Redigerer Våpenstillstanden i Compiègneskogen (avsnitt)

===Månedene før våpenstilstanden===
De tyske arméene på vestfronten ble rystet av massedeserteringer og mytteri, og den 29. september gjorde den tidligere krigsentusiasten general [[Erich Ludendorff]], som i [[Oberste Heeresleitung|den tyske generalstab]] hadde ansvar for hele krigen i vest, en helomvending og krevde at riksregjeringen bad om våpenstillstand med ententen. Militærledelsen satte sitt håp til at USAs president [[Woodrow Wilson]] skulle agere som megler mellom Tyskland og de to allierte hovedmaktene Storbritannia og Frankrike.<ref>{{runeberg.org|nfcm|0093.html Världskriget (Centralmaktsförbundets sprängning. Stillestånd.)}}</ref> I oktober 1918 ble det innført et [[Parlamentarisme|parlamentarisk statsskikk]] i Tyskland, og generalstaben, som hadde vært landets reelle styre under hele krigen, overlot alt ansvar om å forhandle frem våpenstillstanden til den nye sivile regjering. Forhåpningen var at [[Wilsondoktrinen|Wilsons fjorten punkter]] skulle ligge til grunn for en akseptabel fremtidig fredsavtale. 

Rikskansleren prins [[Max av Baden|Maximilian av Baden]] ønsket egentlig et mindre kapitulasjonslignende fredstilbud, men ble presset av general Ludendorff til å den 4. oktober 1918 meddele president Wilson at man gikk med på vilkårene for forhandlinger, nemlig en tysk retrett fra okkuperte territorier, en slutt på ubåtkrigen og keiserens abdikasjon.<ref>{{runeberg.org|nfcq|0271.html Mavasjaure-Maximilian}}</ref><ref>{{Bokref|efternamn1=Czernin|förnamn1=Ferdinand|titel=Versailles, 1919|url=https://books.google.com/books?id=sNhmAAAAMAAJ|år=1964|utgivare=G. P. Putnam's Sons|utgivningsort=New York|isbn=|oclc=|ref=harv|sid=7-9}}</ref>

General Ludendorff endret oppfatning i slutten av oktober nok en gang og mente at de allierte krav var uakseptable, men ble så entlediget den 26. oktober. Snart etter ble [[Det osmanske rike]] nødt til å skrive under våpenstillstand den 31. oktober og [[Østerrike-Ungarn]] den 3. november. 

Den 5. november gikk briter og franskmenn med på forhandlinger også med Tyskland, og dagen deretter ble det sendt en tysk delegasjon under ledelse av [[Zentrum]]-politikeren [[Matthias Erzberger]] til Frankrike. President Wilson hadde insistert på at den tyske delegasjon var demokratisk representativ og derfor kunne den ikke ledes av militære.<ref name="Dallas">Gregor Dallas (2012). ''1918: War and Peace'', Random House, "Movements" kapitel 13-15.</ref> [[Paul von Hindenburg]] hadde dessuten insistert på at delegasjonen skulle ledes sivilt for at krigsmakten skulle slippe å bære ansvar for nederlaget.<ref name="Tucker" />

I november begynte Tyskland også å herjes av flere «[[novemberrevolusjonen|røde revolusjoner]]» som satte ytterligere press på landets regjering om å avslutt en krig som hadde påført også egen sivilbefolkning store lidelser. Den 9. november 1918 ble monarkiet i landet avskaffet, og sosialdemokraten [[Friedrich Ebert]] overtok for en dag rikskanslerembetet i den nye [[Weimarrepublikken]] for å dagen derpå bli Tysklands første [[Tysklands rikspresident|republikanske statssjef]].