Redigerer Voltaire (avsnitt)

=== Tidlig liv ===
[[Fil:Ung-filosof.jpg‎‎|thumb|left|200px| Voltaire og en hest, maleri av Jan Huber, mellom 1750&ndash;1775, [[Eremitasjen]], [[St. Petersburg]])]]
François Marie Arouet (Voltaire) ble født i [[Paris]] som den yngste av fem barn (hvor kun tre overlevde barndommen)<ref>Wright, [http://books.google.com/books?id=wXc6AAAAMAAJ&printsec=titlepage&source=gbs_summary_r&cad=0#PPA505,M1 s. 505]</ref> i en middelklassefamilie. Faren var François Arouet (1650 – 1. januar 1722), en [[notarius]] som en mindre posisjon ved statskassen, og hans hustru Marie Marguerite d'Aumart (ca. 1660 – 13. juli 1701). Moren, som han mistet da han var 7 år gammel, kom fra en bedre familie i [[Poitou]].<ref>[http://www.quotationspage.com/quotes/S._G._Tallentyre Tallentyre, S.G.] (2008): ''The Life of Voltaire: Volume I''. s. 23. ISBN 9781443715584.</ref> Voltaire fikk sin utdannelse ved [[Jesuittordenen|jesuittskolen]] [[Lycée Louis-le-Grand|Collège Louis-le-Grand]] (1704–1711) hvor han lærte [[latin]] og [[gresk]]; senere i livet behersket han flytende [[italiensk]], [[spansk]] og [[engelsk]].<ref>Liukkonen, Petri: [http://www.kirjasto.sci.fi/voltaire.htm «Voltaire (1694-1778) - pseudonym of François-Marie Arouet»] {{Wayback|url=http://www.kirjasto.sci.fi/voltaire.htm |date=20150217150230 }}</ref>

François Marie var meget lærenem. Til tross for at han var et svakelig barn kunne han tre år gammel utenat dikt. Han var så svak ved fødselen at han ikke var forventet å leve, og var siden syk og [[hypokondri]]sk resten av livet. Hans biografer har antydet at som stadig sengeliggende utviklet han et livlig sinn. Selv som ung student var han kjent for sin intelligens, vittighet og impulsive vesen. Hans søster og mor, som sto ham nær, døde mens han var ung, og han skilte lag med sin bror over spørsmålet religiøs toleranse.<ref>eNotes: [http://www.enotes.com/literary-criticism/voltaire ''Voltaire – Introduction'']</ref>

Det var guttens [[Fritenker|fritenkelige]] gudfar, abbeden av Châteauneuf, som innførte ham i litteraturens verden og preget ham til å mislike overtro og fanatisme, foruten å lære gutten å skrive dikt. Han var derfor godt forberedt da han begynte på jesuittskolen hvor han begeistret tilegnet seg jesuittenes blanding av [[klassisisme]] og verdensklokskap, lærte seg [[Retorikk|retorisk]] stilkunst, de store poetiske sjangrene [[epos]]et og [[tragedie]]n, og den resonnerende prosa som dialogen. Tolv år gammel skrev han poengtert selskapsdikt og ble introdusert for [[Ninon de l'Enclos]], den gamle dame og tidligere kurtisane, som etterlot ham penger i sitt testamente for å kjøpe bøker.<ref>Beyer, Edvard et al.: Verdens litteraturhistorie, bind 5: Opplysningstiden (1700–1750). Oslo 1972. Side 244-245.</ref>

[[Fil:Hubert - La Bastille.jpg|thumb|Voltaire satt nesten et år uskyldig fengslet i det fryktede [[Bastillen]].]]
Ved den tiden hvor han forlot skolen hadde Voltaire allerede besluttet å bli forfatter, men i mot ønskene til hans far som ville at han skulle bli sakfører. Voltaire, som lot som han arbeidet for en advokat i Paris, tilbrakte det meste av sin tid med å skrive poesi. Da hans far oppdaget dette sendte han sønnen til [[Caen]] i [[Normandie]] for å studere [[juss]]. Voltaire fortsatte uansett å skrive, produserte essay og skrifter om historie som ikke alltid utmerket seg for sin nøyaktighet. Voltaires intelligens gjorde ham populær blant en del av de [[aristokrati]]ske familiene som han omgikk. Hans far skaffet ham en jobb som sekretær for den franske ambassadøren i [[Nederlandene]]. Her ble Voltaire forelsket i en fransk flyktning ved navn Catherine Olympe Dunoyer; «vakker, men knapt utdannet».<ref>[http://www.notablebiographies.com/Tu-We/Voltaire.html Voltaire: «Emerging poet»]</ref> Hans far oppdaget dette forholdet og tvang sønnen til å komme tilbake til Frankrike.

Tilbake i Paris i 1714 arbeidet Voltaire en stund for en advokat, men var i økende grad mest opptatt av litteraturen, noe også hans far etterhvert begynte å akseptere. Han bevegde seg innenfor de litterære og intellektuelle sirkler, og kom seg også innenfor aristokratiske hjem hvor han ble populær med satiriske dikt. En av de mest eksklusive adresser var det mindre hoffet til en akseptert sønn utenfor ekteskap av [[Ludvig XIV av Frankrike]], [[Louis Auguste de Bourbon, duc du Maine|hertugen av Maine]] og hans hustru [[Anne Louise Bénédicte de Bourbon|Bénédicte]]. Ludvig XIV, som døde i 1715, hadde innsatt sin nevø, [[Filip II av Orléans]], som regent for den unge konge [[Ludvig XV av Frankrike]]. I 1716 leste Voltaire for hertugen av Maine et [[Satire|satirisk]] dikt hvor han ga hentydninger til ryktet at Filip II hadde et [[Incest|incestuøs]] forhold til sin egen datter. Denne skandalen lekket ut, og i egenskap av være regent fikk Filip II bannlyst Voltaire fra Paris. Etter å ha tilbragt flere måneder som gjest ved slottet til den unge hertugen av Sully fikk han tillatelse til å komme tilbake om han adresserte [[epistel]] formet som en bønn og en hyllest til Filip II. Ikke før Voltaire var tilbake i Paris før han komponerte et satirisk dikt om regenten. Denne gangen ble straffen langt mer alvorlig. I mai [[1717]] ble han fengslet i [[Bastillen]]. Takket være innblandingen til innflytelsesrike beskyttere ble han løslatt etter elleve måneder, men ble forvist fra Paris. Først i oktober [[1718]], bortimot et og halvt år senere, kom han tilbake, og da med et nytt navn; Voltaire.

I fengselet kunne han uforstyrret jobbe med sin ånd og kom ut av fangenskapet med en ferdig tragedie, tragedien ''[[Œdipe]]'', sitt første skuespill, og utkast til et heltedikt. Dennes suksess ved oppsetningen den 8. november 1718 etablerte hans omdømme. Stykket gjorde ikke noe forsøk på nyvinninger av [[Ødipus]]myten, men forsøkte å gjenoppdage den [[Antikkens Hellas|antikke greske]] enkelhet.<ref>McNeill, William H.; Bentley, Jerry H.; Christian, David red (2005): ''Berkshire Encyclopedia of World History''. Berkshire Publishing Group.. ISBN ISBN 978-0974309101.</ref> Allerede her gjør han seg til talsmann for en mistro til religionen og dens representanter: «Våre prester er på ingen måte det som et tåpelig folk tar dem for; det er vår godtroenhet som er grunnlaget for alt hva de vet:

:''Nos prêtres ne sont point ce qu’un vain peuple pense.''
:''Notre crédulité fait toute leur science.»''

Etter at han kom ut av Bastillen i april 1718 kalte han seg for ''Arouet de Voltaire'' eller bare ''Voltaire''. Bakgrunne til dette navnet er hyppig diskutert. Den vanligste antagelsen er at det er et [[anagram]] av en variant av hans dåpsnavn, ''Arouet l.j.'', det vil si ''Arouet le jeune'' (Arouet den yngre). U er byttet ut med v og j med i, noe som var vanlig på den tiden. Det er som ''Monsieur de Voltaire'' hans navn blir kjent over hele Europa.<ref>Anagramteorien er den mest sannsynlige. En annen teori er at Voltaire er en forkortelse av et kallenavn fra barndommen, «le petit volontaire». Navnet gir også ekko i baklengs orden til stavelsen av familiens château i Poitou: «Airvault». Biografen [[Richard Holmes]], jf. Holmes, Richard (2000): ''Sidetracks: explorations of a romantic biographer''. HarperCollins. ss. 345–366. og «Voltaire's Grin» i ''New York Review of Books'', 30. november 1995, ss. 49-55, støtter denne avledningen av navnet Voltaire, men legger til at en forfatter som Voltaire ville ha hatt til hensikt å gi det [[konnotasjon]]er til hurtighet og mot. Disse kom ved assosiasjoner til ord som «voltige» (akrobatikk på en trapes eller en hest), «volte-face» (en vending for å møte ens fiender), og «volatile» (opprinnelig et bevinget vesen). «Arouet» var ikke et adelig navn som passet for hans voksende omdømme, særlig gitt at hans navn ga resonans til «à rouer» («for juling») og «roué» (en «débauché» = overdreven bruk og / eller forstyrrelse av alle nytelsessansene). Det er kjent at Voltaire har benyttet opp til 178 ulike forfatternavn i løpet av sin karriere, Jf. [http://www.amazon.com/dp/078640423X «The appendixes offer even more: a listing of Voltaire's and Daniel Defoe's numerous pseudonyms (178 and 198, respectively)…»] (norsk: «Appendiksene tilbyr selv flere: en liste av Voltaires og Daniel Defoes tallrike pseudonymer (178 og 198, henholdsvis»)</ref>

Voltaire hadde to store ønsker; han ville bli rik og en stor forfatter. Etter farens død i [[1722]] arvet han noen midler. Allerede tidlig plasserte han penger ved gode venners hjelp i heldige investeringer, like dristige som dyktige, og tjente stort på leveranser til hæren og oversjøisk handel. Senere i England levde han hos en rik handelsmann som han ikke bare lærte om engelsk samfunnsliv, men også om økonomi og forretninger. Voltaire ble med tiden en umåtelig rik mann. Materiell framgang var for Voltaire en målestokk på samfunnets framskritt.<ref>Breitholtz, Lennart; Heggelund, Kjell (red.): ''Epoker og diktere. Verdens litteraturhistorie''. Oslo 1979. Side 44</ref>