Redigerer Yes (avsnitt)

=== 1968&ndash;1970: ''Yes'' og ''Time and a Word'' ===
 
[[Fil:Bill-bruford.jpg|thumb|Bill Bruford]]
[[Fil:SteveHowe.jpg|thumb|Steve Howe]]
Chris Squire og Peter Banks spilte sammen i [[psykedelisk rock]]-bandet The Syn som hadde moderat suksess i [[1967]], men etter en stund sluttet begge i bandet for å starte et nytt band sammen med vokalisten Jon Anderson. Det nye bandet het Mabel Greer's Toyshop, og hadde som målsetting å videreutvikle det The Syn hadde gjort. På trommer fikk de med seg [[Bill Bruford]], som ble med etter å ha svart på en annonse i musikkavisen Melody Maker, samt Clive Bailey på keyboard. Sommeren 1968 sluttet Bailey i bandet og [[studiomusiker]]en [[Tony Kaye (musiker)|Tony Kaye]] ble hentet inn for å erstatte ham. Etter kort tid ønsket de å endre navnet på bandet. Banks kom med forslaget ''Yes'' fordi han syntes det var «kort, presist og positivt» og at det ville se bra ut på plakater, noe resten av bandet var enig i.
 
Den [[4. august]] 1968 spilte Jon Anderson ([[vokal]]), Chris Squire ([[bassgitar|bass]]), Peter Banks ([[gitar]]), Bill Bruford ([[trommer]]) og Tony Kaye ([[keyboard]]) for første gang konsert som Yes. Denne besetningen ga ut debutalbumet ''[[Yes (album)|Yes]]'' i [[1969]] som besto av to coverlåter («Every Little Thing» av [[The Beatles]] og «I See You» av [[The Byrds]]) samt et par omarbeidede Mabel Greer's Toyshop-låter som var skrevet sammen med Clive Bailey, og resten var nyskrevet materiale. [[Debutalbum]]et kan beskrives som god [[popmusikk|pop]], men bandets ønske var at de skulle eksperimentere mere med musikken.

Oppfølgeren ''[[Time and a Word]]'' i [[1970]] ble derfor spilt inn sammen med et klassisk orkester, og var den spede begynnelsen til den symfoniske stilen bandet snart skulle bli kjent for. Det er to coverlåter på dette albumet også, nemlig «No Opportunity Necessary, No Experience Needed» av [[Richie Havens]] og «Everydays» av [[Stephen Stills]].  Anderson hadde samarbeidet litt med en tidligere bandkollega fra bandet The Warriors, David Foster, og sammen skrev de «Sweet Dreams» og tittelkuttet «Time and a Word», som begge regnes som Yes-klassikere. Anderson viste også fram sin «kosmiske hjerne» på låta «Astral Traveller», en låt som var en pekepinn på hva som skulle komme senere, både med det tekstmessige og med det komplekse lydbildet der bruk av kontrapunkt og synkoperte rytmer var fremtredende.
 
Peter Banks var sterkt kritisk til bruken av et symfonisk orkester, og mente bandet burde ta en retning i mere rendyrket rock. Det var enighet innad i bandet at noe måtte gjøres, og at de manglet en egen klart definert «sound». Men nå ble store deler av kritikken lagt på gitarist Banks, som hadde [[Pete Townshend]] fra [[The Who]] som sitt store forbilde. Banks hadde massevis med [[rock]]e[[riff]], men var ikke den [[virtuos]]en på gitaren som resten av bandet mente de trengte for å ta steget videre musikalsk. Jon Anderson (med tilnavnet «[[Napoleon]]»)<ref>[http://www.guardian.co.uk/music/2003/jul/30/artsfeatures.popandrock Intervju med Anderson på guardian.co.uk]</ref> og Chris Squire sparket ut Peter Banks<ref>[http://nfte.org/archives.aspx#I113 Notes from the Edge, intervju med Banks 25. august 1994]</ref> før ''Time and a Word'' ble utgitt, og erstattet ham med den 23 år gamle gitaristen [[Steve Howe]].

Howe kom fra bandet [[Tomorrow (band)|Tomorrow]], som hadde en hit med låta «My White Bicycle» i 1968. Howe var den teknisk gode gitaristen bandet ønsket.  I tillegg spilte Howe på alle slags strengeinstrumenter og kunne dermed tilføre bandet mange nye lydbilder og stemninger. Howe er avbildet på coveret til ''Time and a Word'', men det er Peter Banks som spiller på albumet. Begge de to første albumene solgte for dårlig ifølge plateselskapet [[Atlantic Records]], og de ga bandet beskjed om at platekontrakten ville bli avsluttet hvis ikke det tredje albumet solgte betydelig bedre.

[[Lydtekniker]] på ''Time and a Word'' var [[Eddy Offord]], og utover på [[1970-tallet]] skulle han få mye av æren for det spesielle lydbildet til Yes. Som [[plateprodusent|med-produsent]] og lydtekniker på de neste fem [[studioalbum]]ene og ett [[konsertalbum]], klarte han å formidle den intrikate og komplekse musikken på en utsøkt måte. Han var også lydtekniker på Yes-konsertene. Offord var en oppfinnsom lydtekniker og hjalp bandet med å skape stemningsfulle lydbilder og med å finne de riktige lydeffektene. Men hans viktigste oppgave var kanskje å holde Anderson og Squire i tømmene, slik at de ikke ble for egenrådige.<ref>[http://nfte.org/archives.aspx#EO234 Intervju med Offord i Notes from the Edge]</ref>