Redigerer Zeeman-effekt (avsnitt)

===Egenskaper===
[[Fil:Pieter Zeeman 1902.jpg|thumb|[[Pieter Zeeman]] i 1902 da han mottok [[Nobelprisen i fysikk]].]]
Fra denne modellen til Lorentz følger det derfor at man i allminnelighet skal se tre spektrallinjer i  Zeeman-effekten. Den ene linjen har den opprinnelige frekvensen  ''&omega;''<sub>0</sub>&thinsp; og vil være «lineært polarisert» da den er skapt av en oscillasjon langs ''z''-aksen. De to andre linjene har frekvenser som ligger like over og under denne  i en avstand gitt ved Larmor-frekvensen  ''&omega;<sub>L</sub>''.  Avhengig av hvordan lyset fra atomet blir observert relativt til retningen til ''B''-feltet, vil disse to linjene vanligvis være «elliptisk polarisert». Men analyseres lyset langs feltretningen, vil det være «sirkulært polarisert». I denne retningen vil det ikke sendes noe lys fra svingningene i ''z''-retning slik at bare disse to linjene kan observeres.<ref name = Kox/>

Ved bruk av kraftigere magnetfelt kunne Zeeman noen få uker senere påvise at lyset fra de bredere D-linjene i natrium ble polarisert på denne måten. Han anså dermed teorien til Lorentz som bekreftet.<ref>P. Zeeman, [http://www.nature.com/physics/looking-back/zeeman/index.html ''The Effect of Magnetisation on the Nature of Light Emitted by a Substance''], Nature '''55''', 346 (1897).</ref>  I samme publikasjon oppgir han også verdien han hadde funnet for forholdet ''e''/''m''. Siden størrelsen av [[elementærladning]]en ''e'' var godt kjent fra [[elektrolyse]], kunne den ha blitt brukt til å bestemme massen ''m'' til partikkelen som utførte oscillasjonene i atomet. Han ville da ha funnet ut at den var mye mindre enn massen til et typisk [[ion]]. På den måten hadde Zeeman og Lorentz vært de aller første til å oppdage [[elektron]]et.

Året etter observerte Zeeman at en spektrallinje i [[kadmium]] ble splittet i tre separate linjer akkurat som Lorentz hadde forutsagt. Denne observasjonen gjorde det også mulig å bestemme fortegnet til ladningen ''e'' som ble funnet å være negativ. Dette skjedde samme år som [[J. J. Thomson]] påviste frie elektroner i [[katodestråle|katodestråling]].<ref name = Pais/>

Etter at oppdagelsen til Zeeman var blitt kjent i 1897, ble det utført lignende målinger i mange andre laboratorier. Det ble snart klart at oppsplittingen av spektrallinjer i allminnelighet var mer komplisert enn hva som kunne forklares med teorien til Lorentz. Med bedre spektral oppløsning viste D<sub>1</sub>-linjen fra natrium å inneholde fire komponenter, mens den nærliggende D<sub>2</sub>-linjen ble splittet opp i seks linjer. Snart ble slike observasjoner omtalt som eksempel på '''anomal Zeeman-effekt'''. Utforskningen av denne kom til å bli av stor interesse i årene som fulgte.