Redigerer Type A (avsnitt)

== A-vognene ==
Det var to typer, Type A1 produsert av van der Zypen & Charlier og Type A2 produsert av Skabo Jernbanefabrik.

A1-vognene var 12,0 meter lange og 2,2 meter brede. De veide 26 tonn. De hadde lukkede plattformer i hver ende og dører til kupéen. Innredningen var utført i tre, det var tønnetak og faste vinduer med små luftevinduer øverst oppe. Motorvognenes elektriske utstyr ble levert av Siemens Norge og var produsert av Siemens-Schuckert Werke i Tyskland og besto av fire akselopphengte seriemotorer viklet for 600 [[volt]]. Disse hadde en timeytelse på 55&nbsp;kW. De hadde to pantografer av Holmenkolbanens type. Tilhengerne uten motor på 12,6 tonn vekt fikk senere også en strømavtager for tilførsel av strøm til lys og varme. I de første årene fikk tilhengerne strøm fra motorvogn via kabel. Boggiene på tilhengerne var av samme van der Zypen & Charlier-konstruksjon som de på motorvognene, men med tynnere plater og dermed lavere vekt. 

A2-vognene ble bygget av norske Skabo Jernbanefabrik som i årene 1926–1927 leverte tre togsett til Bærumsbanen og fire motorvogner, samt tre tilhengere til [[Akersbanene|A/S Akersbanene]] for bruk på [[Østensjøbanen]]. Den var også en forstadsbane, åpnet i 1926. A2-togsettene var så å si like de tyske. Opprinnelig var det ikke meningen at Bærumsbanen skulle ta lokaltrafikk på bystrekningen, men det ble de tvunget til.{{klargjør}} Dermed ble det langt flere av- og påstigninger - og plattformene uhensiktsmessig små. En av grunnene til at plattformene ble for små, var at Kristiania Sporveisselskap / Oslo Sporveier hadde satt krav til at deres vogner ikke kunne være lengre enn 12 meter.  De norskbygde A2-vognene fikk lov til å bli noe lengre, opp til 12,6 meter, mens bredden ble den samme. 

A-vognene hadde en hastighet i samsvar med det som var tillatt da banen ble åpnet - en toppfart på 45 km/h. Etter hvert som tillatt hastighet økte, ble vognene oppfattet som langsomme. Før forlengelsen til Kolsås i 1930 endret Bærumsbanen utvekslingen på vognene for at de skulle gå fortere. Opprinnelig ønsket en at vognene skulle ha kontaktorstyring og motstandsbremser, men Siemens klarte ikke å få til det med den korte vognlengden. Da ble det benyttet hovedstrømskontrollere med kontaktoravlastning, samt trykkluftbremser som driftsbrems. Vognene var bygget for å kunne kjøres med to tilhengere, noe som krevde mye trykkluft. En valgte da en løsning hvor tilhengerne ble bremset med ikke gradvis løsbare indirekte bremser, mens motorvognen ble bremset med direktebrems. Den ble matet med trykksenkningen i den gjennomgående hovedledningen for å spare trykkluft. Det kunne være krevende å betjene bremsene ved f.eks. køkjøring. Som farebrems kunne en kortslutte motorene.