Redigerer Vidje (avsnitt)

==Emneved – sanking og preparering==
På en [[gård]] var det bruk for mange vidjespenninger i løpet av et år. Det ble derfor gjerne laget et lite lager av emner, slik at en hadde disse for hånden. Det var gjerne en liten ''vidjeonn'' på forsommeren, mellom [[våronn]] og [[slåttonn]]. De fleste var enige om at vidjene som ble tatt i sevjetida ble finest, og ga de beste vidjespenningene. Men noen mente at høsten var den beste tida å ta vidjer. I bua eller skjulet hadde de fleste  halvfabrikat-vidjer hengende. ''Håballsvidjer'' ble de gjerne kalt.<ref>Ove Arbo Høeg: Planter og tradisjon. s. 44</ref>

Vidjene var helst lange rettvokste skudd fra ei bjørkerot. De skulle ha minst mulig greiner;  smågreiner ble revet – ikke skåret – av for at det ikke skulle blir brudd på fibrene.

Først ''skraper'' en barken av; det er viktig at fibrene forblir hele. Barken spares 5 – 10&nbsp;cm fra tykkenden. Så skal emnet vries: Tykkenden eller ''vidjehalsen'' eller ''nåla'' holdes fast mens en vrir fra tynnenden. Det var viktig at hele emnet ble vridd. En kunne sette seg på vidjehalsen for å holde den fast, mens begge hender var nødvendige for å vri jevnt.

De største vidjene ble vridd på rot.  Til spesielle formål ble det brukt vidjer opp til armtykkelse, og da måtte vriingen foregå før treet ble skåret løs fra rota, og en trengte hjelpemidler til vriingen, f.eks. et økseskaft.

Om ikke vidjen skal brukes straks blir den bøyd til en ring. Nå skifter vidjen navn til vidjespenning.