Redigerer Vaktel (avsnitt)

== Biologi ==
Vaktel blir 16–20 [[centimeter|cm]] lang og har et [[vingespenn]] på 32–35 cm.<ref name="McGowan, Kirwan, de Juana & Boesman (2020)"/> Hannen veier 70–140 g, hunnen 70–155 g.<ref name="McGowan, Kirwan, de Juana & Boesman (2020)"/> I felt er den tilnærmet umulig å skille fra engvaktel, men den vokaliserer annerledes. Arten har ei gulbrun lengdestripet kryptisk [[fjærdrakt]] og er vanskelig å få øye på i naturen, fordi den ofte gjemmer seg i høyt gress. Arten har lange [[vinge]]r sammenlignet med andre hønsefugler, og den regnes som en trekkfugl.

Arten foretrekker åpne [[habitat]]er, inkludert [[dyrket mark]], helst i jevnt eller svakt bølgende [[landskap]], og den unngår generelt [[skog]]kledde områder og [[våtmark]]er, selv om den ser ut til å kreve [[vann]]kilder i svært varme områder. Opptrer normalt opptil {{nowrap|1 000 [[moh]]}}, men mye høyere enkelte steder. I [[Ladakh]] er den registrert til {{nowrap|3 600 moh}}, og den har hekket i over {{nowrap|3 000 moh}} i [[Bhutan]] og opp i {{nowrap|2 300 moh}} i [[Tyrkia]]. I [[Afrika]] er arten registrert opp til {{nowrap|3 000 moh}} i høylandet i [[Kenya]], {{nowrap|2 400 moh}} på [[Réunion]], {{nowrap|2 300 moh}} på [[Komorene]] (hvor den opptrer i åpen trehei, opp til cirka {{nowrap|2 000 moh}} på [[Madagaskar]], og i [[Sentral-Asia]] opp til {{nowrap|2 990 moh}} i [[Tadsjikistan]]. Foretrekker tett [[urt]]edekke som er mindre enn {{nowrap|1 m}} høyt. I [[Tanzania|Nordøst-Tanzania]] hekker arten sammen med [[harlekinvaktel]] (''C. delegorguei'') og forekommer på høyere bevokste og mindre nedbrutte [[gresslette]]r. Arten unngår bar jord, men under trekk forekommer den på nesten alt av [[ugress]]dekke, inkludert langs kysten.<ref name="McGowan, Kirwan, de Juana & Boesman (2020)"/>

Vaktel er utbredt i det meste av [[Europa]], men bare sør i [[Fennoskandia]], og langt østover i [[Asia]], samt i Afrika. Arten gjester også øyer som [[Socotra]], [[Seychellene]], [[Island]] og [[Færøyene]], og på sistnevnte har den til og med hekket.<ref name="McGowan, Kirwan, de Juana & Boesman (2020)"/>

Vaktel hekker bare i begrenset antall i Norge. Arten ble oppskalert fra [[nær truet]] i 2015 til [[sårbar]] på [[Norsk rødliste for arter|Norsk rødliste for arter 2021]].<ref name="Stokke m.fl. (2021)"/> Den er sporadisk utbredt på [[Østlandet|Øst]]- og [[Sørlandet]], samt i [[Møre]] og [[Trøndelag]], og det har vært enkelte observasjoner så langt nord som i [[Troms]]. Her trives arten best i nærheten av dyrket mark og i [[eng]]er i [[lavland]]et. I 2018 ble det bare observert cirka 179 individer i Norge.<ref name="Stokke m.fl. (2021)"/>

Vaktelen legger normalt 8–13 egg i Europa og 5–7 i Afrika, med et snitt på ett egg i døgnet.<ref name="McGowan, Kirwan, de Juana & Boesman (2020)"/> Eggene er omtrent en femtedel av et [[Egg (mat)|hønseegg]] og kan benyttes på samme måte. [[Rede]]t er 11–12,5 cm i diameter og plasseres rett på bakken, ofte godt skjult i bunnvegetasjon eller høyt [[gress]].<ref name="McGowan, Kirwan, de Juana & Boesman (2020)"/> [[Inkubasjon]]en tar til når siste egget er lagt, og det tar 17–20 døgn og utføres av hunnen alene. Avkommet får flygedyktig fjærdrakt etter 16–19 og blir uavhengige etter 50–70 dager.<ref name="McGowan, Kirwan, de Juana & Boesman (2020)"/>