Redigerer Wishbone Ash (avsnitt)

=== 1969&ndash;1973 ===
{| class="toccolours"  border=1 cellpadding=2 cellspacing=0 style="float: right; width: 330px; margin: 0 0 1em 1em; border-collapse: collapse; border: 1px solid #E2E2E2;"
|+ '''Besetning:'''
|-
! bgcolor=lightgrey | 1969&ndash;1973
| 
* [[Martin Turner]] &ndash; vokal, bassgitar
* [[Andy Powell]] &ndash; gitar, vokal
* [[Ted Turner (musiker)|Ted Turner]] &ndash; gitar, vokal
* [[Steve Upton]] &ndash; trommer
|}
Wishbone Ash ble grunnlagt i 1969 av bassist [[Martin Turner]] og trommeslager [[Steve Upton]]. Etter en intensiv jakt etter en gitarist, hadde bandet igjen kandidater i [[Andy Powell]] og [[Ted Turner (musiker)|Ted Turner]]. Powell foreslo at bandet burde prøve begge gitaristene for å teste hvordan det ville høres ut. Dette skulle senere komme til å bli bandets varemerke og Powell ble en pioner for en ny, unik teknikk i rocken kalt «doble gitarharmonier». Omtrent på samme tid i [[USA]] anvendte [[Dickie Betts]] og [[Duane Allman]] den samme teknikken i [[The Allman Brothers Band]], som ble grunnlagt i [[Macon]], [[Georgia (USA)|Georgia]]. Til tross for at begge disse bandene hadde markante røtter i [[blues]], var lydbildet til Wishbone Ash influert av sterke elementer fra [[folkrock]], [[progressiv rock]], og [[klassisk musikk]].

Tidlig i [[1970]], da bandet var oppvarmingsband for rockelegendene Deep Purple, da på vei til å bli en av verdens mest populære band, gikk en modig Andy Powell opp på scenen til Deep Purples gitarist [[Ritchie Blackmore]] som alene foretok en [[lydsjekk]]. Powell plugget inn gitaren sin og spilte sammen med ham. Etter dette kontaktet Blackmore den legendariske [[plateprodusent]]en [[Derek Lawrence]] og hjalp dem å sikre platekontrakt med [[Decca Records|Decca]]/[[MCA Records]].

Bandets første utgivelse i 1970, ''Wishbone Ash'', var en stor suksess. Publikum og kritikerne hyllet albumet som inneholdt et uslipt lydbilde med elementer fra blues og [[rock]], samt omfattende doble gitarsoloer som viste bandets imponerende musikalske ferdigheter. Den nesten tretten minutter lange låten «Phoenix» avsluttet albumet og er av mange betraktet som den definitive Wishbone Ash-melodien. Gruppen viste også tidlige tegn på [[heavy metal]] med de karakteristiske riffene på «Queen of Torture» og «Lady Whiskey».

Et år senere utga bandet albumet ''[[Pilgrimage (album)|Pilgrimage]]''. Tilbakemeldingene var av variert karakter, og det var et stort press mot bandet for å overgå deres debututgivelse. Til tross for dette var Pilgrimage en sterk prestasjon og er et av bandets bedre studioinnspillinger. Imidlertid er flesteparten av låtene på albumet instrumentale.

Gruppen solgte til gull i [[1972]] med albumet ''[[Argus (album)|Argus]]'' og ble samtidig kåret til årets beste rockealbum av leserne til musikkmagasinet ''Sounds''. Utgivelsen inneholder episke kjenningsmelodier, god vokalharmoni, instrumental presisjon og noen av de beste låtene til Wishbone Ash. Innflytelsen av utgivelsen var enorm og hadde en blanding av folk-rock, progrock og klassisk musikk som hjalp bandet fremover mot stjernestatus. Bandet ble etter denne utgivelsen et av verdens mest populære rockeband og fikk positiv kritikk for sine liveforestillinger.

Fra nå av var bandet øverst på listene blant band på større arrangementer og begynte å få stor innflytelse i USA. Men, et feilsteg som Wishbone Ash kom til å repetere igjen og igjen var å utgi middelmådige etterkommere som bremset veien til toppen. Og det var dette gruppen gjorde etter utgivelsen av ''Argus''. ''[[Wishbone Four]]'' var bandets første utgivelse uten produsenten Derek Lawrence siden bandet bestemte seg for å egenprodusere album uten innblanding. Denne utgivelsen var innholdmessig ikke i nærheten av ''Argus'' og et av bandets varemerke, «doble gitarharmonier», var ikke tilstede. Til tross for dette har utgivelsen noen klassiske ballader, inkludert «Ballad of the Beacon» og den undervurderte stilmessige låten «Doctor».