Redigerer Vincenzo Bellini (avsnitt)

== Betydning ==
Vincenzo Bellini regnes som skaperen av den romantiske italienske opera, «melodramma tragico», med librettisten Felice Romani som en betydelig medspiller. I ''Norma'', som regnes som deres hovedverk, lyktes det dem å skape en forening av tidens tåredryppende romantikk og den klassiske tragedies dramaturgi. [[Richard Wagner]] nevnte ''Norma'' som en inspirasjonskilde for sine musikalske tragedier. Teknisk var Romanis kultiverte språk basert på forbildene til 1700-talls librettisten [[Pietro Metastasio]], og Romani skapte et nytt uttrykk for de intense emosjonene som karakterene i dramaene styres av.   

For å yte Romanis tekster rettferdighet skapte Bellini et nytt musikalsk språk som framfor alt kjennetegnes av at det avviker fra tidens [[Gioacchino Rossini]]-dominerte stil med rikt forsirte sanglinjer. Bellini brukte i stedet en overveiende syllabisk melodikk tett knyttet til teksten. Dette prinsippet «en note for hver stavelse» gjennomførte han sjelden så konsekvent som i duetten «Quest'ultimo addio» fra ''La Straniera''. Bellini valgte en mindre radikal tilnærming i de senere operaene: ''La Sonnambula'', som ved siden av ''Norma'' er hans mest spilte opera, preges framfor alt av en gjenoppliving av den smidige, folketoneaktige melodikken som var så typisk for [[den napolitanske skole]]n sent på 1700-tallet, beriket av en ny romantisk emosjonalitet. Denne «canto popolaresco» ble senere tatt opp av [[Gaetano Donizetti]] og [[Giuseppe Verdi]], i det hele var begge i stor grad påvirket av Bellini. Dessuten utviklet Bellini en helt egen type lange lyriske sangbare partier (kantilene) helt uten gjentakelse av enkeltpassasjer hvor han klarte å gi uttrykk for en til da ukjent elegisk stemingsintensitet. Paradeeksempler på disse ''«melodie lunghe, lunghe, lunghe»'', som Verdi kalte dem, er den første delen av «Ah non credea mirarti» fra ''La Sonnambula'' og «Casta Diva», den berømte bønnen til månegudinnen fra ''Norma''.

Bellini forenklet og reduserte bevisste Rossinis overdådige orkesterbehandling, og selv i sine mest berømte stykker innskrenket han seg ofte til enkle ledsagende figurer. Tidligere mente man det skyldtes mangel på kompositoriske ferdigheter, men det skyldes heller en estetikk der sangen hadde forrang. Han skrev i et udatert brev (sannsynligvis fra våren 1834) til ''I Puritani''s librettist Conte Carlo Pepoli at ''«Operaen må lokke fram tårer, gi menneskene gåsehud, la dem dø til sang»''. Bellini beskyldes derfor ofte for å ha en ensidig melankolsk natur, men det finnes moteksempler, som krigerkoret «Guerra, guerra!» i annen akt av ''Norma'' eller den ildfulle bassduetten «Suoni la tromba» fra ''I Puritani'' som ble svært populær under ''[[Italias samling|risorgimento]]''.