Redigerer Valgordningen i Norge (avsnitt)

=== 1814–1905 ===
{{se også|Riksforsamlingen}}
Norge hadde fra vedtaket om [[Norges Grunnlov|Grunnloven]] i 1814 fram til og med [[stortingsvalget 1903]] et valgsystem hvor velgerne valgte [[valgkollegium|valgmenn]] som igjen valgte stortingsrepresentantene. Det var én valgmann per 50 stemmeberettigede i [[Kjøpstad|kjøpstedene]] og én valgmann per 100–200 stemmeberettigede i [[prestegjeld]]ene på landet.<ref>[[#refHaffner|Haffner, side 68]]</ref> På denne tiden var det ikke partidannelser i landet og man så dermed at valgmennene skulle være bedre skikket til å bestemme hvem som skulle sitte på Stortinget.

Antallet plasser på Stortinget var ikke fastsatt i 1814, men var avhengig av antall valgmenn og stemmeberettigede - ingen valgdistrikter skulle likevel ha over 4 representanter og samlet antall representanter «burde» ligge mellom 75 og 100. I 1816 ble amtenes representasjon begrenset til 3, grensen ble i 1830 igjen hevet til 4. I 1842 ble regelen grensen for totalantallet fjernet. Antallet representanter på Stortinget gikk opp og ned med folketallet inntil 1859 da antallet representanter og fordelingen av disse på valgdistriktene ble fastsatt i Grunnloven: 74 fra landdistriktene, 37 fra kjøpstedene, total 111. I 1902 var totaltallet øket til 117, med 78 og 39 på henholdsvis land- og bydistriktene.<ref name=Haffner>Haffner, Vilhelm (1949): Biografier. Med tillegg til Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsraadet 1814-1914.</ref> Systemet kom under kritikk mot slutten av 1800-tallet, dette var spesielt rettet mot [[bondeparagrafen]] som sa at 2/3 av representantene skulle komme fra landkommuner noe som førte til at byene ble klart overrepresentert. Byenes overrepresentasjon ble noe mindre ved urbaniseringen på slutten av 1800-tallet. Byenes overrepresentasjon varte til paragrafen ble opphevet i 1953.<ref name="Kleven">{{Kilde www|url=https://www.ssb.no/valg/artikler-og-publikasjoner/stemmeberettigede-valgordninger-og-valgdeltakelse-siden-1815|tittel=Stemmeberettigede, valgordninger og valgdeltakelse siden 1815|besøksdato=2020-06-20|forfattere=Kleven, Øyvin|dato=11. mai 2017|språk=no|verk=ssb.no|forlag=|sitat=En stemme i byen telte mer enn en stemme på landet. «Bondeparagrafen» resulterte aldri i at landdistriktene ble «overrepresentert» eller sendte så mange representanter de skulle ha gjort i forhold til antall stemmeberettigede.}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Valg-og-konstituering/Stortingsvalg/|tittel=Stortingsvalg|besøksdato=2020-06-20|forfattere=|dato=2019-09-02|språk=no|verk=Stortinget|forlag=|sitat=Det siste punktet er kjent som «bondeparagrafen». I mange år førte denne ordningen til at byene ble sterkt overrepresentert i Stortinget, men etter hvert førte urbanisering og «flukt fra landsbygda» til at dette endret seg. I 1952 ble «bondeparagrafen», etter mye strid, opphevet ved en grunnlovsendring. Dermed ble det valgtekniske skillet mellom by og land avskaffet, og fylkene ble gjort til valgkretser.}}</ref><ref>{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007112304044|tittel=Statsforfatningen i Norge|forfatter=Andenæs, Johs.|fornavn=|forlag=TANO|år=|isbn=8251828309|utgivelsessted=Oslo|side=|sider=127-128|kapittel=|sitat=Til tross for denne betegnelsen førte bestemmelsen til en sterk underrepresentasjon for landdistriktene.|utgivelsesår=1990}}</ref>

Systemet med valgmenn er i dag særlig kjent fra [[USA]]s [[Presidentvalg (USA)|presidentvalg]]

I 1840 var 90 % av det stemmeberettigede i landdistriktene og sank på grunn av urbaniseringen til 75 % i 1900. Ved utvidelsen av stemmeretten økte landdistriktenes andel til 80 % i 1905.<ref name="Kleven2">{{Kilde www|url=https://www.ssb.no/valg/artikler-og-publikasjoner/stemmeberettigede-valgordninger-og-valgdeltakelse-siden-1815|tittel=Stemmeberettigede, valgordninger og valgdeltakelse siden 1815|besøksdato=2020-06-20|forfattere=Kleven, Øyvin|dato=11. mai 2017|språk=no|verk=ssb.no|forlag=|sitat=En stemme i byen telte mer enn en stemme på landet. «Bondeparagrafen» resulterte aldri i at landdistriktene ble «overrepresentert» eller sendte så mange representanter de skulle ha gjort i forhold til antall stemmeberettigede. ... I 1859 vedtok stortinget å endre paragraf 57 i Grunnloven: to tredjeparter av representantene skulle velges fra landdistriktene og en tredjedel fra byene.}}</ref> I 1949 var det i landdistriktene gjennomsnitt 14600 stemmeberettigede for hver representant, mens i byene var det 14300.<ref name=":03">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007112304044|tittel=Statsforfatningen i Norge|forfatter=Andenæs, Johs.|fornavn=|forlag=TANO|år=|isbn=8251828309|utgivelsessted=Oslo|side=|sider=127-128|kapittel=|sitat=Til tross for denne betegnelsen førte bestemmelsen til en sterk underrepresentasjon for landdistriktene.|utgivelsesår=1990}}</ref>
{| class="wikitable" style="text-align: right;"
|+By og land 1815-1900<ref name="Hagen2">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016092008024|tittel=Valgkretsloven 1906|forfatter=Hagen, Jan|utgiver=Universitetet i Bergen|utgivelsessted=Bergen|side=|utgivelsesår=1971}}</ref>
!År
! colspan="2" style="text-align: center;" |representanter
! colspan="2" |stemmeberettigede
per representant
! colspan="2" |Innbyggere
per representant
|-
|
|''land''
|''by''
|''land''
|''by''
|''land''
|''by''
|-
|1815
|61
|26
|878
|219
|{{formatnum:13322}}
|3008
|-
|1838
|67
|32
|937
|216
|{{formatnum:16778}}
|3478
|-
|1850
|67
|39
|953
|238
|{{formatnum:18751}}
|3913
|-
|1859
|67
|50
|950
|250
|{{formatnum:19100}}
|
|-
|1870
|74
|37
|947
|304
|{{formatnum:20078}}
|7347
|-
|1888
|76
|38
|1388
|703
|{{formatnum:20473}}
|11710
|-
|1900
|76
|38
|4425
|2733
|21673
|15899
|}