Redigerer Vestromerriket (avsnitt)

=== Opprør og politisk utvikling ===
Mindre opprør og uro var ganske vanlige hendelser over hele Romerriket. Folkestammer eller byer som var blitt erobret gjorde tidvis opprør av ulike årsaker, og legionene ble samlet for å knuse opprørene. Mens denne prosessen var enklere i fredstid, kunne den være betydelig mer komplisert i krigstid, som eksempelvis [[Jødeopprørene|det store jødiske opprør]] (66–73 e.Kr.). I en militær kampanje i full skala var legionene under generaler som [[Vespasian]]us langt mer tallrike. For å sikre seg lojaliteten til generalene, kunne en pragmatisk holde en del familiemedlemmer til generalen som gisler. Av denne grunn sikret keiser [[Nero]] seg [[Domitian]]us og Quintus Petillius Cerialis, henholdsvis yngre sønn og svigersønn av Vespasianus, i sikker forvaring. Styret til Nero endte med at [[pretorianergarden]], som hadde blitt bestukket, gjorde opprør i navnet til [[Galba]]. Pretorianergarden, et figurativt [[Damokles|«damoklessverd»]], ble ofte mistenkt for deres tvilsomme lojalitet, hovedsakelig i deres rolle i hoffintrigene og deres deltagelse i å velte flere keisere, slike som [[Pertinax]] og [[Aurelianus]].<ref>Bowman (2005), s. 1.</ref><ref>Körner, Christian: [https://web.archive.org/web/20170709151800/http://www.roman-emperors.org/aurelian.htm «Aurelian»], ''Roman Emperors''</ref>
Ved å følge deres eksempel ble legionene ved grensene i økende grad deltakere i borgerkrigene. Eksempelvis var legionene som var stasjonert i [[Aegyptus]] (romersk Egypt) og i de østlige provinsene hadde betydelig deltagelse i borgerkrigene i 218 mellom keiser [[Macrinus]] og [[Heliogabalus|Elagabalus]].<ref>Downey (1961), s. 249–250</ref>

Etter hvert som Romerriket ble ekspandert og utstrukket, avslørte det seg to fronter. I vest hadde germanske stammer på motsatt side av elvene [[Rhinen]] og [[Donau]] blitt en betydelig fiende. [[Augustus]], den første romerske «keiser», selv om han aldri kalte seg det, hadde forsøkt å erobre germanerne, men trakk styrkene tilbake etter det katastrofale nederlaget i [[slaget ved Teutoburgerskogen]].<ref>Tucker (2010), s. 75</ref>
Mens germanske stammer var betydelige fiender, ble [[Partia]] i øst den mest langvarige fiende som Romerriket sto overfor. Parterne var lokalisert for fjernt og var for mektige til at romerne kunne erobre landet, og enhver partisk invasjon av romerske områder ble slått tilbake. Parterne slo tilbake en del forsøk på romerske invasjon, og selv etter suksessfulle erobringskriger, blant annet av [[Trajan]] og [[Septimius Severus]], ble de erobrede områdene snart oppgitt for å unngå uroligheter og for å forsøke å oppnå en mer varig fredsavtale med Partia. Det partiske rike ble siden etterfulgt av [[Sasanideriket]], som fortsatte [[De romersk-persiske kriger|fiendtlighetene]] mot Romerriket.<ref>Shahbazi, A. Shapur (2005): [http://www.iranicaonline.org/articles/sasanian-dynasty «Sasanian Dynasty»], ''Encyclopedia Iranica''</ref>

Å kontrollere den vestlige grensen var rimelig enkelt ettersom den relativt nær i avstand fra Roma og ettersom de germanske stammene stadig var uenige og ikke klarte å samle seg. Imidlertid var det vanskelig for romerne å kontrollere begge frontene i krigstid. Om keiseren var fraværende for å ta seg av grensen i øst var det store sjanser for at en ambisiøs general i vest kunne gjøre opprør, og motsatt. Denne opportunisme i krigstid var en plage for mange keisere, og bidro til prosessen med maktfordelingen med flere keisere. Ved [[krisen i det tredje århundret]] ble [[usurpasjon]] (tilranelse av makt) en vanlig metode for etterfølgelse: [[Filip araberen]], [[Gallus]] og [[Aemilianus]] var alle generaler som tok keisertronen med makt, og som selv mistet makten ved usurpasjon .<ref>Bowman (2005), s. 38.</ref><ref>Bray (1997), s. 38.</ref><ref>Potter (2004), s. 322.</ref>