Redigerer Valbergtårnet (avsnitt)

=== Vekterordningen og et første tårn ===

I 1658 ble det bygget et tretårn på Valberget, som en del av forsvarsanleggene i tilfelle angrep fra England. Tårnet var åttekantet, bygd i bindingsverk og i to etasjer. I toppen ble det plassert en stormklokke av bronse, for å kunne varsle brann eller angrep fra fiender. Tretårnet var plassert litt sør for det nåværende tårnet.<ref name=SBY1>[[#TODAL|: A.T. Austbø, ... ''Stavanger byleksikon'']] s.564ff </ref>

I starten lå ansvaret for vaktholdet på det militære borgervernet; Alle borgere og huseiere måtte være med å gå brannvakt. Etter hvert ble det mulig å betale for en avløser, og gradvis førte dette i 1690-årene til etablering av en ordning med fast ansatte vektere. Vekterne skulle holde ro og orden, holde utkikk etter brann, passe tiden og varsle vær og vind.  

I perioden 1771–1872 gikk vektere i «rundvakten» patrulje i gatene hver natt.  Om vinteren varte vakten fra ti om kvelden til seks om morgenen, om sommeren fra elleve til fem. Fire til seks menn hadde vakt. Uniformen var blå frakk, belte og hjelm, og de var utstyrt med lykt og en vekterstav.<ref name=SA590425>{{kilde www|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Fra vekter med stav og morgenstjerne – til et ungdommelig og friskt politikorps|utgiver=Stavanger Aftenblad 25. mars 1959 (krever abonnement)|besøksdato=2020-10-08 }}</ref>  Vekterstaven hadde øverst en stjerne, symbol på [[Venus|morgenstjernen]].  I tillegg til rundvakten var det i tårnet på Valberget til en hver tid to tårnvektere.  Rundvakten skulle også passe på at tårnvekterne ikke sovnet.<ref name=HIST1>[[#HIST|: O. Kallelid, ... ''Stavanger bys historie 2...'']] s.199 </ref>

Dersom brann brøt ut, skulle en varsle med stormklokken i tårnet og med brannkanoner. Et flagg eller en lanterne skulle henges ut i tårnet, for å vise retningen til brannen. Ved storbrann brukte en også den store klokken i [[Stavanger domkirke]], og [[tambur]]en i byen skulle slå tromme i gatene. Omkring 1850 hadde byen et brannkompani på hundre mann som skulle rykke ut når alarmen gikk.  Kompaniet ble ledet av en branninspektør, to brannmestre, to sprøytemestre og to rodemestre.<ref name=SKA>{{Kilde bok| 
forfatter=Karsten Skadberg
| utgivelsesår=1975
| tittel=1125–1975 Stavanger, vår egen by
| utgivelsessted=Stavanger
| forlag=Stavanger kommune
| side=40ff
| isbn=
| kommentar= 
| url= }}</ref>

Både tårn og klokke måtte vedlikeholdes, og tretårnet utgjorde en stor utgiftspost for byen.  I 1703 ble stormklokken støpt om i Nederland.  I 1820 ble tårnet malt rødt. I 1837 var tårnet med klokke taksert til 320 riksdaler<ref>Ola Kvalsund: Stavanger bystyres forhandlinger m.v. 1837–1843, Stavanger, 1919, side 27.</ref> Tårnet forfalt imidlertid mer og mer, og i 1840-årene var det ikke lenger brukelig.  Branninspektør Isak Feldthuus startet i 1844 arbeidet med å få bygget et nytt tårn.