Redigerer William McKinley (avsnitt)

== Militærtjeneste under borgerkrigen ==
{{se også|Den østlige krigsskueplassen i den amerikanske borgerkrigen}}

Da [[sørstatene]] brøt med unionen og utløste den amerikanske borgerkrigen, meldte tusener av menn fra Ohio seg til militærtjeneste. Blant dem var McKinley og fetteren William McKinley Osbourne, som vervet seg i juli 1861.<ref>[[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 20–21 og [[#Armstrong|Armstrong (2000)]], s. 1–4.</ref> De ble tilsluttet Ohios 23. infanteriregiment, ledet av oberst [[William Rosecrans]], og de ble sendt på opptrening ved [[Columbus (Ohio)|Columbus]]. McKinley tilpasset seg raskt soldatlivet, og skrev en serie brev til avisen hjemme, hvor han hyllet militæret og unionens sak.<ref>[[#Armstrong|Armstrong (2000)]], s. 8–11.</ref> Han lot seg inspirere av lederstilen til major [[Rutherford B. Hayes]]. Det utviklet seg til et vennskap som varte livet ut.<ref>[[#Armstrong|Armstrong (2000)]], s. 12–14.</ref>

Etter en måneds trening ble Ohios 23. infanteriregiment, nå ledet av oberst [[Eliakim P. Scammon]], sendt til det vestlige [[Virginia]] (i dagens [[Vest-Virginia]]) i juli 1861.<ref>[[#Hoogenboom|Hoogenboom (1995)]], s. 120–121 og [[#Armstrong|Armstrong (2000)]], s. 14.</ref> De kom første gang i trefninger i september, da de drev tilbake sørstatstropper ved Carnifex Ferry. Tre dager etter trefningen ble McKinley underordnet brigadens materialforvalter.<ref>[[#Hoogenboom|Hoogenboom (1995)]], s. 125–126 og [[#Armstrong|Armstrong (2000)]], s. 18–23.</ref> I november slo regimentet leir for vinteren ved [[Fayetteville (Vest-Virginia)|Fayetteville]].<ref>[[#Hoogenboom|Hoogenboom (1995)]], s. 128–130 og [[#Armstrong|Armstrong (2000)]], s. 24–25.</ref> Den vinteren vikarierte McKinley for en sersjant som var syk, og i april 1862 ble han forfremmet til samme rang.<ref>[[#Armstrong|Armstrong (2000)]], s. 25–29 og [[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 21.</ref> Om våren fortsatte regimentet og brigaden, nå ledet av henholdsvis Hayes og Scammon, fremrykningen og utkjempet noen mindre trefninger.<ref>[[#Hoogenboom|Hoogenboom (1995)]], s. 136–141 og [[#Armstrong|Armstrong (2000)]], s. 30–33.</ref>

I september 1862 skulle McKinleys regiment komme som forsterkninger til [[Army of Virginia|Virginia-hæren]] i [[det andre slaget ved Bull Run]]. Regimentet rakk ikke frem til slaget i tide, men rykket nordover sammen med [[Army of the Potomac|Potomac-hæren]] for å avskjære [[Army of Northern Virginia|Nord-Virginia-hæren]]s fremrykning i [[Maryland]].<ref>[[#Hoogenboom|Hoogenboom (1995)]], s. 141–143 og [[#Armstrong|Armstrong (2000)]], s. 33–36.</ref> McKinleys regiment ble det første til å komme i trefninger med sørstatstroppene i [[slaget ved South Mountain]].<ref>[[#Hoogenboom|Hoogenboom (1995)]], s. 146–148 og [[#Armstrong|Armstrong (2000)]], s. 36–38.</ref> Etter store tap trakk unionshæren seg tilbake og fortsatte til [[slaget ved Antietam]], et av borgerkrigens blodigste.<ref name="Armstrong 38-41">[[#Armstrong|Armstrong (2000)]], s. 38–41 og [[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 21.</ref> McKinley ble selv utsatt for kraftig beskytning da han førte rasjoner frem til frontlinjen.{{Efn|Etter at han ble valgt til president i 1896, arbeidet noen av McKinleys soldatkamerater for å tildele ham [[Medal of Honor]] for denne innsatsen. Generalløytnant Nelson A. Miles var innstilt på å etterkomme dette ønsket, men McKinley avslo.<ref name="Armstrong 38-41" />}} Regimentet led igjen store tap, men Potomac-hæren vant, og sørstatstroppene trakk seg tilbake til Virginia.<ref name="Armstrong 38-41" /> McKinleys regiment skiltes fra Potomac-hæren og returnerte til det vestlige Virginia.<ref>[[#Armstrong|Armstrong (2000)]], s. 43–44.</ref>

=== Shenandoah Valley og forfremmelse ===
[[Fil:McKinleyBrady 1865.png|thumb|upright|McKinley i 1865, like etter borgerkrigen. {{Byline|Matthew Brady}}]]

Mens regimentet slo leir for vinteren ved [[Charleston (Vest-Virginia)|Charleston]], dro McKinley til Ohio for å rekruttere nye soldater. Da han ankom Columbus, ble han forfremmet til sekondløytnant av guvernør [[David Tod]] som en anerkjennelse for innsatsen ved Antietam.<ref>[[#Armstrong|Armstrong (2000)]], s. 44–45.</ref> McKinleys regiment var for det meste forskånet for krigshandlinger frem til [[slaget ved Buffington Island]] i juli 1863.<ref>[[#Hoogenboom|Hoogenboom (1995)]], s. 157–158 og [[#Armstrong|Armstrong (2000)]], s. 47–55.</ref> Tidlig i 1864 ble hærordningen revidert, og McKinleys regiment overflyttet til [[Army of West Virginia|Vest-Virginia-hæren]]. De gikk inn i det sørvestlige Virginia for å ødelegge fiendens salt- og blygruver. I mai drev de sørstatstroppene tilbake fra [[slaget ved Cloyd's Mountain|Cloyd's Mountain]], et slag som ifølge McKinley var «det mest desperate bevitnet under krigen».<ref>[[#Hoogenboom|Hoogenboom (1995)]], s. 162–164 og [[#Armstrong|Armstrong (2000)]], s. 63–65.</ref>

McKinleys regiment forflyttet seg til Shenandoah Valley og ble overflyttet til [[Union Army of the Shenandoah|Shenandoah-hæren]], som inntok [[Lexington (Virginia)|Lexington]] i juni 1864. De gikk sørover mot [[Lynchburg (Virginia)|Lynchburg]] og rev opp jernbanespor under fremrykningen. De fant imidlertid overmakten i Lynchburg for stor, og returnerte til Vest-Virginia.<ref>[[#Hoogenboom|Hoogenboom (1995)]], s. 166–168 og [[#Armstrong|Armstrong (2000)]], s. 66–69.</ref> Før de rakk å gjøre et nytt forsøk, måtte de nordover for å stanse [[Jubal Anderson Early]]s tropper i Maryland.<ref>[[#Armstrong|Armstrong (2000)]], s. 70–71.</ref> Early overrasket dem ved [[det andre slaget ved Kernstown|Kernstown]] i juli, hvor McKinley ble utsatt for tung skyts, og unionshæren måtte gjøre retrett.<ref>[[#Hoogenboom|Hoogenboom (1995)]], s. 168–169 og [[#Armstrong|Armstrong (2000)]], s. 72–73.</ref> McKinley ble forfremmet til kaptein og underordnet general [[George Crook]].<ref>[[#Hoogenboom|Hoogenboom (1995)]], s. 170–171 og [[#Armstrong|Armstrong (2000)]], s. 75–77.</ref> I august avverget de sørstatshærens angrep på [[slaget ved Berryville|Berryville]], hvor McKinleys hest ble skutt under ham, og fortsatte til [[det tredje slaget ved Winchester|Opequon Creek]], hvor de brøt fiendens forsyningslinjer.<ref>[[#Hoogenboom|Hoogenboom (1995)]], s. 172–173 og [[#Armstrong|Armstrong (2000)]], s. 80–82.</ref> De seiret på nytt ved [[slaget ved Fisher's Hill|Fisher's Hill]] senere i september, og kom i kamp ved [[slaget ved Cedar Creek|Cedar Creek]] i oktober. Unionshæren fikk et tilbakeslag, men McKinley bidro til å samle troppene og vinne slaget.<ref name="Armstrong 84">[[#Armstrong|Armstrong (2000)]], s. 84–91.</ref>

I november stemte McKinley for første gang ved et [[presidentvalget i USA 1864|presidentvalg]], idet han stemte på den sittende republikaneren [[Abraham Lincoln]]. Deretter slo hæren leir for vinteren ved Kernstown.<ref name="Armstrong 84" /> I februar 1865 ble Crook bortført av sørstatstropper. Dette skjedde under forberedelsene av våroffensiven, og etter en del omorganiseringer ble McKinley adjutant for brigadegeneral [[Samuel S. Carroll]].<ref>[[#Armstrong|Armstrong (2000)]], s. 95–96 og 98–99.</ref> General [[Robert E. Lee]]s kapitulasjon til general [[Ulysses S. Grant]] avsluttet krigen noen dager senere. Rett før krigens slutt ble McKinley forfremmet til major. McKinley og Carroll ble overført til [[Winfield Scott Hancock]]s veterankorps i Washington, D.C. I juli 1865 ble veterankorpset fritatt fra tjeneste. Carroll og Hancock oppfordret McKinley til å søke seg til offiserskorpset i fredstid, men han avslo og reiste hjem til Ohio måneden etter.<ref>[[#Armstrong|Armstrong (2000)]], s. 99–105.</ref>