte alliansen med Frankrike og Russland.

Under ledelse av admiral [[Jackie Fisher]], satte britene også i gang en massiv utbygging av sin marine for å holde stand mot tyskerne. Hjørnesteinen i den britiske opprustningen skulle bli det massive krigsskipet [[HMS «Dreadnought» (1906)|HMS «Dreadnought»]], som kom under produksjon første gang i 1906. Fra det året til 1914 kappes tyskerne og britene ved å bygge store antall krigsskip, ubåter, og andre fartøy og våpen. Ironisk nok var Tysklands skipsbygging en av grunnene til at de tapte krigen. Skipsbygging krever enorme ressurser, som kunne ha blitt brukt til hæren på land.

===Jernbanen Berlin-Bagdad ===
Like etter at [[Orientekspressen]] hadde transportert sine første passasjerer gjennom [[Balkan]] til [[Konstantinopel]] i [[1888]], fikk tyske bankmenn tillatelse fra [[Tyrkia|tyrkiske]] ledere til å lage en jernbane enda lengre inn i Tyrkia. Innen 1903 hadde andre europeiske nasjoner innsett at tyskerne planla å lage en jernbane som dannet en forbindelse mellom Tyskland og [[Persiabukten]]. Dette ville ha gitt Tyskland direkte adgang til de afrikanske koloniene, handel med [[India]] og olje fra [[Irak]]. Britene så med vaktsomme øyne på det nye drivstoffet, [[Råolje|olje]], som ville ha stor påvirkning på den tyske industrien og den stadig voksende tyske marinen (se Engdahl). [[Suezkanalen]] og den britiske kontrollen på havet, kunne unngås ved hjelp av jernbanen, og den tyske makten ville true [[Trippelententen]]. De fryktet at den bagdadske jernbanen ville få Tyskland til å dominere på den politiske og økonomiske arenaen i Europa (se Jastrow og Huffstickler).