Redigerer Vincens Lunge (avsnitt)

== Karriere ==
I 1523 forlot Vincens Lunge sin posisjon som universitetsrektor for å dra til Norge som [[Frederik I av Danmark og Norge|kong Frederik 1.s]] utsending. Med seg hadde han en avtale med [[hanseat]]ene på [[Bryggen i Bergen]]; at han var den nye [[lensherre]] på [[Bergenhus festning]]. Hvis tyskerne ville hjelpe Lunge med å ta festningen, kunne de påregne å få tilbake sine gamle privilegier. Men først måtte han få samlet det norske riksrådet i Bergen, og skape enighet om hvordan det [[nordenfjells]]ke Norge skulle innordne seg under den nye kongen i København. Blant de fremmøtte var hans svigerfar [[Nils Henriksson]] til Austrått, og [[Hoskuld Hoskuldsson]], den siste katolske biskop i [[Stavanger]], men heller ikke de klarte å overtale Hans Knudssøn til å overgi festningen som han holdt på lensherren Jørgen Hanssøn Skrivers vegne. Til sist var det ingen annen utvei enn å be hanseatene om hjelp. De var klare til aksjon, og 8. november 1523 stormet de Bergens rådstue.<ref>Reidar Marmøy: «Gjennom bølgedalen», ''Vårt folks historie'' bind 4, (s. 190)</ref>

Til gjengjeld fikk de fritt plyndre sine konkurrenter, de [[skottland|skotske]] borgerne, som skal ha blitt påført skader og tap for rundt {{formatnum:400000}} mark.<ref>[https://bora.uib.no/bora-xmlui/bitstream/handle/1956/7106/42055229.pdf?sequence=1&isAllowed=y Espen Furunes : ''To saker frå same side'', UiB 2007 (s. 17)]</ref> Denne avtalen bekreftet aldri Lunge etter at episoden fant sted. Tyskerne begynte også å rive ned [[kongsgård]]en, og Hans Knudssøn med sine femti mann maktet ikke å hindre det. To norske biskoper overlot da kontrollen til Lunge, da de ikke hørte fra verken [[Christian II av Danmark og Norge|kong Christian 2.]] eller [[høvedsmann]]en, Jørgen Hanssøn Skriver<ref>[https://www.forsvarsbygg.no/no/verneplaner/bergenhus-festning/historikk/festningens-utvikling/ Jørgen Hanssøn Skriver, ''Forsvarsbygg.no]</ref> som hadde tjent som lensherre fra 1514 da han tok over etter [[Sigbrit Willoms|mor Sigbrits]] bror Hermann Willumssøn.<ref>[https://bora.uib.no/bora-xmlui/bitstream/handle/1956/1843/Masteroppgave-leganger.pdf?sequence=3&isAllowed=y Arnt Robert Leganger: ''Nederlendere i Bergen på 1500-tallet'' (s. 17)]</ref> 

Nå var Vincens Lunge i klemme. Han måtte fraskrive seg ansvaret for det som var skjedd, og hindre at tyskerne ble herrer i byen, men samtidig sikre seg Bergenhus. 25. november møtte Hans Knudssøn på lensherren Jørgen Skrivers vegne de to biskopene og Bryggens [[oldermann|oldermenn]]. Deretter ga Hans Knudssøn opp Bergenhus mot løfte om at ingen som hadde støttet ham, skulle straffes, men beholde «''ære og redelighet udi alle måter derudinden ukrenket og ufordervet''». Mens dette skjedde, døde Nils Henriksson, og Vincens Lunge var dermed Austrått-familiens overhode. 29. desember 1523 inntok han Bergenhus. Samme høst hadde han inngått Norges rikeste gifte og blitt [[stattholder]] over det [[nordafjells]]ke Norge.<ref>Reidar Marmøy: «Gjennom bølgedalen», ''Vårt folks historie'' bind 4, (s. 190-91)</ref> Vincens Lunges kone var [[Margrethe Nielsdatter Gyldenløve]] (ca. 1495-1565), datter av Nils Henriksson og [[Inger Ottesdotter Rømer|fru Inger til Austrått]]. Trolig var de blitt kjent i Danmark, der Margrethe hadde vært [[hoffdame]] hos [[Isabella av Burgund|dronning Elisabeth]].<ref>Friis, Astrid: «Vincens Lunge» i ''Dansk Biografisk Leksikon'' på lex.dk. Hentet 23. november 2023 fra [https://biografiskleksikon.lex.dk/Vincens_Lunge]</ref>

Som formann for det norske riksrådet satte den nyutnevnte erkebiskopen [[Olav Engelbrektsson]] opp kravene til den nye kongen, Christian 2.s farbror Frederik 1. Kravene var omtrent de samme som nordmennene kjempet for ved valget av Christian 2. i 1513. Riksrådet stod samlet bak erkebiskopen, og vilkårene ble oversendt Frederik 1., som også aksepterte dem. Imidlertid var ikke kong Christian formelt avsatt. I august 1524 ble det derfor avholdt [[herredag]] i Bergen. Olav Engelbrektsson og alle bispene stilte, Vincens Lunge, hans svoger [[Erik Ugerup]] og [[væpner]]ne Oluf Bagge, Erik Eriksson Gyldenhorn og [[Johan Kruckow]]. I et åpent brev datert 5. august 1524 ble Christian 2. avsatt som Norges konge, mens kong Frederik ble valgt 23. august. Kongen ble forutsatt å holde i akt og ære bestemmelsene i håndfestningen, der han forpliktet seg til å respektere at ingen kongelig [[fogd]] skulle blande seg i «kirkens [[tiende]] eller rente», og ingen [[lutheraner]] få lov til å preke katolsk lære. Uten rådets samtykke fikk han ikke stadfeste eller gi nye privilegier til utlendinger eller skattlegge [[almue]]n. Kongen kunne heller ikke kalle seg «rett arving til Norge», for Norge var et fritt valgrike. Slott og kongsgårder kunne ikke deles ut til andre enn norske menn eller menn inngiftet i norsk slekt. Slott og len kunne ikke gå til andre enn dem som lovet å overgi sin makt til erkebiskop og riksråd ved kongens bortgang. Kongen skulle krones i [[Trondheim]] eller annetsteds, om erkebiskop og riksråd samtykket. Hvis noen reiste klage mot kongen, skulle han bøye seg for riksrådets dom. Riksrådet anbefalte videre at [[Olav Galle]] ble høvedsmann på Akershus. Et annet brev orienterte om at [[Henrik Krummedike]] var avsatt fra alle sine len fordi han handlet «''uredeligen, urettferdeligen og utilbørligen mot rikets herrer og fattig almue''». Rådet ba videre om at kongen sørget for at Norge ikke så mer til Krummedike; ellers ville rådet bli nødt å gå til «''ydermere handling med hannom''».<ref>Reidar Marmøy: «Gjennom bølgedalen», ''Vårt folks historie'' bind 4, (s. 192-94)</ref> 

Brevene skulle overbringes kongen av Vincens Lunge, [[Hans Mule]] og [[kannik]]en [[Hans Rev]], og de tre satte kurs for København, men underveis druknet Hans Mule. Vincens Lunge klarte likevel å sette Krummedike til veggs da han førte vitner på sin gode oppførsel i Norge. Likevel insisterte kong Frederik på at Krummedike skulle ha tilbake alt han var fratatt. Kongen gikk heller ikke med på at Olav Galle fikk Akershus, som kong Frederik i stedet tilbød Lunge selv. Han takket nei, og da han kom tilbake til Bergen i januar 1525 ba han riksrådet stå ved sine vedtak overfor kong Frederik. Da ga han seg, så Olav Galle fikk Akershus, mens Krummedike måtte sette sine krav på vent. [[Skåne]] var i fullt opprør, og det var uråd for en dansk konge å risikere det samme i Norge.<ref>Reidar Marmøy: «Gjennom bølgedalen», ''Vårt folks historie'' bind 4, (s. 195-96)</ref>