Redigerer Vanekrigen (avsnitt)

== I kildene ==
=== ''Den eldre Edda'' ===
[[Fil:Gullveig by Frølich.jpg|thumb|right|Gullveig blir henrettet, illustrasjon ved Lorenz Frølich (1895).]]
[[Fil:Asen gegen die Wanen by Karl Ehrenberg.jpg|thumb|Æsene mot vanene, illustrasjon ved Karl Ehrenberg (1882).]]
I ''[[Den eldre Edda]]'' er vanene som en gruppe spesielt referert til i diktene ''[[Voluspå]]'', ''[[Vavtrudnesmål]]'', ''[[Skirnismål]]'', ''[[Trymskvadet]]'', ''[[Allvismål]]'', og kjempekvadet ''[[Sigerdrivemål]]''. 

''Voluspå'' («Volvens spådom») blir fortalt av en [[volve]] som viser til seg selv i tredje person mens [[Odin]] spør henne ut. Gudekrigen blir beskrevet i to vers, og i det første verset sier volven at hun husker den første krigen i verden da [[Gullveig]] ble stukket med spyd og deretter brent tre ganger i Odins hall, likevel ble den mystiske kvinnen Gullveig gjenfødt tre ganger, «men ennå lever hun». I verset deretter blir Gullveig tilsynelatende kalt for ''Heid''<ref>Heid ([[norrønt]] ''Heiðr'') kan oversettes til «Den skinnende», Larrington (1996:7), eller kanskje «Strålende» eller «Ære», Lindow (2001:165)</ref> når hun kommer til husene. Dette er en klok volve som kan både trolldom og [[seid]], og var «alltid yndet av onde kvinner».<ref>Steinsland & Sørensen (1999): ''Voluspå''. Side 15-16</ref>

Den [[USA|amerikanske]] forskeren [[John Lindow]] har beskrevet disse strofene som meget vanskelige å forstå. Han foreslår at gudenes rådslagning etter hendelsen med Gullveig er hentydning på et tidligere slag som ble framprovosert av Gullveigs ankomst hos æserne.<ref name=LINDOW51-53>Lindow (2001:51-53).</ref> Kom Gullveig med et tilbud til æsene som det var umulig å etterfølge? Lindow mener at ordvalget kan bety at det allerede var funnet sted en tilnærmelse mellom gudeslektene.<ref name=LINDOW51-53/>

Gullveig er en [[Mystisisme|mystisk]] kvinne og denne delen tilhører det mest gåtefulle i hele ''Voluspå''. Gullveig synes å være en kvinne utenifra som på en eller annen måte utfordrer gudene på dramatisk vis. Deres reaksjon er hatsk og brutal; de stikker så mange spyd i henne at hun blir stående oppreist og deretter blir hun brent. Dette gjentas tre ganger og likevel lever Gullveig videre. Begge metodene, både spydstikkingen som brenningen, har preg av ritualmord. Etter norrøn skikk var det også skammelig å utøve vold mot en kvinne, men det mest skammelige var kanskje at gudene ikke klarte å ta livet Gullveig?<ref>Steinsland & Sørensen (1999): ''Voluspå''. Side 52</ref>

I et senere vers (23) forteller volven om nok et krisemøte hvor det er spørsmål om bot skal betales. Er det bot for drapene på Gullveig som må betales? Det er ikke lett å tolke volvens tale. I neste strofe (24) begynner krigen på rituelt vis ved at Odin slynger spydet og dediserer krigen til seg selv:

:''Odin sendte''
:''spyd over hæren,''
:''stadig den første''
:''strid i verden;''
:''om æsenes borg''
:''ble bordvegg brutt,''
:''vanene kjempet''
:''med kampspå på vollen.''<ref>Steinsland & Sørensen (1999): ''Voluspå''. Side 16</ref>

Krigen er et faktum, og etter at den har begynt synes det som om det vanene som har krigslykken med seg. De har brutt ned æsenes [[borg]]mur og kampen skjer på vollen og antagelig tett mot æsenes boliger. Allerede i neste vers skjer atter et tingmøte hvor alle møtes og hvor beskyldninger om løgn og svik nevnes: ''«Hvem har luften / med løgn forpestet»?'' Her dukker [[Frøya (gudinne)|Frøya]] opp i teksten som «Ods kvinne». Frøya tilhører vanene og hun er blitt gitt til jotnene.<ref>Det er mulig at Frøya er bortlovet til jotnene og at dette er en referanse til myten hvor en jotne lovte å bygge æsenes borg ved å få Frøya i belønning, en avtale Loke inngikk og deretter måtte fri æsene fra igjen. Jf. Holtsmark, Anne: ''Norrøn mytologi. Tru og mytar i vikingtida''. Oslo: Samlaget 1990. Side 94</ref> Luften (les ''Loft'', et av Lokes tilnavn), den som forpester og overgitt Frøya til [[Jotunheimen]] er antagelig en henvisning til [[Loke]]. Han er Odins blodsbror, men også av jotunætt, og den som har gitt dårlig råd. Volven har således bygd opp en situasjon hvor «konfliktene er snørt sammen på alle kanter».<ref>Steinsland & Sørensen (1999): ''Voluspå''. Side 53</ref>

Det er når ord ikke nytter lenger, når ''«Eder ble brutt, / ord og løfter»'', da er det den hissige guden Tor som slår, ''«trutnet av vrede, / han sitter sjelden»''. Om tingets fredsforsamling kunne ha gått videre før Tor slår er uvisst i teksten. Uansett er det gudene som igjen, slik som med Gullveig, krenker seg selv.<ref>Steinsland & Sørensen (1999): ''Voluspå''. Side 17, 54</ref>

=== ''Den yngre Edda'' ===
[[Fil:Bragi by Wahlbom.jpg|thumb|I ''Skaldskaparmål'' forteller guden for dikterkunsten om hvordan kvadene kom med [[mjød]]en, dikterdrikken. Illustrasjon ved Carl Wahlbom (1810–1858)]]
''[[Skaldskaparmål]]'' i ''[[Den yngre Edda]]'' forklarer guden [[Brage]] opprinnelsen til skaldekunsten: ''«Det tek til med det at æsene hadde ufred med det folket som heiter vaner. Så heldt dei fredsstemne og gjorde semje på den måten at båe flokkane gjekk bort til eit kjerald og spytta råken sin opp i det.»''<ref>''Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda)'', Det Norske Samlaget 2002. Side 345.</ref>

Begge gudeslektene gikk ifølge Brage til et stort kar og spyttet i det. De besluttet at denne fredshandlingen ikke burde gå til spille, og av spyttet ble det skapt en mann som het [[Kvasir (mytologi)|Kvase]]. Han var så klok at han visst alt som han ble spurt om. To dverger, Fjalar og Galar, kom til å drepe Kvase, men gudene tappet [[blod]]et hans i tre store kar ved navn Son, Bodn og Odrøre og blandet det med [[honning]]. Denne blandingen gjæret og slik ble dikterdrikken til, og av den grunn kalles skaldeskap for «Kvases blod».

=== ''Heimskringla'' ===
I innledningen til ''[[Ynglingesagaen]]'' i ''[[Heimskringla]]'' gjengir Snorre en [[Euhemeros|euhemeriseret]] utgave av gudekrigen. Det vil si at han forklarer gudene som vanlige mennesker som etter sin død ble opphøyet til guder. Snorre forteller om hvordan Odin ledet en stor hær fra «Åsaland» for å angripe folket i «Vanaland»:

:''«Odin fór med hær mot vanene, men de stod seg godt mot ham og verget landet sitt; det skiftet med seier for dem, de herjet landet for hverandre og gjorde skade. Da begge partene ble lei dette, stevnte de hverandre til forlik, sluttet fred og gav hverandre gisler.»''<ref name= Heimskringla_6> Snorre Sturlasson: ''Heimskringla (Snorres kongesagaer)'', bd. I, side 6</ref>

Det er ikke selve krigen som interessert Snorre, men panten og utvekslingene av gisler for å sikre freden. Vanene sendte sine beste folk: [[Njord]] og sønnen [[Frøy]]. Æsene sendte [[Høne (mytologi)|Høne]] som de hevdet var et egnet til å være høvding og en klok mann som het [[Mime (mytologi)|Mime]]. Vanene ga også fra seg den klokeste blant dem, [[Kvasir (mytologi)|Kvase]]. 

Vanene gjorde Høne til høvding og lot Mime råde ham, men de ble raskt skuffet. Når Høne var ved tinget var ikke Mime med ham, og Høne ba andre om å bestemme når han ble spurt til råds. Vanene mente da at æsene hadde sveket dem i fredsbyttet. De hugget hodet av Mime og sendte det til æsene for å markere sin skuffelse. Odin smurte urter på hodet til Mime og [[Magi|galdret]] over det. Siden kunne Mime fortsatt råde ham. Om vanene var skuffet over sine gisler synes det som om æsene var vel fornøyd med kvaliteten på Njord og Frøy, og de ble gjort til guder (likestilte). Frøya, Njords datter var også hos æsene, og det var hun som lærte æsene om [[seid]].<ref name= Heimskringla_6/>