Redigerer Vestalinnene (avsnitt)

== Vestapresteskapet ==
=== Vestalis Maxima ===
Den fremste av vestalinnene var ''Virgo Vestalis Maxima'' eller ''Vestalium Maxima'' som førte tilsyn med prestinnene, og møtte ved [[pontifikalkollegiet]]. ''Vestalis Maxima'' Occia ledet ifølge [[Tacitus]] vestalinnene i 57 år. Den siste kjent vestalinnen var Coelia Concordia, som gikk av i 394 da keiser Theodosius stengte tempelet.

=== Utvelgelse ===
Vestas prestinner ble hentet fra aldersgruppen 6-10 år, og måtte sverge å leve i [[kyskhet]] i tretti år.<ref>Lutwyche, Jayne (7. september 2012): [http://www.bbc.co.uk/religion/0/18490233 «Ancient Rome's maidens – who were the Vestal Virgins?»] {{Wayback|url=http://www.bbc.co.uk/religion/0/18490233 |date=20190408055141 }}, ''BBC''</ref> Seremonien for utvelgelse var kjent som ''captio'' («opptak»). ''Pontifex maximus'' førte den utvalgte vekk fra familien med ordene: «''Jeg tar deg, Amata, til vestalinne, for å utføre de hellige ritualer en vestalinne etter loven skal utføre på vegne av det romerske folk...''» Ved ankomst til tempelet var nykommeren i gudinnens tjeneste og under hennes beskyttelse.<ref>Aulus Gellius: [http://www.stoa.org/diotima/anthology/wlgr/wlgr-religion408.shtml «Vestal Virgins»] {{Wayback|url=http://www.stoa.org/diotima/anthology/wlgr/wlgr-religion408.shtml |date=20170214113502 }}, ''Attic Nights'' 1.12. STOA.org</ref> For å bli opptatt, måtte jenta være lytefri, ha begge foreldrene i live, og være datter av en fribårne. 

Opprinnelig måtte kandidaten være en [[patrisier]], men det ble åpnet opp for [[plebeier]]e, og siden for døtre av [[løysing|frigivne]], siden mange patrisiere var uvillige til å se sine døtre som vestalinner i 30 år.<ref>Kroppenberg, Inge (2010): «Law, Religion and Constitution of the Vestal Virgins» i: ''Law and Literature'', '''22'''(3), s. 426-427. Sitat: «The earlier, stricter selection rules were determined by the Papian Law of the 3rd Century BC; they were waived as suitable high-born candidates became hard to find.»</ref> [[Tacitus]] skriver at i år 19 e.Kr. tilbød Fontinus Agrippa og Domitius Pollio hver sin datter som vestalinne. Begge pikene var av god familie; men Pollios datter ble valgt fordi Fontinus Agrippa var [[skilsmisse|skilt]], og dette var uheldig for familiens omdømme.<ref>[http://www.wou.edu/history/files/2015/08/Kathryn-Wagner1.pdf Kathryn Ann Wagner: ''The Power of Virginity'' (s. 4)]</ref> Piken tok så avskjed med foreldrene sine og ble overgitt i ''pontifex maximus''' omsorg. Fra da av var han den eneste mann med noen innflytelse over henne; og den eneste mannen som hadde adgang til vestalinnenes hus. Trolig sørget han også for å ansette [[tjenestejente]]r som kunne orientere ham om deres minste ord og handling.<ref>H.V. Morton: ''En reise i Rom'' (s. 72), [[Lutherstiftelsen]], Oslo 1967</ref> I vestalinnenes hus holdt han en høytidelig tale for henne og ga henne tittelen ''Amata''. Håret hennes ble klippet av og hengt opp i det hellige treet utenfor. Når håret hennes var vokst ut igjen, ble det flettet i seks fletter som ble satt opp i en innviklet frisyre som først ble gjenskapt i 2013.<ref>[http://www.nbcnews.com/id/50417111/ns/technology_and_science-science/#.WJ9hU8LbuUl Pappas, Stephanie: ''Ancient Rome's hairdo for vestal virgins re-created. It's harder than it looks to duplicate the Romans' oldest known hairstyle], ''NBC News Science, 1. september 2013</ref> Romerske bruder kopierte denne frisyren i [[bryllup]]et.<ref>Sextus Pompeius Festus 454 i utgaven til Lindsay, sitert av Wildfang, Robin Lorsch (2006): ''Rome's Vestal Virgins: A Study of Rome's Vestal Priestesses in the Late Republic and Early Empire'', Routledge, s. 54; La Follette, Laetitia (2001): «The Costume of the Roman Bride» i: ''The World of Roman Costume'', University of Wisconsin Press, s. 59–60 (om uoverensstemmelser i frisyrer i en del vestalinners portretter); [https://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=epz7n8uYXQY «Recreating the Vestal Virgin Hairstyle»], video, ''YouTube''.</ref><ref>Pesta, Abigail (6. februar 2013): [https://www.wsj.com/articles/SB10001424127887324900204578286272195339456 ''On Pins and Needles: Stylist Turns Ancient Hairdo Debate on Its Head], [[Wall Street Journal]]</ref>

Vestalinner måtte alltid gå kledd i en gammeldags [[tunika]] av hvit [[ull]]. Ved offerritualer tok de på seg et hvitt slør med [[purpur]]kant, ''suffibulum'', festet på brystet med en [[fibula|brosje]]. Som vestalinner fikk de ikke gå med annen pynt.<ref>Georgina Masson: ''The companion guide to Rome'' (s. 59), forlaget Fontana, London 1970</ref>

De første ti årene som vestalinne var læreår. De neste ti årene praktiserte hun det hun kunne; og de siste ti årene underviste hun nykommere. Som vokter av Vestas flamme, sikret hun ''pax deorum'', [[fredsavtale]]n mellom guder og mennesker. Derfor skulle hun også overholde kyskhetsløftet og delta i den årlige feiringen Vestalia.<ref>[https://www.britannica.com/topic/Vestal-Virgins «Vestal Virgins», ''Britannica]</ref> 

Etter 30 års tjenestetid kunne vestalinnen trekke seg tilbake og bli erstattet av en ny. Hun var da fri til å gifte seg, om hun så ønsket.<ref>Plutark: [http://www.stoa.org/diotima/anthology/wlgr/wlgr-religion408.shtml ''Life of Numa Pompilius''] {{Wayback|url=http://www.stoa.org/diotima/anthology/wlgr/wlgr-religion408.shtml |date=20170214113502 }}, 9.5–10, ''Stoa.org''</ref> ''Pontifex maximus'' fungerte som far for bruden og ville typisk sørge for et ekteskap med en adelsmann. Et ekteskap med en tidligere vestalinne var en stor ære.
[[Fil:ninfeo egeria.jpg|thumb|Nymfen Egerias kilde der vestalinnene hentet vannet sitt. Caffarella-parken i Roma.<ref>[https://web.archive.org/web/19991011020918/http://www.romacivica.net/tarcaf/engfra/cafgen_e.htm «Egerias kilde i Caffarella-parken»,] hentet fra ''[[Wayback Machine]]</ref>]]
=== Oppgaver ===
Vestas prestinner hadde som sin fremste oppgave å vokte gudinnens hellige ild; de hentet også vann fra en hellig kilde og laget ''mola salsa'' («malt salt», en slags saltkaker) til rituelt bruk. Alt skulle gjøres med primitive [[redskap]]er, som man brukte i [[forhistorisk tid]]. Vestalinnen fikk ikke drikke vann som var fraktet gjennom rør, men hentet vannet sitt fra [[Nymfe (mytologi)|nymfen]] Egerias hellige kilde og bar det hjem i en leirkrukke på hodet. (I senere tid overlot de til [[tjenestejente]]r å hente det.) [[Plutark]] mente at vestalinnene hadde enerett på vann fra denne kilden; det fikk ikke settes ned på jorden før bruk, så vannkrukkene hadde en spiss bunn som [[kremmerhus]], for å hindre at noen i ren forglemmelse satte dem ned. Vannet ble tømt i en spesiell beholder av [[marmor]]. Når det ble brukt i ritualer, skulle det først renses med salt, som igjen var renset ved å skjæres med [[sag]] av jern og bakes i ovn. ''Mola salsa'' ble laget av de aller første [[aks]]ene fra årets [[emmer]]korn, knust i en morter slik det ble gjort i oldtiden, før [[kvern]]ens tid. ''Mola salsa'' minner sterkt om [[nattverdsoblat]]er.<ref>[http://www.novaroma.org/nr/Mola_salsa «Mola salsa», ''NovaRoma]</ref> 

Tempelets rituelle [[renhold]] med [[sopelime]] var også vestalinnenes oppgave. De pyntet også tempelet med [[laurbær]] som ble skiftet ut en gang i året, til romersk [[nyttår]] som var [[1. mars]], når den hellige ilden skulle tennes igjen på forhistorisk måte, ved å gni et stykke tre mot en annen trebit tatt fra et frukttre, helt til det slo gnister.<ref>Georgina Masson: ''The companion guide to Rome'' (s. 61)</ref> I likhet med [[Pantheon]] hadde Vesta-tempelet et hull i taket, der røyken fra den hellige ilden steg opp til gudene. Sluknet ilden - og det skjedde flere ganger i løpet av tusen år - var dette det verste av alle tenkelige varsler. Skyldtes ikke ulykken våt [[brensel]] eller en voldsom [[regnbyge]], men at vestalinnen var sovnet, ble hun straffet som en [[trell]] ville blitt, med pisking - kledd naken og pisket i mørket av ''pontifex maximus''. Så gjorde de opp ild igjen. Men en gang i året, [[1. mars]], romersk [[nyttår]], fikk ilden slukne av seg selv. Så ble ny ild gjort opp ved å gni to stykker tre mot hverandre. Samme seremonien er kjent hos [[ortodoks jødedom|ortodokse jøder]] i [[Jerusalem]] til [[påske]].<ref>H.V. Morton: ''En reise i Rom'' (s. 73)</ref>

Hvert år i midten av mai ble ''argei'', 24 eller 27 strådukker som minnet om menn med armer og bein bundet, båret ned til [[Pons Sublicius]], den eldste [[bro]]en i Roma. Derfra kastet vestalinnene strådukkene i i Tiberen for å rense byen; ''flaminica dialis'' var sørgekledd.<ref>[https://theodora.com/encyclopedia/a2/argei.html «argei», ''theodora.com]</ref><ref>[[Dionysios fra Halikarnassos]]: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Dionysius_of_Halicarnassus/1B*.html#38.2 ''Antiquitates Romanum''], i.19, 38. Penelope.uchicago.edu</ref><ref>Smith, William (1875): [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/secondary/SMIGRA*/Argei.html «Argei»] i: ''A Dictionary of Greek and Roman Antiquities'', John Murray, London, Penelope.uchicago.edu</ref> Det het seg at disse ''argei'' hadde fått navn etter [[høvding]]ene som angivelig var kommet med [[Herakles]] fra [[Argos]] til Roma, og hadde tatt seg til rette på Kapitolhøyden. [[Dionysios fra Halikarnassos]] kjente skikken fra sin samtid, og hevdet at den ble innstiftet av [[Herakles]] for å roe de innfødte da han avskaffet menneskeofre til [[Saturn (gud)|Saturn]], kanskje en sammenblanding med at Kapitolhøyden tidligere ble kalt «den saturninske høyden».<ref>[https://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/secondary/SMIGRA*/Argei.html «argei», ''LacusCurtius]</ref>

Når en romer skrev testamente, deponerte han det hos en venn, i et tempel eller hos vestalinnene. Keiser [[Augustus]] deponerte sitt hos vestalinnene, og etter hans død ble det brakt til [[romerske senat|senatet]].<ref>[https://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/secondary/SMIGRA*/Testamentum.html George Long, M.A.,] ''[[Trinity College]]: Testamentum</ref>
[[Fil:Vestal_Palatino_Inv12491.jpg|thumb|Vestalinne fra [[Hadrian]]s tid.]]
[[Fil:INC-3004-r_Ауреус._Ок._43—39_гг._до_н._э._Монетарий_Клодий_Весталий_(реверс).png|thumb|''[[Aureus]]'' med vestalinne, gullmynt fra årene 43–39 f.Kr.]]
=== Palladium ===
På et hemmelig sted gjemte vestalinnene [[Palladium]], en av Roms største helligdommer. Det het seg at det var en liten trefigur av [[Pallas Athene]] som [[Æneas]] angivelig fikk med seg på flukten fra [[Troja]]. Ingen utgravninger har avdekket vestalinnenes skatter; men det er funnet spor etter senere beboere, først keisere og siden [[pave]]r - og to skatter av gull[[mynt]]er, den ene [[angelsaksisk]] og helt sikkert gravd ned da Roma ble plyndret.<ref>Georgina Masson: ''The companion guide to Rome'' (s. 60-62)</ref>

=== Vestalia ===
Første dag i denne [[høytid]]en var [[7. juni]], den eneste dagen i året da Vesta-tempelet stod åpent for andre kvinner. De kom barføtt, og offeret deres til gudinnen var typisk en enkel rett, frembåret på et fat. Selv ofret vestalinnene ''mola salsa'' («malt salt»), en slags saltkaker først omtalt av [[Plautus]] i [[skuespill]]et ''[[Amfitryon (Plautus)|Amfitryon]]'', der saltkakene nevnes som et offer [[Jupiter (gud)|guden Jupiter]] verdsetter. [[Plinius den eldre]] hevder at [[Numa Pompilius|kong Numa]] var den som innstiftet skikken med å ofre saltkaker til gudene.<ref>[https://tavolamediterranea.com/2019/02/07/bread-for-the-gods-mola-salsa/ Farrell Monaco: Bread for the gods: Mola salsa, ''Tavola Mediterranea'' 7. februar 2019]</ref> På Vestalias siste dag, 15. juni, tok bakere og andre som arbeidet med korn, en fridag etter å ha pyntet boder og butikker med blomsterkranser. Kvernsteiner og [[esel|eslene]] som arbeidet i møllene, ble pyntet med kranser av [[fiol]]er. Vestalinnene sørget for å feie opp rusk fra tempelgulvet og fraktet det opp i et smug på [[Kapitolhøyden]], til Porta Stercoraria, før Vesta-tempelet stengte for besøkende igjen frem til neste års Vestalia.<ref>[https://web.archive.org/web/20171107012701/http://www.creatinghistory.com/vestalia-festival-honoring-vesta/ «Vestalia»]</ref> Porta Stercoraria var en port i Kapitol-kleiven (''clivus Capitolinus''), som bare ble åpnet mot et smug (''angiportus'') denne ene dagen i året, 15. juni, slik at avfallet fra Vesta-tempelet kunne kostes ut i Tiberen.<Ref>[http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.04.0054%3Aalphabetic+letter%3DP%3Aentry+group%3D3%3Aentry%3Dporta-stercoraria Samuel Ball Platner og Thomas Ashby: ''A Topographical Dictionary of Ancient Rome'', «Porta Stercoraria»]</ref>

=== Privilegier ===
Vestalinner hadde fortrinn som var utenkelige for andre romerske kvinner; de hadde [[stemmerett]] og kunne til og med ha [[eiendom]]. Etter endt tjenestetid mottok vestalinnen en raus [[medgift]] fra [[statskassen]]. Hun stod da fritt til å gifte seg, men få ville si fra seg sin priviligerte, uavhengige posisjon. På teater og [[gladiator]]kamper fikk vestalinner reserverte plasser helt fremme,<ref>[https://www.througheternity.com/en/blog/history/vestal-virgins-in-ancient-rome.html# Alexandra Turney: ''Privilege, punishment and social role of the Vestal Virgins in Ancient Rome,'' 15. desember 2016]</ref> mens andre romerske kvinner hadde de dårligste plassene - bakerst, i lag med utlendinger, fattige og [[trell]]er.<ref>[https://ancienttheatrearchive.com/glossary-term/cavea/ ''Cavea'', setene i et romerske teater]</ref> [[Tolvtavleloven]] ga vestalinner rett til å sette opp testamente og bestemme hvem som skulle arve dem. ([[Cicero]]. de Rep. III.10; Gaius, I.145)<ref>[https://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/secondary/SMIGRA*/Testamentum.html George Long, M.A., ''Trinity College: Testamentum]</ref> Sosialt stod en vestalinne bare tilbake for keiserinnen. Bare keiserinnen og vestalinner fikk kjøre i vogn i Romas gater. 

Vestalinner var ukrenkelige, og når de var utendørs, gik [[liktor]]er foran, bærende ''fasces''; og støtte de tilfeldig på en forbryter på vei til sin [[henrettelse]], ble han benådet. Vestalinnen måtte imidlertid avlegge ed på at møtet var et tilfeldig sammentreff som ikke var avtalt. Gikk noen under en vestalinnes [[bærestol]], når hun satt i den, ble han henrettet.<ref>[https://web.archive.org/web/20170214113502/http:/www.stoa.org/diotima/anthology/wlgr/wlgr-religion408.shtml Lefkowitz og Fant: ''Women's life in Greece and Rome: Vestal Virgins. Rome, 7th cent. B.C. (Plutarch, Life of Numa Pompilius'' 9.5-10, hentet fra ''Wayback Machine]</ref> Selv konsuler og magistrater skulle vike og senke ''[[fasces]]'' i vestalinnenes nærvær. Var de stevnet i retten, ble de avkrevd noen ed; og de ble gravlagt innenfor bygrensen.<ref>[https://shs.hal.science/halshs-01826414/document Claudia Beltrão og Patricia Horvat: ''The Name of the Vestal, or When a Vestal is Named'' (s. 176), juni 2018]</ref>
[[Fil:Alessandro Marchesini - Dedication of a New Vestal Virgin - WGA14054.jpg|thumb|300px|En vestalinnes innvielse, slik Alessandro Marchesini tenkte seg det.]]