Redigerer Utburd (avsnitt)

== Lov og rett rundt utburden ==
Å føde et uekte barn var mot den kristne tro og ble gradvis [[Forlegenhet|skambelagt]] etter [[kirkeordinans]]en 1607<ref>[https://www.arkivverket.no/om-oss/vare-publikasjoner/arkivverkets-bokhandel/kilder-fra-perioden-15371814/kirkeordinansen-av-1607.forordning-om-ekteskapssaker-gitt-1582 Kirkeordinansen av 1607]</ref> som bestemte at barn født i ekteskap skulle døpes ''før'' prekenen, mens barn født utenfor ekteskap skulle døpes ''etterpå'', slik at «ære og vanære» ble holdt adskilt. Ved [[døpefont]]en skulle presten attpåtil formane ugifte foreldre til straff, bot og bedring særlig rettet mot mødrene om ikke å forsømme barnet, slik «[[skjøge]]r pleier». Barn født utenfor ekteskap fikk ingen arverett etter sin far; de var uønsket i [[laug]] og som [[fadder]]e. Reformasjonsjubileet i 1617 ble feiret med enda en innskjerping, en [[forordning]] mot [[leiermål]], med straff i form av offentlig [[skriftemål|skrifte]] i kirken, opplevd som en stor og varig skam, i tillegg til bot til kongen, for kvinner satt til seks [[riksdaler]] eller verdien av to kuer, og det dobbelte for barnets far. Kunne ikke folk betale, skulle de straffes fysisk. Tidligere var det bare barnets far som var blitt straffet, med bot og pålegg om oppreisningserstatning til kvinnen som ble ansett som ærekrenket av den som var skyld i at hun ble ugift mor. Men i forordningen av 1617 ble begge kjønn definert som «løsaktige», og også barnets mor ble straffet. Likevel var det frem til 1650-tallet nesten bare menn som ble bøtelagt og straffet, og det var fremdeles vanlig at fedre krevde erstatning for «møykrenkelse» av en datter, eller at kvinnen selv møtte på [[ting]]et med barn på armen og krevde erstatning. Men senere på 1600-tallet snudde rettspraksisen slik at menn slapp straff, mens kvinnene ble stående alene med boten for leiermål. Leiermål ble en [[kriminell]] handling som sorterte under ordinære [[domstol]]er, der man i [[katolsk]]e land overlot sakene til kirkelig rett. Straffen for ugifte kvinner som fødte et barn, ble så strenge at det i [[Danmark-Norge]] kom en lov om «fødsel i dølgsmål», der hvert dødfødt barn nå vakte mistanke om [[drap]], med bevisbyrden lagt på moren. Hadde hun ikke skaffet babyklær i forkant av nedkomsten, eller fortalt andre at hun ventet barn, og barnet deretter viste seg å være dødfødt, var det opp til henne å bevise at hun ikke hadde drept det.<ref>[[Hilde Sandvik (historiker)|Hilde Sandvik]] og Geir Atle Ersland: ''Norsk historie'' (s. 228-29), Samlaget, Oslo 2008, ISBN 978-82-521-5182-4</ref>

Det går mange fortellinger om jenter som tok livet av sine nyfødte barn, og dumpet dem i skogstjern. I egne lovparagrafer i [[Christian Vs Norske Lov]] av 1687 står det at: «Lettferdige kvinnfolk som ombringer sine fostre skal [[halshugning|miste sin hals]], og deres hoder settes på en stake.»<ref>[''Norgeshistorie.no'', Aina Schiøtz: «Barnemord i lys av rettsmedisinens fremvekst». Hentet 7. feb. 2022 fra [https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/1384-Barnemord-i-lys-av-rettsmedisinens-fremvekst.html]</ref> Også etter døden skulle moren straffes.

I [[enevoldstiden]] var barnemordersker den største gruppen dødsdømte i Norge. På 1700-tallet ble gjennomsnittlig fem slike kvinner halshogd hvert år, men mot slutten av hundreåret ble det vanlig å omgjøre straffen til mange års [[straffarbeid]].<ref>Emblem, Libæk, Stenersen: ''Norge 1'' (s. 130), forlaget Cappelen, ISBN 82-02-14174-5</ref> På [[1800-tallet]] var fremdeles de fleste mord i Norge spebarnsdrap.