Redigerer Visebølgen i Norge (avsnitt)

===Før bølgen kom===
====Visens venner og Søndagsposten====
[[Fil:68814 Otto Nielsen.jpg|250px|miniatyr|Otto Nielsen fotografert av Rigmor Dahl Delphin i 1964. {{byline| Oslo Museums samlinger}}<ref>{{cite web |url=http://digitaltmuseum.no/things/otto-nielsen-kringkastingen/OMU/OB.RD4198d |title=DigitaltMuseum: Otto Nielsen, Kringkastingen. |publisher=DigitaltMuseum }}</ref>]][[Visens venner]] ble etablert i 1944 «med formål å dyrke, verne og fremme den gode vise», og var en lukket forening der medlemmene måtte inviteres inn.<ref>At medlemskap var begrenset til inviterte, framgår blant annet av foreningens egne bøker og av Ove Røsbaks Alf Prøysen-biografi.</ref> De ti sangene i ''[[Visens venners viser, første samling]]'' (1950) er skillingsviser, romantiske viser og folkelige viser med revypreg.<ref>''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011111108139 Visens venners viser, første samling]'' i bokhylla.no (Tiden norsk forlag, 1950).</ref> Foreningen sto i nær kontakt med NRK, ikke minst gjennom medlemmet [[Otto Nielsen]] som i oktober 1957 startet [[Søndagsposten]]. Radioprogrammet ble en scene for visediktere fra hele landet. Innsendte tekster fikk melodier laget av Otto Nielsen, [[Bjarne Amdahl]], [[Finn Ludt]], [[Johan Øian]] og andre komponister fra miljøet omkring Visens venner, mens andre bidragsytere skrev både tekst og melodi. Mange av visene ble gitt ut på plate, og en god del ble «slagere». [[Vidar Sandbeck]] fikk i 1958 et gjennombrudd med ''[[Pengegaloppen (sang)|Pengegaloppen]]'' som først ble framført i Søndagsposten.<ref>''[http://www.ballade.no/sak/vidar-sandbeck-en-bauta-i-norsk-musikkliv/ Vidar Sandbeck: En bauta i norsk musikkliv]'' (Ballade 14.11.2005).</ref> Andre viser som stammer fra Søndagsposten, er ''[[Julekveld i skogen]]'' (tekst [[Astow Ericson]], melodi Otto Nielsen), ''[[Trubadurvise]]'' (tekst [[Einar Skjæraasen]]) og ''[[Ofelias vise]]'' (tekst og melodi [[Hartvig Kiran]]). Faste medarbeidere som [[Alf Prøysen]] og [[Erik Bye]] bidro også til programmet.<ref>Otto Nielsen; ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011050405011 Søndagsposten]'' i bokhylla.no (Cappelen forlag, 1967).</ref> Sjøl om den kommende visebølgen skulle hente mye av inspirasjonen fra andre kanter av verden, ble også disse visene sunget i viseklubber og på festivaler gjennom de neste tiårene.<ref>Kilder: Ringperm med allsanger, [[Vise- og lyrikklubben Rubb og Stubb]], Trondheim, og ulike programmer som er tilgjengelige på nrk.no.</ref>

====Tidlig påvirkning fra USA====
[[Fil:Woody Guthrie 2.jpg|250px|thumb|right|Woody Guthrie var en inspirasjonskilde for store deler av den nye amerikanske folk song-bølgen.]]En gjenganger under gitarkurs i viseklubber skulle bli visa ''[[Tom Dooley]]'' som [[Lillebjørn Nilsen]] tok med i sin gitarbok i 1973. Sangen ble en internasjonal hit i 1958 med gruppa [[The Kingston Trio]], men stammer fra andre halvdel av 1800-tallet. På nyåret 1959 toppet den i flere uker [[VG-lista]]. En rekke amerikanske artister som i 1950-årene hadde suksess i Norge framførte versjoner av gamle sanger. Blant disse var [[Harry Belafonte]], [[Paul Robeson]] og [[Burl Ives]], utøvere som hørte til etterkrigstidens «the American folk music revival». Andre sentrale aktører i denne fornyelsen av den nordamerikanske sangtradisjonen var [[Pete Seeger]], [[Woody Guthrie]], [[Odetta]], [[Josh White]], [[Lead Belly]], [[Cisco Houston]] og [[Bess Lomax Hawes]].

[[Joan Baez]] og [[Bob Dylan]] ble forgrunnsfigurer for den nye folkemusikkbølgen.<ref>William Ruhlmann: [http://www.allmusic.com/artist/joan-baez-mn0000069153/ Joan Baez, biografi hos allmusic.com]</ref><ref>{{kilde www |url=http://www.newportfolk.org/history |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2014-12-10 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20141126052349/http://www.newportfolk.org/history |arkivdato=2014-11-26 }}</ref> Tidlig ble hun også lagt merke til i Norge.<ref>Joan Baez er nevnt i NRKs programoversikt for 2. nyttårsdag 1962, men kan være spilt før det.</ref> På denne tiden framførte også Peter, Paul and Mary blant annet sin  hit ''[[Blowin' in the Wind]]'', en versjon som i utgangspunktet hadde større kommersielt gjennomslag enn Bob Dylans original, også i Norge.<ref>[http://www.newyorker.com/culture/culture-desk/dream-songs-the-music-of-the-march-on-washington Dream Songs: The Music of the March on Washington] (The New Yorker 28. august 2013)</ref>

Etter hvert begynte folkesangerne å dukke opp i norske platebutikker og i norsk radio, ikke minst i programmene til [[Rosa Seierstad]]. Gjennom hennes grammofonkabareter ble lytterne kjent med ikke bare den amerikanske visetradisjonen, men også den svenske, danske, franske og tyske.<ref>I programoversikter for NRK i Aftenposten dukker Rosa Seierstad første gang opp i juni 1965.</ref> [[Kari Svendsen]] er et eksempel på direkte påvirkning. Hennes fascinasjon for Pete Seegers banjospill oppsto etter at hun hadde hørt ham i et av disse programmene.<ref>Hakan Markussen: ''[https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/23787/Hakan.Markussen.Masteroppgave.i.historie.pdf American Folk Music på Dolphins Club 1966 - 1970]'' (masteroppgave i historie ved IAHK, Universitetet i Oslo 2009, s. 8).</ref>

Rosa Seierstad var ikke den eneste som spilte denne musikken. Et karakteristisk eksempel er programmet «Ord mot krig. Stemmer fra vår egen generasjon.» 28. desember 1965 med [[Tor Åge Bringsværd]] som programleder og sanginnslag med Joan Baez, [[Ulla Sjöblom]], [[Tom Lehrer]] og [[Jan Malmsjö]].<ref>Aftenposten 24. desember 1965.</ref>

====Den svenske visetradisjonen====
[[Fil:Vreeswijk Akerstrom Cervin 1965.jpg|miniatyr|250px|Fra venstre: Cornelis Vreeswijk, Fred Åkerström (midten) og Gösta «Skepparn» Cervin under Vietnamdemonstrasjon på [[Hötorget]] i Stockholm 28. august 1965.]]Fra 1962 til 1969 var «[[Vispråmen Storken]]» i [[Stockholm]] sentral i utviklingen av «den svenska visvågen».<ref>Fred Åkerström: Ingenstans fri som en fågel. En biografi av Peter Mosskin</ref> I 1963 kom albumet ''[[Fred Åkerström sjunger Ruben Nilson]]''. Han fulgte opp med å gi ut viser av Birger Sjöberg (1964) og [[Fritz Sjöström]] (1965). Med ''[[Dagsedlar åt kapitalismen]]'' (1967) dreide han repertoaret i politisk retning, men vendte stadig tilbake til «klassikerne». Debuten til [[Cornelis Vreeswijk]], ''[[Ballader och oförskämdheter]]'' (1964), inneholdt bare eget materiale, men også han skulle senere tolke Taube, Bellmann, Forssell med flere.

Andre som sto på scenen om bord i «vispråmen», var [[Finn Zetterholm]], [[Ewert Ljusberg]], [[Git Magnusson]],

I tillegg til Bellmann og Taube fikk Åkerström og Vreeswijk tidlig et stort norsk publikum.