Redigerer Vandaler (avsnitt)

==Historie==
Vandalene var delt inn i to stammegrupper, [[silingi]] og [[hasdingi]]. Silingiene levde i et område som kalt ''Magna Germania'' i flere århundrer, nå [[Schlesien]]. I det [[2. århundre]] flyttet hasdingiene, ledet av kongene Rhaus og Raptus, sørover og angrep først [[romerriket|romerne]] i det nedre [[Donau]]-området, inngikk så fred og slo seg ned i det vestlige [[Dacia]] ([[Romania]]) og det romerske [[Ungarn]].  

Ifølge [[Jordanes]] kom hasdingiene i konflikt med [[gotere|goterne]] rundt tiden til [[Konstantin den store]]. På den tiden levde vandalene i land som senere ble bebodd av [[gepidene]], hvor de var omringet «''i øst (av) goterne, i vest (av) [[markomannere|markomannerne]], i nord (av) [[hermandurer|hermandurerne]] og i sør Hister (Donau).''» Vandalene ble angrepet av den gotiske kong [[Geberic]] og deres kong [[Visimar]] ble drept. Vandalene migrerte så til [[Pannonia]] hvor de levde de neste seksti årene.

I [[400]] eller [[401]], muligens på grunn av [[hunerne]]s angrep, begynte vandalene sammen med sine allierte (de [[sarmatia|sarmatianske]] [[alanere|alanerne]] og germanske [[svebere|sveberne]]), å bevege seg vestover under kong [[Godigisel]]. Noen av silingiene sluttet seg til dem senere. Rundt denne tiden hadde hasdingiene allerede blitt [[kristendom|kristnet]]. På samme måte som goterne tidligere, adopterte vandalene [[arianisme]]n, en trosretning som var i opposisjon til hovedstrømmen som var trinitariansk kristendom i Romerriket, som senere ble til [[den katolske kirke]] og [[den ortodokse kirke]].

===Gallia===
Vandalene reiste vestover langs Donau uten store problemer, men da de nådde [[Rhinen]], møtte de motstand fra [[frankerne]] som befolket og kontrollerte de romerske regionene i det nordlige [[Gallia]]. {{formatnum:20000}} vandaler, inkludert Godigisel selv, døde i det påfølgende slaget. Allikevel klarte Vandalene med hjelp fra alanerne å beseire frankerne. Den [[20. desember]] [[406]] krysset vandalene den islagte Rhinen for å invadere Gallia. Under Godigisels sønn [[Gunderic]] plyndret vandalene seg vestover og sørover gjennom [[Aquitaine]].

===Iberia===
Vandalene krysset [[Pyreneene]] i [[oktober]] [[409]] og fikk land fra romerne på [[Den iberiske halvøy]] som [[foederati]] i [[Gallaecia]] (i nordvest) og [[Hispania Baetica]] (i sør). Alanerne fikk land i [[Lusitania]] (vest) og regionen rundt [[Karthago Nova]]. Sveberne kontrollerte også deler av Gallaecia. [[Vestgoterne]] som invaderte Iberia før de fikk landområder i [[Septimania]] i det sørlige [[Frankrike]], knuste alanerne i [[416]] og drepte den vestlige alanske kongen, Attaces. Restene av hans folk tilbød senere vandalkongen [[Gunderik]] den alanske kronen. Senere vandalkonger i Nord-Afrika kalte seg ''Rex Wandalorum et Alanorum'' («konge av vandalene og alanerne»).

===Afrika===
Gunderiks halvbror [[Geiserik]] viste seg å bli den store vandalkongen. Han begynte å bygge en vandalsk flåte, og etter at han ble konge, krysset han [[Gibraltarstredet]] i [[429]] og beveget seg østover mot [[Karthago]]. I [[435]] gav romerne dem noe territorium i Nord-Afrika, men likevel falt Karthago til vandalene i [[439]]. Geiserik bygget så opp kongedømmet til vandalene og alanerne til en mektig stat med hovedstad i [[Saldae]]. Han erobret [[Sicilia]], [[Sardinia]], [[Korsika]] og [[Balearene]].

Forskjellen i trosgrunnlaget mellom de [[arianisme|arianske]] vandalene og Romas [[den katolske kirke|katolikker]] eller [[donatister]] var en konstant kilde til spenning i deres afrikanske stat. De fleste vandalkongene, med unntak av [[Hilderik]], forfulgte mer eller mindre katolikkene. Medlemmer av presteskapet ble utvist, klostre ble oppløst og et generelt press ble brukt på katolikker som ikke lot seg kue. Selv om katolisismen sjelden var offisielt forbudt, med unntak av de siste månedene av styret til [[Hunerik]], var konvertering fra vandalenes tro til katolisismen forbudt, og livet var generelt vanskelig for det katolske presteskapet som ble nektet å ha biskoper.

===Plyndringen av Roma===
Vandalene tok [[Roma]] i [[455]] og plyndret byen i to uker fra [[2. juni]]. De forlot byen med utallige verdisaker, inkludert byttet fra [[tempelet i Jerusalem]] som var blitt ført til Roma av [[Titus Flavius Vespasianus|Titus]]. De tok også med seg keiserinnen [[Licinia Eudoxia]] og hennes døtre [[Eudocia]] og [[Placidia]]. De ødela en enorm [[Bysants|bysantinsk]] flåte som ble sendt mot dem innen [[468]].

===Nedgang===
Da Geiserik døde i [[477]], ble hans sønn [[Hunerik]] konge. Huneriks styre var preget av religiøs forfølgelse av [[manikeisme|manikeerne]] og katolikkene. [[Guntamund]] ([[484]]&ndash;[[496]]) forsøkte å skape intern fred med katolikkene. Den vandalske makten hadde vært nedadgående siden Geiserik døde, og Gunthamund mistet store deler av Sicilia til [[østgoterne]] og måtte stå i mot økt press fra [[maurere|maurerne]]. 

[[Hilderik]] ([[523]]&ndash;[[530]]) var den mest katolskvennlige av vandalkongene. Han hadde lite interesse for krig og overlot det til et familiemedlem, [[Hoamer]]. Da Hoamer led nederlag mot maurerne, gjennomførte den arianske fraksjonen i kongefamilien et opprør og [[Gelimer]] ([[530]]&ndash;[[533]]) ble konge. Hilderik, Hoamer og deres slektninger ble kastet i fengsel.

Den bysantinske keiser [[Justinian I]] erklærte krig mot vandalene. Handlingen ble ledet av [[Belisarius]]. Etter å ha hørt at den største delen av den vandalske flåten kjempet mot et opprør i Sardinia, bestemte han seg for å handle raskt og landet i [[Tunisia]] og marsjerte mot Karthago. Sent på sommeren [[533]] møtte kong Gelimer Belisarius 16 km sør for Karthago i [[slaget ved Ad Decimium]]. Vandalene var til å begynne med i ferd med å vinne slaget, men da Gelimers nevø Gibamund falt i slaget, flyktet vandalene. Belisarius tok raskt Karthago, mens de overlevende vandalene kjempet videre. 

[[15. desember]] [[533]] barket Gelimer og Belisarius sammen igjen i [[slaget ved Ticameron|Ticameron]], rundt 32 km fra Karthago. Igjen kjempet vandalene godt, men brøt sammen da Gelimers bror [[Tzazo]] falt i slaget. Belisarius rykket raskt frem til [[Hippo Regius|Hippo]], den nest største byen i vandalenes kongedømme, og i [[534]] overgav Gelimer seg til den romerske erobreren og gjorde slutt på vandalenes kongedømme.

===Vandalenes konger===
{| class="wikitable" border="1" cellpadding="2"
|bgcolor="lightyellow"|'''År'''
|bgcolor="lightyellow"|'''Konge'''
|bgcolor="lightyellow"|'''Merknader'''
|-
|&ndash;[[407]]
|[[Godigisel]] 
|Førte vandalene over [[Rhinen]] og inn i [[Gallia]]
|-
|[[407]]&ndash;[[428]] 
|[[Gunderik]] 
|Førte vandalene over [[Pyreneene]] og inn i [[Hispania]]
|-
|[[428]]&ndash;[[477]]
|[[Geiserik]]
|Førte vandalene over [[Gibraltarstredet]] og etablerte vandalenes kongedømme i [[Nord-Afrika]] med sin hovedstad i [[Karthago]]
|-
|[[477]]&ndash;[[484]]
|[[Hunerik]]
|
|-
|[[484]]&ndash;[[496]]
|[[Guntamund]]
|
|-
|[[496]]&ndash;[[523]]
|[[Trasamund]]
|
|-
|[[523]]&ndash;[[530]]
|[[Hilderik]]
|
|-
|[[530]]&ndash;[[534]]
|[[Gelimer]]
|
|-
|}