Redigerer Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge (avsnitt)

=== Problemet Nord-Norge ===
Redaktør i Narvik-avisen ''[[Fremover]]'', Georg Rokkan (1889–1959), skrev i 1930-årene om «Statens knugende hånd over Nord-Norge», og mente da konsekvensen av den harde [[Paripolitikk|sparepolitikken]] som de [[Borgerlig|borgerlige partiene]] førte, hadde gått hardt utover økonomien i Nord-Norge. [[Kriseforliket]] i 1935 mellom Arbeiderpartiet og [[Senterpartiet|Bondepartiet]] ga et regimeskifte over til den såkalte [[Johan Nygaardsvold|Nygaardsvold]]-sosialismen. Denne offentlige politikken fikk da en sterk stilling nordpå, i en tid hvor landsdelen var preget av å være underutviklet og preget av naturalhusholdning. Politikken integrerte Nord-Norge i den [[Markedsøkonomi|kapitalistiske markedsøkonomien]]. Særlig var utbygging av [[infrastruktur]] viktig og politikken ga en form for «hjelp til selvhjelp» ved å stimulere til egenaktivitet, som statsviter [[Erik Oddvar Eriksen]] uttrykker det. En annen konsekvens var at makten til [[nessekonge]]ene og sørnorske handelsmenn ble svekket. Offentlige initiativer som råfiskloven, meieriorganisasjonene og kredittinstitusjoner (banker) ga mulighet for folkelig innsats og innovasjon, det samme med samvirkeorganisasjonene. Dette var enkle midler, med liten statlig innsats, for å stimulere den tradisjonelle selvhjelpskulturen som fantes.{{sfn|Eriksen|1994|p=329–231}}

Byråsjef og sosialøkonom Olaf Marcelius Grønaas (1905–1986) holdt en tale i [[Bodø]] den 7. august 1947 for næringslivsledere, politikere og organisasjonsfolk. Selv var Grønaas utflyttet nordlending med stilling som byråsjef i Fiskeridepartementet. Han uttalte blant annet:

<blockquote>«Vi nordlendinger har jo av og til den følelsen at mange betrakter oss som noen stakkarer som man må hjelpe så godt man kan[,] og man får ofte den følelsen at vi lever på bidrag fra det øvrige land. Vi for vår del har derimot det bestemte inntrykk […] at det er vi i Nord-Norge som yder mer til det øvrige land enn vi får. Vi reson[n]erer som så at vi har råstoffene og naturherlighetene[,] og at fordelen ved utnyttelsen herav i stor utstrekning kommer det øvrige land tilgode. Vi mener derfor at vi har berettiget krav i mange henseende når det gjelder opphjelp av landsdelens industri og næringsliv, slik at levestandarden kan stige. Materiell fremgang for Nord-Norge vil også indirekte medføre fremgang for det hele land. Herom kan det ikke være tvil.»{{sfn|Rinde|2015|p=222–227}}</blockquote>

Historiker Harald Rinde mener at Grønaas uttrykte oppfatninger som var utbredt i regjeringsapparatet og i den samfunnsinteresserte eliten i Nord-Norge. Selv om noen nok tvilte på at dette var hele sannheten, mente mange at Nord-Norge hadde blitt forsømt av de sentrale myndighetene. Hensikten med møtet var å diskutere hva som kunne gjøres i landsdelen for å kunne forbedre forholdene. Deltagerne på møtet ble enige om at det skulle stiftes et studieselskap for å arbeide for utvikling i landsdelen.{{sfn|Rinde|2015|p=222–227}}