Redigerer Vestflamsk (avsnitt)

== Kystgermanske kjennetegn ==
I den vestflamske dialekten finnes mange spor etter [[sakserne]]s dialekt, som kom til det senere [[grevskapet Flandern]] i den [[germanerne|germanske]] [[folkevandringstiden]] rund det fjerde og femte århundre. Disse kystgermanske eller nordsjøgermanske kjennetegnene finnes ikke bare i andre nederlandske dialekter som hollandsk og zeeuws, men også i [[nedersaksisk]], frisisk og [[engelsk]] og dessuten i vest-skandinaviske språk som [[islandsk]], [[færøysk]] og [[norsk]]. Jo lenger mot vest man kommer i Vest-Flandern, jo flere av disse sporene finner man.

De kystgermanske kjennetegnene i vestflamsk vises i ord som ''rik'' (ned.: rug, no.: rygg), ''dinne'' (ned.: dun, no.: tynn) og det eldre ordet ''brigge'' (ned.: brug, no.: bro). Korte u-lyder ble avrundet til ''i'', på samme måte som på engelsk (ridge, thin, bridge). Videre kan den åpne uttalen av en kort e, i og u som i ''bek'', ''in'' og ''tusschen'' (munn, i og mellom) gjenfinnes i flere av de gamle dialektene langs kysten, som for eksempel hollandsk. Dette i motsetning til den meget lukkede måten de uttales på [[brabantsk]], ''bik'', ''ien'' og ''tuusse''. Standardnederlandsk følger her den gylne middelvei, og følges av nåtidens hollandske dialekt.

Et annet fenomen innen kystgermansk er at ''h'' faller bort i begynnelsen av et ord. Dette er ikke eksklusivt for vestflamsk, det finner også sted i brabantsk. Det vi si at man sier '' èlpen'' og ikke ''helpen'' (hjelpe), ''òòlen'' og ikke ''halen'' (hente). Overenskomsten med engelske dialekter finnes her, men både i standardengelsk og standardnederlandsk ble h'en tatt i bruk igjen. Det mest typiske kjennetegnet på vestflamsk er laryngaliseringen av g til h, noe som betyr at g kommer til stand ved at stemmebåndene trekkes sammen. Takket være kombinasjonen av disse to siste kjennetegnene kan en som snakker vestflamsk si at hans ''oeëd zit hoeëd'' (ned.: hoed zit goed, no.: hatten passer bra).

At ''e''-en i -en ikke uttales, som i [[verb]] eller [[adjektiv]], er også noe som skjer i engelsk (beaten, listen) og nedersaksiske dialekter. Der e-en, men ikke -n-en uttales i hollandsk og brabantsk, blir n-en føyd direkte til selve ordet i vestflamsk: ''zotn'' (ned.: zotten, no.: gale),  ''bustn'' (ned.: borsten, no.: bryst) og ''hurtn'' (ned.: luisteren, no.: høre). Av og til forsvinner også [[konsonant]]en som står foran e-en, og kommer et [[Glottal plosiv|glottalt plosiv]] isteden.

''Hurtn'' og ''bustn'', akkurat som ''bus'' (ned.: bos, no.: skog), ''mussels'' (ned.: mosselen, no.: skjell), ''vul'' (ned.: vol, no.: full) og ''zunne'' (ned.: zon, no.: sol) osv. viser et annet typisk kjennetegn: den spontane palatalisasjonen (uttalen flyttes spontant til den harde himlingen uten at en fonetisk årsak er tydelig) fra o til u. Igjen finnes tilsvarende på engelsk, selv om uttalen der har utviklet seg noe annerledes: bush, mussels, full, sun. Etter at dette fant sted med vestflamsk og andre kystdialekter, ble korte o-er økt til oo i tidlig nederlandsk. Et eksempel på dette er ''zoon'' (eng.: son, no.: sønn), boter (smør) og vogel (fugl). På vestflamsk ble den palataliserde u-en økt til ''eu'', noe som resulterte i ''zeune'', ''beuter'' og ''veugel''. På kyst-vestflamsk ble ''eu'' i enkelte ord forkortet til ''u'', som for eksempel i ''butter'' og ikke ''beuter'', ''schuttel'' og ikke ''scheutel'' (ned.: schotel, no.: skål eller rett).

Et annet kjennetegn som mange dialekter rundt [[Nordsjøen]] har felles er overgangen fra a til o i visse ord. Sammenlign for eksempel ''zochte'' (ned.: zacht, no.: mykt), ''of'' (ned.: af, no.: ferdig) og ''brocht'' (ned.: bracht, no.: brakte) med de engelske soft, off, brought.

I kystgermansk omformes den gammel-vest-germanske diftongen ''iu'' til ''ie'', der de kontinentale dialektene har gått over til ''uu'' som senere ble diftongert til ''ui''. Det gir oss de vestflamske formene ''kieken'', ''vier'' og ''stieren'', der engelsk har ''chicken'', ''fire'' og ''stear'', i motsetning til ''kuiken'', ''vuur'' og ''stuur'' på brabantsk (foran ''r'' ble ''uu''-lyden beholdt og ikke omformet til ''ui'').

Med hensyn til flertallsformer er -s'en i vestflamsk (og helt sikkert i den arkaiske dialekten [[fransk-flamsk]]) mye vanligere enn den er i andre dialekter og standardnederlandsk der de fleste flertallsformene dannes ved tilføyelse av -en. Dette trekket er mye sterkere i engelsk, og dermed har -en-formene blitt meget sjeldne. En av de siste er ''oxen'' (okser). På vestflamsk ender mange flertallsformer fremdeles på -en. Disse formene blir stadig vanligere takket være innflytelse fra standardnederlandsk og mellomspråk (uformelt muntlig nederlandsk språk i Belgias flamske provinser), selv om -s'ene ofte høres i de vestlige delene. Der sier man ''trings'' og ikke ''treinen'' (tog), ''keuns'' istedenfor ''konijnen'' (kaniner), ''brils'' der man i standardnederlandsk sier ''brillen'' (briller) osv.

Det kystgermanske ordforrådet inneholder lånord som kom inn i dialektene fortrinnsvis via handelen med England. Eksempler på de siste (amerikanismer utelatt) er blant annet ''riftje-raftje'' (fra engelsk ''riff-raff''), ''nowers'' (sørlig ''nievers'', ned.: ''nergens'' fra engelsk nowhere) og ''agèèn'' (fra det engelske again).

Historisk sett har også språkene ord felles, ord som nå først og fremst høres i [[Westhoek (Fransk-belgisk region)|Westhoek]] og [[fransk-Flandern]]. Eksempler på disse er:
{|class="wikitable" style="font-size: 85%"
|-
!width="75"|'''Vestflamsk'''
!'''Engelsk'''
!'''Nederlandsk'''
!'''Norsk (bokmål)'''
|-
|wied||weed||onkruid||ugress
|-
|sjchreepen/sjcharten||scratch||krabben||klø
|-
|buttersjchiete||butterfly||vlinder||sommerfugl
|-
|kobbe||cobweb||spin||edderkoppnett
|-
|ààperen||happen||gebeuren, voorvallen||hende
|-
|bringen||bring||brengen||bringe
|-
|schreemen||scream||schreien||skrike
|}