Redigerer Willibrord av Utrecht (avsnitt)

==Misjon==

Egbert var oppsatt på å misjonere i Nord-Tyskland, men ble i en visjon advart mot dette. Wigbert reiste, men kom i [[689]] tilbake etter to fruktesløse år. Willibrord var da 31 år gammel, og hadde blitt [[ordinasjon|presteviet]] av Egbert i [[688]]. Han ønsket å ta på seg det farlige oppdraget. 

I [[690]] vendte han hjem til England og fikk tillatelse til å reise til kontinentet. Samme år dro han videre med elleve engelske munker, blant dem [[Suitbert|Swithbert av Northumbria]], [[Ewald den lyse]] og [[Ewald den mørke]]. De steg iland ved [[Rhinen]]s utløp, og dro så til [[Utrecht]]. Der fikk de audiens ved hoffet til [[Pipin av Herstal|Pipin II av Herstal]], [[Karl Martell]]s far. Han støttet dem, og oppfordret dem til å preke i nedre [[Friesland]], mellom [[Meuse]] og havet. 

Etter at misjonen var etablert reiste Willibrord til [[Roma]] for å få støtte fra [[pave Sergius I]]. Han ble bispeviet av pave Sergius, og fikk med seg [[relikvie]]r, som var nødvendige for å kunne opprette permanente [[alter]]e i kirker som ble bygget. 

Mens Willibrord var i Roma hadde Swithbert blitt bispeviet. I [[693]] hadde Wilfrid nemlig ordinert ham som misjonsbiskop under et opphold i England. Det kan se ut til at Pipin ikke satte pris på dette, for Swithbert flyttet raskt lenger opp langs Rhinen, mens Willibrord fortsatte i Friesland. I [[695]] dro han igjen til Roma, med et brev fra Pipin som anbefalte at han ble bispeviet. [[21. november]] [[695]] ble han konsekrert som erkebiskop for friserne, og Sergius overrakk [[pallium|palliet]] til ham. Fordi den nærmeste minnedagen var den [[23. november]], for pave [[Klemens I]], fikk han navnet Klemens i tillegg til sitt dåpsnavn. 

Etter bare to uker i Roma reiste han tilbake, med mandat til å organisere kirken i Friesland. Han brukte [[Canterbury erkebispedømme]] som modell, og opprettet [[suffragan]]seter i utkanten. Av Pipin fikk han festningen [[Wiltaberg]], senere Utrecht, som sete. 

Resultatene av misjonen var gode i områder som ble styrt av [[frankerne]]. Men ellers var det vanskeligere, og han var hele tiden avhengig av beskyttelse fra verdslige herskere. Han reiste mye rundt og prekte, bygde kirker og innsatte prester og munker. Han konsekrerte også flere biskoper til nye seter. 

I [[698]] fikk han jord av [[Irmina av Öhren]], som var gift med [[Hugobert av Pfalz]]. Hun var også Pipins svigermor, og ble senere [[abbedisse]]. Willibrord grunnla klosteret [[Echternach]] i dagens [[Luxembourg]], og ledet det selv som [[abbed]] en periode. 

Han reiste også til [[Danmark]], hvor han var den første misjonær. Han kjøpte fri tretti slavegutter der, og etter å ha kristnet dem tok han dem med seg, men dette førte ikke til noe ytterligere arbeid i Danmark. Under hjemfarten fra Danmark førte dårlig vær til at han måtte gå iland på [[Helgoland]]. Danskene og friserne regnet dette som et hellig sted, og det var [[tabu]] å drepe noe levende vesene, spise noe som vokste der eller hente opp vann fra en brønn uten at det skjedde i fullstendig stillhet. Willibrord ville demonstrere at dette var [[overtro]], og drepte noen kyr, [[dåp|døpte]] tre personer ved en kilde og snakket svært høyt mens han gjorde dette. Ingenting skjedde, og de som så på var usikre på hvorfor guden ikke inngrep. Men den frisiske herskeren [[Radbod av Friesland|Radbod]] tok affære, og ofret en av Willibrords ledsagere for å blidgjøre guden. 

På [[Walcheren]] gikk ting roligere for seg, og Willibrord konverterte mange. Han ødela også et gudebilde, og da den hedenske presten forsøkte å drepe ham klarte han å komme seg unna, tilbake til Utrecht. Det at han skapp unna gudenes vrede ble lagt merke til, og mange følte at dette gjorde hans budskap mer troverdig. 

I [[714]] døde Pipin II, og året etter drev Radbod Willibrord ut av Utrecht. Mange kirker ble ødelagt, og prester ble drept. Alt var ikke galt dette året; Karl Martell fikk sønnen [[Pipin den yngre]], som ble døpt av Willibrord. Den yngre Pipin ble senere frankernes konge, og var far til [[Karl den store]]. Willibrord virket de neste årene i [[Franken]] og [[Thüringen]]. Radbod ble drept i [[719]], og Willibrord kunne vende tilbake. Den østlige delen av landet lå nå åpent for ham. 

Bonifatius var en sterk støttespiller for Willibrord, men etter tre år sammen dro han til [[Tyskland]]. De to skapte en spesiell institusjon, [[korbiskop]]er (''chorepiscopii''), omvandrende biskoper som dro fra sted til sted for å hjelpe misjonærer. 

Sine siste år tilbrakte Willibrord i Echternach. Han døde der [[7. november]] [[739]], hele 81 år gammel. Han ble straks etter sin død æret som [[helgen]].