Redigerer Wilhelm Mohnke (avsnitt)

=== Berlins fall ===
20. april 1945 rykket Mohnke inn i Hitlers rikskanselli i Berlin med sin kampgruppe på nesten tusen SS-menn,<ref>Bahnsen, Uwe: ''Førerbunkeren'' (s. 33), Aschehoug, 1976, ISBN 8203084923</ref> nå som kommandant i rikskanselliet og direkte underlagt Hitler. I mai 1933 var han den første, og i april 1945 den siste vakthavende i rikskanselliet<ref>Bahnsen, Uwe: ''Førerbunkeren'' (s. 72-74)</ref> som nå var som et glimt av [[helvete]]. [[Ventilasjon]]sanlegget blåste ikke lenger frisk luft inn i [[tilfluktsrom]] og [[bunkers]], men brannrøyk og ruinstøv fra gatekampene utenfor, forverret av stanken fra de tilstoppede [[toalett]]ene. Det svake lyset blafret og slo seg av og på. Mohnkes menn - presset sammen med sivilbefolkning som søkte skjul for ildgivningen - satt, stod og lå som i et [[slaveskip]], og falt i søvn stående, straks de fikk avløsning.<ref>Bahnsen, Uwe: ''Førerbunkeren'' (s. 87)</ref> Russerne brøt igjennom til [[Potsdamer Platz]], 3-400 meter fra [[førerbunkeren]], og Hitler spurte: «''Mohnke, hvor lenge kan De holde stand?''» Svaret var: «''24 timer, ikke lenger.''»<ref>Bahnsen, Uwe: ''Førerbunkeren'' (s. 100)</ref> Hitler tok da livet av seg rundt midnatt 30. april 1945, mens russerne nærmet seg. Om ettermiddagen 1. mai 1945 avga Mohnke rapport til [[Joseph Goebbels]] og [[Martin Bormann]] om sitt forestående utbrudd for å ta seg nordover til britisk sone. Bormann ble grov i anledning av at kabelen til russernes frontkommando var brutt, og Mohnke hadde små sjanser for å få den reparert under sluttkampene som pågikk like utenfor.<ref>Bahnsen, Uwe: ''Førerbunkeren'' (s. 126)</ref> Han mislyktes også i sitt forsøk på å redde [[Goebbelsbarna|Goebbels' seks barn]] som foreldrene ønsket å ta med seg i døden. Mohnke ville forsøke å få dem ut av Berlin på en av de få panservognene som fortsatt var tilgjengelige; men Goebbels avslo og sa at russerne ville få tak i barna uansett og sende dem i en partiskole, så de en dag kanskje kom til å agitere mot Tyskland og fordømme foreldrene sine.<ref>Bahnsen, Uwe: ''Førerbunkeren'' (s. 132)</ref>

Mohnke fikk avtalt med [[Helmuth Weidling|general Weidling]] at Weidling utsatte kapitulasjonen til 2. mai, slik at de innesperrede i rikskanselliet fikk natten til 2. mai på seg til å bryte ut. Kl 23 1. mai begynte de ti gruppene, med 20-30 minutters mellomrom, å krysse [[Wilhelmplatz]], ta seg ned i Kaiserhof undergrunnsstasjon og deretter gå østover til [[Stadtmitte undergrunnsstasjon]], under [[Friedrichstrasse]], gjennom ''[[U-Bahn]]''-tunnelen under elven [[Spree]] til Wedding. På Stettiner jernbanestasjon ville de forhåpentlig være utenfor den russiske ringen og kunne ta seg videre nordover til [[Schwerin]] og [[Karl Dönitz|admiral Dönitz]] i [[Plön]]. Mohnke hadde med seg [[Nazi-Tyskland]]s siste statsdokumenter, med kopi av Hitlers testamenter, pakket i vanntett stoff sammen med [[juvel]]er fra krigsdekorasjonen «det gylne ekeløv med sverd og [[briljant]]er». Med voksduk ytterst la han pakken inn på brystet, og avtalte med oberstløytnant Klingemeier at denne skulle overta pakken om Mohnke omkom.<ref>Bahnsen, Uwe: ''Førerbunkeren'' (s. 146-47)</ref>