Redigerer Valerianus (avsnitt)

=== Bakgrunn ===

I motsetningen til mange av de kortvarige keiserne og opprørerne som forsøkte rane til seg keisertronen under [[krisen i det tredje århundret]], kom Valerianus fra en adelig og tradisjonell senatorfamilie. Detaljer om hans tidligste liv er flyktige, men det er kjent at han var gift med Egnatia Mariniana, som fødte ham minst en sønn, den senere keiser [[Gallienus|Publius Licinius Egnatius Gallienus]]. I tillegg hadde han en annen sønn med Cornelia Gallonia som ble kalt Valerianus Minor.<ref>Bray, (1997): ''Gallienus'', s. 20.</ref>

Han var [[Romersk konsul|konsul]] for første gang enten før [[238]]  som ''suffectus'' eller i 238 som en ''ordinarius''. I 238 var ''[[princeps senatus]]'', og han stilte opp for [[Gordian I]] for å skaffe ham det romerske senatets anerkjennelse for sitt krav på keisertronen. I 251 da keiser Decius gjeninnførte [[sensur]]en med lovgivende og utøvende makt så omfattende at det praktisk talt omfavnet keiserens sivile autoritet, ble Valerianus valgt til sensor av senatet, skjønt han betakket seg for å akseptere posisjonen. I løpet av styret til Decius ble han gitt ansvaret for affærene i Roma da herskeren dro på sine skjebnesvangre siste militærkampanje i [[Illyricum]].<ref>Zonaras: ''Epitome Historiarum'', s. XII, 20.</ref>

Under [[Trebonianus Gallus]] ble han utpekt ''[[dux]]'' (leder) av en hær som antagelig var sammensatt av garnisoner fra de germanske provinsene, og som synes å ha vært utstedt for bruk i krigen mot perserne.<ref>Christol, M. (1980): «A propos de la politique exterieure de Trebonien Galle» i: ''Revue Numismatique'' (6), s. 63–74.</ref> Imidlertid da Gallus måtte ta seg opprøret til [[Aemilianus]] i 253 var det til Valerianus han henvendte seg for å få støtte til å slå ned dennes opprør. Valerianus marsjerte sørover, men kom for sent: Gallus ble drept av sine egne soldater som deretter allierte seg med Aemilianus før han kom fram. Hans soldater utropte deretter den aldrende Valerianus til ny keiser, han var i begynnelsen av sekstiårene,<ref>Bryce (2014): ''Ancient Syria'', s. 267</ref> og fortsatte ferden sørover mot [[Roma]]. Da han kom fram sent i september, hadde Aemilianus' legionærer hoppet av sin keiserkandidat, drepte Aemilianus og utropte Valerianus som keiser. I Roma aksepterte senatet raskt Valerianus, ikke bare av frykt for represalier, men også for at han var en av deres egne.