Redigerer Tysklands historie (1918–1933) (avsnitt)

== Et Tyskland i kaos ==

Tysklands nederlag i første verdenskrig i [[1918]] hadde sendt landet ut i kaos. Utstrakt matmangel, store sosiale forskjeller, impulser fra [[den russiske revolusjon]]en og de store tapene i krigen gjorde at det var en reell fare for revolusjon etter russisk mønster også i Tyskland.

Den [[28. oktober]] gjorde sjømenn i [[Wilhelmshaven]] og [[Kiel]] opprør. Dette opprøret var begynnelsen på [[novemberrevolusjonen]] og spredde seg raskt til hele riket. Den [[7. november]] nådde opprøret [[Bayern]], der kong Ludvig måtte flykte. De kommunistiske opprørerne utropte en [[Den bayerske sovjetrepublikken|bayersk sovjetrepublikk]].

Rikskansler [[Maximilian av Baden|Max von Baden]] forsto at det gikk mot slutten for keiserriket. Den 9. november 1918 bad han keiser [[Wilhelm II av Tyskland|Wilhelm II]] om å abdisere. Wilhelm abdiserte og flyktet til det nøytrale [[Nederland]] og det banet veien for [[våpenstillstanden i Compiègneskogen|våpenstillstanden]] straks etter. 

Samme dag erklærte [[kommunist]]lederen [[Karl Liebknecht]] at Tyskland var blitt en [[sosialisme|sosialistisk]] [[republikk]]. To timer senere fikk han konkurranse av [[Philipp Scheidemann]], som utropte en ny og ikke-sosialistisk republikk.

Max von Baden gikk da av som kansler, i håp om at det ville roe massene nok til at revolusjonen ville stoppe. Manøveren mislyktes, og nye forsøk på å danne regjering ble motarbeidet av det sosialistiske [[Spartakusforbundet]], under ledelse av [[Rosa Luxemburg]] og Liebknecht.

Den 23. desember 1918 [[Juleopprøret i Berlin i 1918|gjorde soldatene i Berlin opprør]]. Opprøret ble brutalt slått ned. Dette førte til en splittelse på venstresiden, og kommunistene løsrev seg fra det [[sosialdemokrati]]ske [[SPD]] og dannet sitt eget parti, [[Kommunistische Partei Deutschlands|KPD]].

Flere forsøk fra kommunistene på å skape en arbeiderstat ble slått ned av de sterkt høyreorienterte [[Frikorps]]ene. Luxemburg og Liebknecht ble drept av et frikorps den 15. januar 1919 etter det såkalte [[spartakistopprøret]]. Etter press fra den nye kansleren, den sosialdemokratiske anti-kommunisten [[Friedrich Ebert]], gikk frikorpsmennene fri. Dette gjorde Ebert mektig upopulær i kommunistiske kretser.

Den 19. januar 1919 ble det avholdt [[Valget i Tyskland 1919|valg i Tyskland]]. Ettersom både den ekstreme venstresiden og den ekstreme høyresiden var dårlig organisert, vant moderate krefter valget. På grunn av urolighetene i Berlin dro den nyvalgte nasjonalforsamlingen til [[Weimar]], der en ny grunnlov, [[Weimarforfatningen]], ble utformet. Denne grunnloven, som var utarbeidet av den jødiske juristen og politikeren [[Hugo Preuss]], ble i samtiden sett på som svært [[liberalisme|liberal]] og progressiv. Å tilbakeføre de problemer som skulle plage Weimar-epoken og føre til dens samarbeid, er neppe rimelig. Også tidlige skeptikere til den nye orden så den som et godt håndverk. <ref>[[Clemens Baeumker]] (død 1924) sa: ''«Forakt ikke [[Weimarforfatningen]]. Den er oss ikke kongenial, vi ville snarere hatt det gamle rike - men denne forfatning et lærd verk. Å frembringe et slikt verk i denne tid, i slik korthet, under disse forutsetninger, er en enestående bragd»''. Sitert hos [[Alfons Auer]]: «Der deutsche Katholizismus 1933», i ''Lebendiges Zeugnis'' (Heft 1) 1961/62, s. 9.</ref>

I løpet av 1919 ble opprørene i [[München]] og [[De tidligere tyske østområdene|de østlige provinser]] slått ned, og forholdene i Tyskland ble til en viss grad normalisert.