Redigerer William Wallace (avsnitt)

=== Skottland på Wallaces tid ===
Ved tiden for Wallaces fødsel hadde kong [[Alexander III av Skottland|Alexander III]] regjert i over tyve år. Hans styre hadde vært en periode av fred og økonomisk stabilitet. Han hadde med suksess forsvart landet mot engelsk krav om overkongedømme. I 1286 døde kong Alexander etter et fall fra hesten sin, og etterlot seg ingen arvinger. De skotske lordene erklærte Alexanders fire år gamle datterdatter [[Margrete av Skottland|Margaret]], gjerne kalt «Jomfruen fra Norge», for dronning. På grunn av at hun bare var et barn ble det dannet en interimsregjering til å administrere Skottland inntil hun var blitt voksen.

Kong [[Edvard I av England]] utnyttet sjansen som den skotske ustabiliteten innbød til og fikk forhandlet fram [[Birgham-traktaten]] mellom England, Skottland og [[Norge]] hvor hans unge sønn Edvard ble forlovet med barnet Margaret av Norge. Traktaten lovte også den skotske adelstanden at Skottland skulle beholde sin status som en selvstendig nasjon. Men Margaret ble syk og døde i en alder av syv i 1290 på reisen fra Norge og til Skottland. Den unge piken ble et politisk offer i stormaktspillet mellom de tre Nordsjønasjonene Norge, Skottland og England. Øyeblikkelig trådte et antall skotske utfordrerer fram og krevde den skotske tronen.

For å unngå borgerkrig henvendte skottene seg til Edvard I av England og ba ham være en upartisk dommer til valget av ny konge. Den engelske kongen kom, men tvang skottene til å akseptere ham som overkonge som skulle avgjøre tvister i en vasselstat. Deretter valgte han [[John Balliol]] til skottenes neste konge og krevde deretter at denne skulle sverge troskap til ham. I mars 1296 fornyet Balliol sin troskapshetsed til kong Edvard, og på slutten av måneden stormet Edvards hær [[Berwick-upon-Tweed]], blodslaktet den daværende skotske byen og drepte bortimot alle beboerne, selv de som søkte beskyttelse i kirkene.

I [[Slaget ved Dunbar (1296)|slaget ved Dunbar]] i Lothain i april 1296 gikk den engelske kongen av med seieren, i juli tvang han John Balliol til å abdisere ved slottet [[Kincardine Castle|Kincardine]]. Edvard dro personlig til Berwick i august for formelt å kreve troskap fra rundt 2&nbsp;000 skotske adlige (se [[Ragman-rullene]]). Skottland var da i praksis okkupert av England med engelske soldater på alle festninger.

Skottlands befolkning var ikke stor på slutten av 1200-tallet, kanskje opptil 500&nbsp;000 innbyggere. Hovedandelen var gæliske, spesielt nord for [[Forth]] og [[Clyde]], og sørvest. På [[Hebridene]] og de mest vestlige øyene, i [[Caithness]] og i [[Sutherland]] var de nordmenn av avstamming. I [[Lothian]] var de anglosaksere. Langs østkysten, i byene som [[Inverness]], [[Elgin]], [[Aberdeen]], [[Perth, Skottland|Perth]], [[Montrose]], [[Dundee]], og [[Edinburgh]] var det kolonier av utenlandske handelsmenn og deres familier. De kom fra [[Tyskland|tyske]] hansabyer, nordmenn fra kongeriket Norge, [[Frankrike|franskmenn]] og [[Nederland|nederlendere]]. Aberdeen var bortimot en flamsk enklave.

Skottland var ikke et sivilisert land i moderne forstand og slett ikke lett for England å okkupere. Skottland var dekket av store, mørke og nesten ugjennomtrengelige furuskoger hvor [[ulv]]er og [[Bjørnefamilien|bjørner]] var en del av landskapet. Fjell med vann, lyng og myrer dekket mye av landet. Med unntaket av kongens egen hovedveg, ''via regis'', var det få kjørbare veger som kunne frakte vogner med hjul, unntatt i sommermånedene. Transport foregikk stort sett via sjøvegen eller på hesteryggen. Det var få bruer og langt mellom dem. England kunne bare føre effektiv krig om sommeren mens det skotske landskapet var som skapt for desperate menn med behov for å finne tilfluktsteder.