Redigerer Volund smed (avsnitt)

== Den norrøne tradisjonen ==
[[Fil:Badhild in Wielands Schmeid by Johannes Gehrts.jpg|thumb|left|Bodvild rekker den forkrøplede Volund sitt ødelagte smykke, (1883).]]
[[Fil:Bildstenen Volundstenen.jpg|thumb|Myten om Volund var populær over hele den germansktalende verden, og ble feiret i utskjæringer som på denne store runesteinen på Gotland (detalj lengre oppe).]]
Volund smed kom østfra og var sønn av en finsk konge, ''synir finnakonungs'', kanskje en henspilling på [[Samer|samisk]] eller [[Troll|trolsk]] avstamning. Han blir kalt for «alvedrotten», at han hersket over [[alv]]ene. Han hadde to brødre, Egil og Slagfinn. Brødrene bygde seg hus i Ulvdalar ved Ulvsjø. Her gikk de på ski, jaktet og smidde enestående gjenstander. En dag kom de over tre kvinner som satt ved stranden og spant [[lin]]. De tre kvinnene var [[valkyrie]]ne Ladgunn Svankvit, [[Hervor|Hervor Alvit]] og Olrun. De to første var døtrene til kong Lodve, og den siste av kong Kjar i [[Valland]].<ref>Navnene er i henhold til Ivar Mortensson-Egnunds oversettelse i Edda. Oslo 2002. ISBN 82-521-5961-3.</ref>

De tok kvinnene til sine ektemaker og levde sammen med dem i syv-åtte år, men brått forsvant kvinnene: «fløy de bort for å besøke sine [[slagmark|valplasser]] og kom ikke tilbake». Brødrene lette etter dem: Egil dro østover etter Olrun, Slagfinn dro sørover etter Svanhvit, mens Volund ble igjen, smidde forseggjorte smykker og [[magi]]ske [[våpen]], og 700 nøyaktige kopier av den ringen Alvit hadde gitt ham.<ref>[https://books.google.no/books?id=JBFs074qAq4C&pg=PA163&lpg=PA163&dq=alvit+ring&source=bl&ots=pWHVWTc48A&sig=ACfU3U2T94bChPlmrFJSvevaqaJCCaJITA&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwjrnKC9x_D2AhXj_CoKHTq8CqAQ6AF6BAghEAM#v=onepage&q=alvit%20ring&f=false H.A. Guerber: ''Myths of Northern Lands]</ref> Hun skal ha fått en sønn med ham, Heime, og i begge versjoner etterlot hun Volund en magisk ring da hun dro.
Ingen av brødrene fant igjen sine kvinner, men Volunds vakre smykker trakk til seg kong Nidud<ref>''Niðhad'', ''Níðuðr'' eller ''Niðung'': navnet hentyder på det nedsettende ordet [[niding]], en særs ussel fyr.</ref> i [[Svitjod]]s oppmerksomhet. Han holdt Volund fanget på en holme nær et sted som het Sævarstad, etter å ha skåret over senene i beina hans så han ikke lenger kunne gå. Her måtte han smi kostbare smykker for kongen og hans familie. Den magiske ringen som Alvit hadde gitt ham, ga Nidud til sin datter. Ringen hadde den evne at den som bar den, kunne fly.

Etter en tid kom kongens to sønner til holmen for å beundre smykkene. Volund slo dem i hjel. Av [[hodeskalle]]ne deres tilvirket han sølvskåler for kongen, av deres øyne lagde han [[edelstein]]er til dronningen og av deres tenner spenner til kongens datter Bodvild (Bodil). Da Bodvild tok Alvits ring til ham for å få den reparert, tok han ringen, drakk henne under bordet og lå med henne, slik at hun ble med barn, deretter avslørte han sine ugjerninger for kongen. Deretter forsvant han opp i himmelen på vinger han selv hadde smidd, men det var Alvits magiske ring som gjorde det mulig å fly. 
:''«Vel meg!» sa Volund,''
:''«eg vert ikkje fotlaus''
:''om sener vart skorne''
:''av Niduds sveinar.»''
:''Leande Volund''
:''seg lyfte til vers;''
:''gråtende Boldvild''
:''gjekk or øyi.''<ref>Vers 30, side 123 i «Volundskvida», ''Edda'', Oslo 2002.</ref>

Volund smidde også det mytologiske sverdet [[Gram (sverd)|Gram]], også kalt for Balmung og Nothung, som [[Sigurd Fåvnesbane]] brukte for å drepe dragen [[Fåvne]], og den magiske ringen som Torstein vant i sagaen ''[[Þorsteins saga Víkingssonar|Torstein Vikingssons saga]]''.

En folketradisjon på [[Sørlandet]] nevner Vidrik Verlandsson, sønn av Volund smed (Volund stavet Velent/Verland) og en kongedatter. Vidrik skildres som en av kjempene til Didrik av Bern i den norrøne fortellingen ''[[Didrikssagaen]]'' fra [[1200-tallet]]. En holme kjent som Vidringsholmen kan være et [[stedsnavn]]bevis på denne koblingen i [[Lyngdal]]. «Gårdsnavnet Vidringstad i Kvås kommer av samme navn – og det kan tidligere ha eksistert sagn om at dette var Vidrik Verlandssons gård».<ref>Stylegar, Frans-Arne: [http://arkeologi.blogspot.com/2005/02/kongshauger-og-kongstradisjon.html Arkeologi i nord: ''Kongshauger og kongstradisjon''], 15. februar 2005</ref>