Redigerer Vår- og høstannalenes tid (avsnitt)

==Hegemonene vokser frem==
Den første adelsmannen som hjalp Zhoukongene var [[Hertug Zhuang av Chang]] (regjeringstid fra [[743 f.Kr.|743]] til [[701 f.Kr.]]). Han var den første som opprettet et hegemonisk system, som var ment å bibeholde det gamle protoføydalistiske system. Tradisjonelle historikere har fremhevet det nye systemet som velegnet for å beskytte svakere siviliserte stater og Zhou-kongene mot aggressive «barbariske» stammer. Disse stammene var i nord [[Yi]], i øst [[Rong]], i sør [[Man (stamme)|Man]] og i vest [[Di]].

Alle disse såkalt «siviliserte» stater hadde etnisk blandede befolkninger, og det var ingen skarp linje mellom «siviliserte» og «barbariske» stater. Disse etnisk og kulturelt forskjellige statene hadde ofte helt distinkte sivilisasjoner. Noen etniske grupper var så gjennomgående siviliserte og mektige, f.eks. [[Wu (stat)|Wu]] og [[Yue (stat)|Yue]] at de er medregnet i noen versjoner av «de fem overherrer» (se nedenfor).

Disse nylig mektige statene var mer opptatt av å bevare artistokratiets privilegier fremfor å videreføre den tradisjonelle ideologi som gitt ut på å støtte en svak sentralmakt i urolige tider. 

Hertugene [[Hertug Huan av Chi|Huan av Qi]] (regj. [[685 f.Kr.|685]]-[[643 f.Kr.]]) og [[hertug Wen av Jin|Wen av Jin]] (regj. [[636 f.Kr.|636]]-[[628 f.Kr.]]) tok ytterligere skritt for å opprette «overherresystemet» som bragte med seg en relativ stabilitet, skjønt over kortere tidsrom enn tidligere. Annekteringer av fremmed land tiltok, og slik ble de allerede mektigste statene ytterligere styrket, som f.eks. [[Qin (stat)|Qin]], [[Jin (stat)|Jin]], [[Qi (Shandong)|Qi]] og [[Chu (stat)|Chu]]. Overherrerollen gled gradvis bort fra sin uttrykte hensikt å beskytte de svakere stater, og utviklet seg til et system der de sterkere statene utøvde hegemoni over de svakere, enten de var av kinesisk eller "barbarisk" opphav.

De større statene påberopte seg å komme til å komme de svakere til unnsetning når de bestemte seg for å intervenere for å utvide sin egen makt. Det skjedde helst i tider da de svakere statene var plaget av indre feider. Senere overherrer var for det meste utgått fra disse statene. De utropte seg selv til herskere over sine innflytelsesfærer, stadig ofte uten å bry seg om å erklære seg selv som undersåtter til den maktesløse Zhou-kongen. Utviklingen av lokale administrasjonssystemer gav statene bedre kontroll over sine nyvunne områder. Stattlegging fremmet handel og landbruk bedre enn proto-føydalisme.

De tre statene [[Qin (stat)|Qin]], [[Jin (stat)|Jin]] og [[Qi (Shandong)|Qi]] styrket ikke bare deres egne posisjoner, men slo også tilbake staten [[Chu (stat)|Chu]], hvis herskere var begynt å kalle seg konger. Chu-hærene trengte gradvis nærmere [[Huang He]]-området. De erklærte Chu-staten for å være "barbarer i sør", for å advare Chu om å holde seg unna og slutte å trenge inn på deres respektive områder. Inntrengerne fra Chu ble slått tilbake ved tre store og stadig blodigere slag, – [[slaget ved Chengpu]], [[slaget ved Bi]] og [[slaget ved  Yanling]]. Dette førte til gjenopprettelsen av statene [[Chen (stat)|Chen]] og [[Cai (stat)|Cai]].