Redigerer Wehrmacht (avsnitt)

== Ordrer og instrukser ==
[[Fil:German surrender of Akershus Fortress.jpg|miniatyr|Den tyske majoren [[Josef Nichterlein]] og hans assistent [[hauptmann]] Hamel, som representerte Wehrmacht, den tyske okkupasjonsmaktens militærvesen, overgir [[Akershus festning]] til [[den norske hjemmefronten]]s representant [[Terje Rollem]] i mai 1945.]]
«I fremtiden er hardhet mildt i øst,» (Im Osten is Härte mild für die Zukunft) uttalte Hitler til OKW.<ref>Peter Longerich: Hitler, Biographie, Siedler verlag 2015, ISBN 3827500605. </ref>{{Trenger referanse}} 13. mai 1941 kom ''lov om utøvelse av domsmyndighet i krig'' som opplyste at «for handlinger som begås mot fiendtlige sivilpersoner av medlemmer av Wehrmacht, består intet påbud om strafferettslig forfølgelse, heller ikke når handingen samtidig er en militær forbrytelse eller forseelse.» Dette gav i realiteten grønt lys for alle typer overgrep mot sivilbefolkning.

General [[Walther von Brauchitsch]] innså at dette ville undergrave Wehrmacht-soldatenes moral fullstendig. Da en [[krigsrett]] dømte major Salah til døden fordi han hadde drept fem polske kvinner, forlangte Brauchitsch dommen fullbyrdet. Hitler intervenerte og sørget personlig for at dommen ble omgjort til [[fengsel]]sstraff.<ref>Guido Knopp: ''Hitlers krigere'' (s. 108), forlaget Historie & kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-06-8</ref>

23. juni 1941 kom det for første gang en militær ordre om tiltak mot [[jøde]]r. Da sendte OKW ut en ordre om å gå «hensynsløst» frem mot «kolportører av bolsjevistisk hets, franktitører, sabotører og jøder».

6. juli 1941 kom en aktiv drapsordre, ''[[Retningslinjer for behandling av politiske kommissærer]]'': [[Kommissærordren|«Pågriper man slike under kamp eller motstand, skal de uten unntak straks elimineres med våpen.»]]{{Trenger referanse}} Instruksen inneholdt imidlertid ingen anvisning for hvordan man kunne vite at noen blant krigsfangne faktisk var [[politisk kommissær|politiske kommissærer]]. [[Kommissærordren|«Kommissærordren»]] ble ikke opphevet før i 1942, da det ble klart at den bare styrket [[Den røde hær]]s moral.

Ingen høytstående Wehrmacht-offiser reagerte formelt på disse instruksene ved å tre tilbake fra sin stilling eller protestere, til tross for at det åpenbart ville medføre krigsforbrytelser å gjennomføre dem. Ved [[Nürnbergprosessen|krigsforbrytersakene etter krigen]] påberopte de seg disse ordrene og at de ikke hadde noe annet valg enn å følge ordrer. OKW-sjefen [[Wilhelm Keitel]] beskrev aksjonene til ''Einsatzgruppen'' som «svært formålstjenlige».<ref>Guido Knopp: ''Hitlers krigere'' (s. 114-16)</ref>