Redigerer Venuspassasje (avsnitt)

==Vitenskapelig betydning av passasjer==
[[Fil:VenusTransitVermeer.png|thumb|300px|right|Diagram over måling av passasjetider for å beregne solparallaksen.]]

Når man ser bort i fra sjeldenheten, var den opprinnelige vitenskapelige interessen i å observere venuspassasjer at man kunne bruke dem til å beregne størrelsen på [[solsystemet]]. Teknikken innebærer at man utfører presise observasjoner i tidspunktet for enten starten eller slutten på passasjen fra steder på jorden som lå langt fra hverandre. Avstanden mellom punktene på jorden kan deretter bli brukt som en målestokk på avstanden fra Venus til solen. Se [[parallakse]].

Selv om europeiske astronomer i det [[17. århundre]] satt inne med ganske detaljerte observasjoner av banene til de største planetene og kunne beregne hver enkelt planets relative avstand fra solen, var den absolutte avstanden mellom jorden og solen (en [[astronomisk enhet]]) fortsatt ukjent. Og enda var det den geosentriske modellen av solsystemet som gjaldt, siden den katolske kirken hadde hindret utgivelsen av [[Kopernikus]]' heliosentriske system.

[[Johannes Kepler]] var den første som forutså en venuspassasje i [[1631]], men ingen observerte den, muligens fordi Keplers beregninger ikke var nøyaktige nok.

Den første observasjon av en venuspassasje gjorde [[Jeremiah Horrocks]] fra sitt i hjem i [[Much Hoole]] i [[England]] den 24. november 1639. Horrocks forutså passasjen ved å korrigere Keplers beregninger for venusbanen, selv om han var usikker på det eksakte tidspunktet. Det var bare såvidt han fikk sett selve passasjen siden skyer blokkerte solen og forsvant bare en halvtime før solen gikk ned. Men hans observasjoner ble ikke publisert før i [[1666]], lenge etter hans død. Uansett var hans estimat av størrelsen på solsystemet bare rundt halvparten av den korrekte størrelsen.
[[Fil:Hell Observatio transitus Veneris ante discum Solis 1770.jpg|thumb|left|200px|''Observatio transitus Veneris ante discum Solis 1769'' av pater [[Maximilian Hell]]]]
Etter forslag fra [[Edmond Halley]] ble passasjeparet i [[1761]] og [[1769]] brukt for å beregne den eksakte verdien til den [[astronomisk enhet|astronomiske enheten]] ved å bruke parallaksen. Flere ekspedisjoner ble sendt ut til forskjellige deler av verden for å observere disse passasjene; i praksis var dette det første internasjonale vitenskapelige samarbeid. Det var på en av disse ekspedisjonen at den uheldige [[Guillaume Le Gentil]] mistet eiendelene sine, konen sin, og ble erklært offisielt død. En annen ekspedisjon var den første reisen til [[James Cook|kaptein James Cook]] for å observere 1769-passasjen fra [[Tahiti]] før han reiste videre til [[New Zealand]]. Særlig vellykket ble [[jesuitt]]en [[Maximilian Hell]]s observasjon fra [[Vardø]] i [[Finnmark]] i 1769: Været var godt på selve dagen, og observasjonene gikk bra. Hells observasjoner muliggjorde en beregning av den såkalte solparallaksen, hvorved middelavstanden fra jorden til solen kunne utregnes. Hell beregnet verdiene til henholdsvis 8°8' og 149,5 mill. km, forbløffende presist (i dag angis verdiene til 8°79'15" resp. 149.450.000&nbsp;km).

Dessverre var det umulig å beregne eksakt tidspunktet for passasjen på grunn av optiske forvrengninger i det planeten befinner seg nær randen av solen. ([[black drop effect]]).  Forvrengningene ble lenge tolket som bevis for at Venus hadde en atmosfære. Senere er det observert at også [[Merkur]] som ikke kan ha noen atmosfære, gir opphav til samme effekt ved passasje.
[https://web.archive.org/web/20060710203358/http://www.aas.org/publications/baas/v35n5/aas203/26.htm]

Den astronomiske enheten er senere bestemt ved hjelp av [[telemetri]] og fra [[radio#radar|radar]]observasjoner av himmellegemer.  Derfor er prosjektet fra [[1700-tallet]] om å måle de nøyaktige tidene for passasjen ikke like viktig innen moderne [[astronomi]].

Likevel er passasjene interessante forskningsobjekter.  Ved å få kjennskap til hvordan sollyset endrer seg når det blir blokkert av en planet, kan man muligens kjenne igjen denne effekten på andre stjerner, og slik oppdage andre solsystemer.  Mens vi inntil nå kun har vært i stand til å observere virkningen av store planeter i bane rundt andre stjerner, er det muligheter for at effektene ved passasjer er mer sensitive.  I så fall kan vi kanskje ved å studere lysintensiteten, oppdage solsystemer med små planeter også.