Redigerer Unionsoppløsningen (avsnitt)

=== Unionen mellom Sverige og Norge 1814 ===
[[Fil:Unionsvåpen Oscarshall.jpg|left|thumb|Unions- og kongevåpen fra [[Oscarshall]]. Våpenet er kløvet, med Sveriges våpen i [[heraldisk høyre]] og Norges våpen i [[heraldisk venstre]] felt. To kroner over skjoldet markerer at kongen er konge av to kongeriker.]]
Ved [[Kielfreden]] ble kongen av [[Danmark-Norge]] tvunget til å avstå [[Norge]] til kongen av [[Sverige]]. Kiel-traktaten ble mottatt med forbitrelse i Norge, og stattholderen og tronarvingen, prins [[Christian Frederik]], stilte seg i spissen for et norsk opprør med krav om selvstendighet. Den [[17. mai]] [[1814]] ble [[Kongeriket Norges Grunnlov]] vedtatt i Riksforsamlingen på [[Eidsvoll]], og Christian Frederik ble valgt til norsk konge. Sverige gikk samme sommer til [[Krigen med Sverige 1814|krig mot Norge]] for å gjennomføre unionen etter Kiel-traktatens bestemmelser. Men gjennom [[Mossekonvensjonen]] den [[14. august]] inngikk partene våpenstillstand, og Sveriges kronprins [[Karl III Johan|Karl Johan]] gikk med på å la Norge beholde Grunnloven og indre selvstyre mot at [[Christian Frederik]] skulle abdisere og at Stortinget skulle velge den svenske kongen til ny norsk konge.<ref>[http://snl.no/Mossekonvensjonen Mossekonvensjonen] - Store norske leksikon, hentet 7. februar 2013</ref>

Christian Frederik overlot den utøvende makt til [[Stortinget]] den [[10. oktober]] 1814, og samme dag forlot han landet og reiste til Danmark, hvor han ble konge i [[1839]] under navnet [[Christian VIII]]. Stortinget vedtok den [[4. november]] 1814 den reviderte Grunnloven og valgte samme dag Sveriges konge [[Karl II|Karl XIII]] til norsk konge som Karl II. Norge måtte bare godta de endringer i [[Norges grunnlov|Grunnloven]] som unionsinngåelsen gjorde nødvendige, og landet fikk etter Grunnloven bestå som en selvstendig stat i [[personalunion]] med Sverige. Lovene som angikk felles anliggender mellom Norge og Sverige ble definert i [[Riksakten]] av 1815. Riksakten fikk grunnlovs status.

Kongen var forfatningsmessig norsk konge i Norge og svensk i Sverige. Han var altså aldri konge av Norge ''og'' Sverige, men konge av Norge og konge av Sverige. Som konge av Norge var han norsk statsborger, og som konge av Sverige svensk. De to land beholdt separate lovverk, styringsorganer, kirkeordninger, undervisningssystemer og forsvar. Deres eneste fellesinstitusjon utenom kongemakten var utenriksstyret, som imidlertid var underlagt svensk kontroll. Det felles utenriksstyret gjorde at unionen i utlandet ble oppfattet som mer av en realunion enn den faktisk var.